Lydfortellinger om Oslo på Digitalt fortalt

På digitalt fortalt kan du nå lytte til 15 korte lydproduksjoner om Oslos historie. Det er resultatet av arbeidet Mari og jeg har gjort for Kultur- og naturreise i vinter. Alle våre produksjoner er merket med Lutter øre.

I dette prosjektet har vi arbeidet videre med stedsspesifikke intervjuer,  et grep vi også brukte en del i Tusenårsstien i lyd.

Ettersom fortellingene skulle være så korte, helst ikke lenger enn ett minutt, fikk vi en noen nye utfordringer å bryne oss på, blant annet disse to:

1) Hvor mye skal man regissere et intervjuobjekt for å få godt materiale til et ett-minutts lydklipp, uten å miste det naturlige og levende språket som folk bruker når de snakker uten manus?

- Vi fant etterhvert ut at det fungerte godt å først ha en samtale med intervjuobjektet hvor vi sammen fant frem til to til fire fortellinger /steder som vi ønsket å konsentrere oss om. Deretter oppsøkte vi stedene og intervjuobjektet kunne fortelle sin historie/ fortelle om dette stedet.

2) For å bygge opp under konseptet stedsspesifikk radio ønsker vi i utgangspunktet å referere konkret til stedet i lydklippet (henvisninger, beskrivelser, guiding), men når produksjonen kun skal være ett minutt, så vil dette ta dyrebar tid fra selve fortellingen, så her måtte det gjøres en prioritering.

- I alle tilfeller hvor vi hadde muligheten til stedsspesifikke referanser valgte vi å kutte dem ut til fordel for fortellingen. Det som gjorde at vi følte vi kunne gjøre dette uten å ødelegge konseptet var at på digitaltfortalt.no oppleves lydklippet i sammenheng med visuelt materiale som kart, bilder, tekst og linker til relevant tilleggsopplysninger og kilder. Tilsammen forankrer dette fortellingen til stedet, om enn på en annen måte enn referanser i selve lydklippet vil gjøre.

Det har vært veldig spennende å få gjøre dette prosjektet, ikke minst fordi vi har fått mulighet til å snakke med så mange mennesker med mye kunnskap. Tusen takk til Marianne Skjulhaug, Odd Iglebæk, Ole Løken, Tom Sørbø og Eirik Bakkum fra Grünerløkka historielag, Geir Høyem, Sidsel Levin og Kultur- og naturreise!

Kompliserte utstillingstekster, går det an?

Designmuseum Danmark har de siste fem månedene vist utstillingen Pladecovers - vinylens revival.

I det første rommet kan man lese en introduksjon til utstillingen (over) og se eksempler på hvordan platespilleren har utviklet seg (under).

Deretter kommer man inn i et rom med en tidslinje på den ene veggen, og oppheng av platecovre på tvers gjennom hele rommet. Plateomslagene er sortert etter tema - som dyr, grafisk print, transport, nasjonalisme, svart-hvitt og lignende.

Fra introduksjonsteksten:

"Mens timelinen danner en fælles dramatisk akse i forløbet, peger de første temaer mere overordnet på nybrud stiltendenser og genrebevissthed, mens de efterfølgende især opsporer æstetiske og motivmessige omdreiningspunkter  i coverets rodnetsaktige udvikling i feltet mellem finkultur og populærkultur: kvindelige og mandlige ikoner, kroppen og kønnet, spykedelisk bevissthedsudvidelse, urbanitet, animalisme, typografisk æstetik m.m."

Det jeg ble mest oppmerksom på i utstillingen var språket og innholdet i tekstene. De var velskrevet, detaljerte og med fagelig tyngde. Likevel syntes jeg ikke de var for vanskelige. Med utdannelse innenfor medievitenskap og visuell kultur har jeg både erfaring med tematikken og terminologien, og interesse for det. Noe som selvfølgelig har betydning både for at jeg syntes tekstene var lettleste og interessante. Jeg synes likevel det var forfriskende med museumstekster som ikke undervurderer publikum. Målgruppen er nok også høyt utdannede, kulturinteresserte vinylkjøpere. 

"Hvor 50'erne præges av en spaltning mellem pastelfarvede syngende jakkesæt i det nyteknologiske farvefoto, muntre illustrationer, organisk modernisme og jazz'ens raffinerede typografi og sort/hvide fotografi, er 60'erne årtiet, hvor håret touperes i kvindegrupperne, cuts-out og collageæstetikken dyrkes i illustrationen, felliniske universer ses i fotografiet, og psykedeliaen bryder igennem med sin sammensmeltning af tekst og billede." (Fra teksten Nybrud 1 - Stiltendenser 1950-1980)

Her har de i hvert fall ikke fulgt prinsippet om så korte setninger som mulig. Og kanskje fungerer det noen ganger også?

Klassifikasjon av utstillinger - hva er status?

Jeg besøkte Designmuseum Danmark i går. Der står rekker med danske designstoler langs veggen. Det er en utstilling av danske designmøbler. Det er gjenstander som er stilt ut, vist frem.

Det er stor forskjell på å stille ut gjenstander og det å fortelle en historie ved hjelp av mediet utstilling. Jeg har i mange sammenhenger behov for i nyansere mellom en utstilling av utstilte gjenstander og en utstilling som er en tredimensjonal fortelling og opplevelse. I mange utstillinger er gjenstandene bare rekvisitter som bygger opp under en fortelling. Her skapes det mening på andre måter enn hvordan gjenstandene er organisert og presentert. I andre utstillinger er gjenstandene det viktigste.

Ole Strandgaard har skrevet en artikkel til Nordisk Museologi i 2004 hvor han forsøker å klassifisere ulike typer utstillinger. Han tar utgangspunkt i Per-Uno Ågrens arbeid med det samme. Motivasjonen for å gjøre dette er for å bidra til at utstillinger kan bli kritisert og analysert med et faglig utgangspunkt. I konklusjonen skriver han:

"Hvis vi i museumsbranchen vil have udstillingsmediet taget alvorlig med en egentlig udstillingskritik til følge kan en af vejene være, at vi selv begynder at udvikle en udstillingsteori og anvende en meningsfuld klassifikation." (forfatterens egen utheving.)

Han avslutter med en direkte oppfordring til museumsfolk om å være med å bidra. Jeg lurer derfor på, har det kommet noen viktige nye bidrag til klassifikasjon av museumsutstillinger etter 2004?

Ole Strandgaards artikkel ligger tilgjengelig på Nordisk Museologis nettsider - her.