The Settlement Exhibition - Reykjavik

Jeg er så heldig at jeg har fått muligheten til å reise en tur til Island. I går besøkte jeg The Settlement Exhibition i Reykjavik, en utstilling med mange gode løsninger.

Som navnet tilsier er dette en utstilling, og ikke et museum. Jeg synes det sier ganske mye om forskjellene på et museum og en utstilling at de finner det nødvendig å poengtere dette. Denne utstillingen er nemlig ikke motivert av en samling eller et museums tematiske orientering, men bygget opp omkring en utgravning av et langhus fra bosetningstiden på Island.

Førsteinntrykk, orientering og oppbygning

The Settlement Exhibition er en av de peneste utstillingene jeg har sett, og en av de tydeligste. I forrige innlegg etterlyste jeg innledninger på utstillinger. Det fant jeg her. Når man entrer utstillingsbygningen blir man møtt av denne teksten:

In 2001 the ruin of a tenth-century viking age hall was found here, along with part of a wall which dates to before AD 871+-2, which is the oldest man-made structure found in Reykjavik. 

This exhibition, based on research carried out by scholars, aims to cast light on the beginnings of Reykjavik, to provide some answers, and encourage questions.

Utstillingen har ett bestemt fokus -  den aller første tiden det bodde mennesker på Island. Denne tiden representeres fysisk av langhuset som er gravd ut og kan sees midt i utstillingsrommet. Langhuset  fungerer som et bindeledd til tiden da Island ble befolket.

Av museumsvaktene blir man oppfordret til å gå mot høyre når man entrer utstillingen, og følge utstillingen mot klokka rundt rommet. Først blir man satt tilbake i tid ved hjelp av estetiske virkemidler og enkel informasjon om livet de første menneskene på Island levde. De korte tekstene innledes med spørsmål som: "Hva levde de av?" "Hvordan bodde de?" "Hvor ble det av trærne?" og lignende. Til hver seksjon kan man studere et utvalg arkeologiske funn som er knyttet til spørsmålet. Rundt hele rommet er det satt opp et panorama-fotografi av naturen rundt Reykjavik. Noen steder er utsnitt av stillbildet erstattet med film. Hvite siluetter av mennesker som jakter, lager mat, bygger hus og lignende levendegjør livet på Island for over 1000 år siden. Animasjonen er akkompagnert med et lydspor.

Den første halvdelen av utstillingen handler kun om livet de første bosetterne på Island levde. Det gis ingen historisk kontekst. Den historiske konteksten for de første bosetterne på Island finner man først til slutt i utstillingen, i to fordypningsstasjoner og noen tekster på vegg. I siste halvdel finner man også utdypende informasjon om langhuset i to forskjellige digitale innstallasjoner som jeg vil komme tilbake til.

Lite tekstlig informasjon på vegg, samt en bestemt bevegelses retning, gjør det lett for den besøkende å orientere seg. Den tydelige rekkefølgen på elementene i utstillingen er gjort mulig av det store langhuset i midten av rommet. Man beveger seg naturlig rundt utgravningsfeltet. Det snevre fokuset i begynnelsen av utstillingen gjør at man etterhvert blir nysgjerrig og savner fordypning. Når man endelig kommer til mer utfyllende informasjon mot slutten, og man til og med har mulighet til å sette seg ned, så føles fordypningen kjærkommen, istedet for overveldende. 

Innholdet vs. teknologi

I utstillingen finnes en digital rekonstruksjon av langhuset, som man selv kan dreie på og så man kan se den fra ulike vinkler. Dette er den mest vellykkede digitale rekonstruksjonen jeg har vært borti. Den er kombinert med et lydspor som forteller hva du ser. Man styrer modellen ved å styre et lyspunkt på å skjerm foranseg rundt i en sirkel. Lyspunktet kan styres i 4 forskjellige sirkler som tilsvarer 4 nivåer i huset, fra utsiden til innsiden.

Kombinasjonen av relativ fri navigansjon, og et fast lydspor fungerer utmerket, etter min mening. For meg er ikke en 3D-modell interessant i seg selv, men med informasjon om huset jeg ble jeg motivert til å kikke på det fra forskjellige vinkler. Dette gjorde at hovedattraksjonen i installasjonen ikke var teknologien, men innholdet. (Noe jeg tidligere har skrevet om her.)

Det samme opplevde jeg dessverre ikke i den andre installasjonen om langhuset. Dette var et bord med en plantegning av huset prosjektert på. (Ganske likt som boka om Alfred Nobel på Fredssenteret og tidslinje-bordet på Churchill Museum i London.) Mange deler av huset var merket med navn. Dersom man holder hånden over navnet dukker det opp en informasjonstekst om denne delen av huset. For meg ble attraksjonen først og fremst å teste teknologien. Det var det som motiverte meg til å åpne nye fordypningstekster, ikke nysgjerrighet på innholdet. Men det kan også hende det handlet mer om mine interesser enn installasjonens vellykkethet. 

Fordypning

I siste halvdel av utstillingen var to fordypningsstasjoner. En om vikingenes reiser og en om Islands kulturelle- og genetiske bånd til andre land som følge av bosettingen i vikingtiden. Fordypningstekstene  er delt opp i korte avsnitt, og publikum selv velger om de vil lese neste. Man får også vite hvor mange avsnitt som gjenstår på temaet man leser om. Dette gjør det enkelt å få med seg poenget i hvert avsnitt, og tekstmengden blir overskuelig. Skjermene er lavt på veggen og krakker er satt opp foran. Fordypning uten sitteplass er kun for spesielt interesserte og folk med gode sko.

Forskningen som utstillingen bygger på får god plass, uten at det har gjort tekstene vanskelige. Forbehold og antakelser er med, og det er gode begrunnelser på hvorfor man antar at ting har vært på denne eller denne måten. Dette gjør tekstene spennende og styrker utstillingens konsept - at den er basert på arkeologiske utgravninger og er utviklet i tett samarbeid med forskere. 

Form og innhold - estetikk

Utstillingen viser en fantastisk utnyttelse av hva jeg mener er den kulturhistoriske utstillingens to viktigste kvalifiserende aspekter - rommet og kontaktpunktene til fortiden/historisiteten. Panoramabildet som går rundt hele rommet forsterker romligheten og spiller godt sammen med langhuset. Det er et godt grep for å forsøke å skape et bilde av hvordan huset lå ute i landskapet en gang for over tusen år siden. På denne måten skaper man en referanse til fortiden både indeksikalsk- et direkte spor etter folkene som levde da, og ikonisk  - et bilde av hvordan det så ut. Langhuset og panoramabildet knytter dessuten rommet sammen med det historiske, og jeg tror ofte at de beste utstillingene er de som klarer å gjøre dette.

Petter Dass museet

I sommer besøkte jeg Petter Dass museet på Alstadhaug i Nordland. Alstadhaug er Nordlands tusenårssted, og etter å ha jobbet med tusenårsstedet i Oppland var det morsomt å se et av de andre.

På Alstadhaug kan man besøke prestegården, Alstadhaug domkirke og det nye Petter Dass museet som er tegnet av Snøhetta. Bygget er skåret inn i fjellet for å forstyrre de gamle bygningene minst mulig. Inne bygningen kan man i første etasje besøke en hyggelig kafé med utsikt mot fjorden og et auditorium hvor man kan se en film om Petter Dass og Alstadhaug. I andre etasje er det en utstilling om Petter Dass. Utstillingen er utviklet av Kvorning design og kommunikasjon, som jeg tidligere har skrevet om her. 

 

Utstillingen består hovedsaklig av vegger som tar for seg ulike temaer knyttet til Petter Dass liv og virke. I tillegg er det noen montre med gjenstander og en avdeling hvor man kan lytte til noen av Petter Dass’ salmer.

Utstillingen fikk meg til å tenke på disse utfordringene knyttet til utstillingsdesign:

Måten publikum møter utstillingen på

Utstillingen kan virke litt uoversiktlig ved første øyekast. Ettersom man kommer inn midt i rommet,  og man kan velge om man ville gå til høyre og venstre, kan man bli usikker på hvor man skal starte. Jeg har lagt merke til at dersom jeg blir usikker på hvor jeg skal begynne å lese, leser jeg mye mer overflatisk. I stedet for å ta til meg informasjonen leter jeg etter noe å orientere meg utifra. 

Jeg savnet også, en introduksjon til utstillingen. Dette er noe jeg tidligere har skrevet om i forbindelse med et besøk på Frammuseet.

Bruk av historiske medietekster

Utstillingen er illustrert med et stort utvalg gamle malerier, håndskrevne dokumenter, tegninger og lignende fra 1600-tallet, og endel film-klipp av naturen på Helgelandskysten som jeg regner med er produsert til utstillingen. En av de jeg besøkte museet sammen med kommenterte etterpå at det hadde vært fint å få vite litt mer om bildene (medietekstene) som ble brukt i utstillingen. Og det er jeg enig i. Noe av det jeg kunne tenke meg å få informasjon om er: Er disse bildene spesifikt knyttet til Petter Dass, Alstadhaug eller Norge? Har de en betydning utover at de gir assosiasjoner til 1600-tallet? Hvem har laget dem, og hvorfor? 

Jeg har skrevet mer om bruk av historiske medietekster i dette innlegget som handler om historisk troverdighet på museer.

Formidling av litteratur og musikk på museer

Lyttestasjonen i enden av rommet var helt klart min favoritt. Musikk på øret, mulighet til å velge sanger, et sted å sette seg ned og god utsikt er et godt utgangspunkt for å bli kjent med Petter Dass salmer.