God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter "Velfærdsdrømme - Greve i det 20. århundre" og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv - måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant "kjører" en moped gjennom rommet. 

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

 Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: "The practices of exhibiting sound".

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og "virkelighetseffekter". Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk "riktig" estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

• Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
• Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
• Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
• Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
• Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) "The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum", i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

VIKING - klassisk utstilling i flott drakt

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display 

Notater og sitater, 2.sept.

American Museum of Natural History (2013)

 The habitat diorama express man's effort to classify, define and generally comprehend the natural world by means of an ecological model. (9)

Some of the major controversies hidden in the diorama concept are: taxonomic versus ecologic understanding; art versus science; popular education versus scientific documentation; culturally biased perception versus "objectivity"; and "omni-max" versus diorama. (9)

Habitat Dioramas - Illusions of Wilderness in Museums of NAtural History, by Karen Wonders.

London Natural History Museum (2011)

As historians of science, we can help to arouse the Sleeping Beauty of many a natural history museum by historicizing, and this means: by re-humanizing it. (239)

Looking at an object of nature, I noticed, as in a distant mirror, that nature is but part of our human history. (240)

"Re-Humanizing a sleeping Beauty - A Historians Vision of Natural History Collections",

 by Christoph Meinel (From Private to Public).

Turin Natural History Museum (2013)

 Naturama er formidler av natur, men er ikke selv natur. Det er iscenesættelse. Det er forførelse. Det er magi. (10)

Målet er at give museets gæster et overvældende indtryk af naturens skønhed og via denne fascination og viden at skabe forståelse for vores forunderlige og mangfoldige verden. (15)

Naturama - moderne naturhistorie (informasjonshefte om Naturama i Svendborg) 

American Museum of Natural History

Jeg var så heldig at jeg i sommer fikk mulighet til å besøke American Museum of Natural History i New York. Det var gøy. Det var en reise gjennom skiftende utstillingsparadigmer, en fantastisk flott bygning og veldig god særutstilling om hvaler - som både var lærerik og vakker, som både hadde flotte gjenstander og interaktive elementer, og som knyttet naturkunnskap med kulturkunnskap (men dessverre ikke lov å ta bilderav den). Det er et museum man virkelig kan bruke en dag i, og det har noe for de fleste.

Det siste to årene har jeg besøkt syv naturhistoriske museer og jeg holder på å skrive en lengere tekst om dem og om hva som skiller naturhistoriske museer fra andre museer. Hvor den skal publiseres har jeg ikke funnet ut av ennå.

Om museer, biblioteker og svømmehaller

Design Museum Danmark: En sofa i utstillingen av Britiske tekstiler fra etterkrigstiden gir mulighet til å sitte ned og nyte det å være i et museum. Foto: Hege B. Huseby
.

Noe av det unike med museer er det at de er offentlige rom der det er kunnskap og ikke forbruk som står i sentrum. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor viktig museene er som steder hvor man kan tilbringe tid sammen med andre mennesker. Både kjente og fremmede. Det er her museer, biblioteker og offentlige svømmehaller har veldig mye til felles. De er positive, offentlige og inkluderende steder, hvor fokuset er læring og underholdning som ikke koster (mye) penger. Det er steder som alle kan oppsøke. Man trenger ikke booke en tid eller vente i kø (som regel). Dørene er åpne.

Dette er steder som ikke er forbeholdt en type mennesker, og som i stor grad også oppsøkes av mange forskjellige mennsker. Alle de tre sliter nok med å nå alle målsetninger og alle målgrupper, men de er det beste vi har. De er viktige og folk oppsøker slike steder av fri vilje og lyst.

Jeg tror museer først kan få stor betydning i samfunnet dersom museets hovedprioritet er å være en offentlig og åpen bygning. Et sted man kan være, lære og føle seg som en del av et mangfoldig felleskap. Museer er fantastiske på dager man ikke vil være hjemme, men heller ikke vil gjøre noe som krever mye planlegging, store utgifter eller mye tid.

Men mange museer er ikke tilrettelagt for korte eller ustrukturerte besøk. Innredningen tilsier at man skal gå gjennom (alle) utstillingsrommene, og så gå ut. Eventuelt med et stopp i kafeen og museumsbutikken. Jeg liker best museer der jeg kan kan kikke inn. Sitte litt i en sofa. Se på noe jeg synes er spennende. Uten å føle at det er noe jeg burde eller skulle. Uten å bli sliten.

Jeg tror folk trenger steder å være. Steder hvor man føler seg velkommen. Steder hvor man kan se andre mennesker enn man ellers ser. Steder som er felles. Museene har mulighet til å være sånne steder.

Fra fakta til form

En av grunnene til at jeg interesserer meg for utstillinger er at jeg synes prosessen det er  å endre fagkunnskap i tekstform til en visuell og romlig utstilling er veldig spennende. Og jeg mener det er her hvor en utstillings suksess skapes.

Erfaringene jeg har fra ulike utstillingsprosjekter tyder på at samarbeidet mellom fagfolk og utstillingsdesignere ofte er overflatisk og komplisert. Det kan være en manglende vilje til å sette seg inn i hverandres tilgang til oppgaven, men det kan også være manglende verktøy til å få til en prosess der det faglige innholdet er 100% med i hele konseptutviklings- og designperioden.

I Lutter øre har vi valgt å gjøre intervjuer med fagfolk for å la det faglige innholdet bli en del av formen. På den måten har vi både mulighet til å gjøre innholdet forståelig og beholde ekspertens egne ord. Det kan virke som om det er lettere å gjøre dette med lyd enn med tekst. Tekst er tross alt forskernes medium. Det kan være vanskelig å skrive på en helt annen måte enn man er vant til, og vanskelig å la andre endre på det man har skrevet.

Jeg drømmer om å få være med på et utstillingsprosjekt der innholdet - faktaene -løsrives fra tekstene og transformeres til visuelle og romlige elementer. Jeg vil jobbe fram et utstillingskonsept i en kreativ prosess sammen med designere og fagfolk, hvor det er utstillingens konkrete innhold som diskuteres, ikke overordnede temaer.

Jeg vil gjerne høre om gode erfaringer fra samarbeid mellom fagfolk og designere. Hva gjorde at det fungerte godt?

Aktiviteten er et annet sted

Det er stille her for tiden. I stedet skjer det mye på www.utstillingskritikk.no. Det første arbeidsseminaret er overstått og vi har begynt å tenke, skrive og publisere. Vi har også begynt å sette opp en litteraturliste over tekster om utstillingskritikk eller som kan være relevant for utstillingskritikk. Har du skrevet noe som kan passe inn på lista må du gjerne si i fra! Vi vil også gjerne ha tips om nye utstillinger det kan være interessant å skrive om. Legg igjen en kommentar eller skriv en mail til hegebhuseby@gmail.com.

Hva forteller håret ditt om deg?

På Nordiska museet i Stockholm kom jeg over denne plakaten i en ustilling om hår. Og jeg syntes det var et veldig godt eksempel på et tilfelle hvor man kanskje kunne ha latt litt mer informasjon ligge mellom linjene, latt publikum faktisk tenke over spørsmålet og fulgt ordtaket om at et bilde sier mer enn 1000 ord. 

(Fra utstillingen Hår på Nordiska museet).

Å bli ønsket velkommen av en utstilling

En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen "Finstemte kvinnfolk" på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.

Inngangen på utstillingen "Hodejeger" på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.

Det var også inngangen til "Horsepower" på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.

Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.

Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si "velkommen til Popsenteret".I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.

Studiemåned

Det beste med å være sin egen sjef er å kunne innvilge seg selv en studiemåned!

Den neste måneden skal jeg på konferanser, besøke museer, kjøre tog, lese og skrive.

Jeg starter allerede i morgen med dag to av konferansen Dedicated to architecture på Dansk Arkitektur Center. Deretter blir det museumsbesøk i Oslo, Trondheim og Paris.

I Oslo har jeg nok av planer:  Finstemte kvinnfolk, Horsepower, Hodejeger og kanskje EnergiTvoli!
Mens i Trondheim og Paris er det mer åpent.  I Trondheim vurderer jeg å se Fra sans og samling, eller kanskje dra en tur til Sverresborg. I Paris skal jeg helt sikker på Muséum national d'histoire naturelle, men jeg tar gjerne i mot tips om andre gode kultur- og naturhistoriske museer! Noen kunstmuseer skal jeg nok også få med meg, men de er ikke så vanskelige å finne.

Senere i mai skal jeg på den danske kulturstyrelsens seminar om "sociale læringsrum og vidensproduserende processer" før jeg drar på "Musernas vårmøte" i Stockholm som har temaet Museet som motor. Jeg har blitt invitert av Utställningsestetisk Forum til å komme å snakke på deres seminar på vårmøtets dag 2.

I tillegg må jeg forberede det første arbeidsseminaret om utstillingskritikk, lese, skrive, tenke og organisere litt. Det blir så spennende! Det har allerede kommet veldig gode søknader fra folk som vil være med, og den første oppleggsholderen er på plass. Med så erfarne og reflekterte deltakere ligger vi godt an til å få noen veldig gode diskusjoner.

Det er fremdeles mulig å søke om å få være med på arbeidsseminarene, fristen er 1. mai. Les mer her.

Hva er formidling?

På Idétorget, arrangert av Seksjon for formidling, på Museumsforbundets landsmøte i fjor kunne man få inntrykk av at formidling = skoleopplegg. I hvert fall handlet et flertall av de 11 presentasjonene om opplegg for skoleklasser.

Tre innlegg handlet om opplegg for vanlige besøkende, og kun ett av disse var rettet mot både barn og voksne. De andre to var rettet mot ganske små barn. Ett av innleggene handlet om en utstilling. 

Da jeg begynte å jobbe med museer ble jeg veldig overrasket over at formidlingsavdelingen var noe annet enn utstillingsavdelingen. Det var det i hvert fall der jeg jobbet, men jeg har inntrykk av at det mange steder er et skille mellom formidlingsopplegg og utstillinger. Det kan virke som om de kreative, lekne, pedagogiske, morsomme løsningene er forbeholdt formidlingsarbeidet, mens utstillingene tar seg av det faglige, det seriøse og det ”sanne”. 

En stor grunn til dette er nok utstillingens permanente karakter. Det er risikabelt å eksperimentere med noe som skal stå uendret i flere måneder eller år. Et skoleopplegg kan man alltids gjøre endringer i underveis. I stedet for at formidlingen er godt integrert i utstillingen, eller omvendt, virker det som formidlingsopplegg som regel er noe som blir lagt oppå utstilling. 

Problemet er ikke formidlingsoppleggene eller omvisningene, alle vet jo at det ofte er morsommere og mer lærerikt om en person forteller deg noe, i motsetning til å lese om det på en plansje på veggen. Det er bra at museene også har slike tilbud til publikum. Problemet er at det ofte ser ut til å være dårlig sammenheng mellom utvikling av formidlingsopplegg og utstillinger. Jeg har ikke lang erfaring med dette, men på de utstillingsprosjektene jeg har vært med på så har det vært meningen at formidlerne skulle være en del av prosessen. Det har likevel endt med at de formidlingsmessige hensynene av forskjellige årsaker ikke har blitt lagt så stor vekt på. Men en positivt side ved å se på formidlingen som noe man legger ”oppå” utstillingen er at man da kan ha en fast generell utstilling i bunn, og så ha lett utskiftbare målgruppetilpassede formidlingsopplegg på toppen. 

Kanskje er jeg mest nysgjerrig på hva disse formidlerne holder på med, for det er tydeligvis ikke det samme som meg. Kanskje er jeg bare misunnelig fordi mitt arbeid med utstillinger, i hvert fall foreløpig, ikke havner inn under kategorien formidling. Kanskje faller jeg bare mellom to-tre stoler – jeg er verken formidler, har spesiell fagkompetanse eller er designer, og har hittil trodd det er formidlerne jeg skal identifisere meg med.

Anne Karina Kjeldsen, ph.d-stipendiat ved Aarhus Universitet, holdt en foredrag på formidlingsseminaret ”Museet på tværs” i Horsens (ODMs internasjonale formidlinsseminar 2013) i forrige uke. Foredraget handlet først og fremst om strategisk kommunikasjon, men også en del om forholdet mellom de ulike faggruppene på et museet. Verdt å sette av en time til!

Opptak av foredraget kan du finne her. 

Tre bøker om ting

Ved en tilfeldighet var jeg i februar plutselig i gang med tre bøker som handler om gjenstander og samlinger på forskjellige måter. Jeg er selv litt overrasket over dette, for selv om jeg arbeider med museer og historieformidling, så er det ikke en interesse for gjenstander som har ført meg inn i dette feltet. Snarere tvert i mot. Jeg skal ikke påstå at jeg overhodet ikke er interessert i gamle ting, men jeg er ingen samler. Det har alltid vært fortellingene om menneskene som har fascinert meg, og menneskenes fortellinger. Ikke tingene deres. Men tingene er jo en viktig forutsetning for å få tilgang til menneskene og deres historier, og disse tre bøkene handler i stor grad om dette.

De tre bøkene er:

1. Uskyldighetens museum av Orhan Pamuk.

Denne romanen handler om forholdet mellom gjenstander og minner, og hvordan gjenstander kan lindre en sorg over noe som er forbi ved å være beviset på at noe faktisk har skjedd. For hovedpersonen, en ung mann fra overklassen i Istanbul på 70-tallet, har gjenstandene en terapeutisk effekt og han samler etterhvert på alle mulige ting som var til stede i de situasjonene han ønsker å huske. Gjenstandene levendegjør og bevarer detaljene i historien hans. Når han ikke kan leve det livet han ønsker, så lever han for å ta vare på minnet om det som var. Uskyldighetens museum er en bok om hvordan en litt tilfeldig samling gjenstander kan bli til et nøye gjennomtenkt museum. 

2. The history of the world in 100 objects av Niel Macgregor.

Dette er bokversjonen av en radioserie som British Museum produserte sammen med BBC i 2010, og prosjektet er et forsøk på å gå inn i essensen av hva museet er til for, som de skriver i forordet:

Telling history through things is what museums are for. And because the British Museum has for over 250 years been collecting things from all round the globe, it is not a bad place to start if you want to use objects to tell a story of the world.

I 100 korte kapitler som hver tar for seg en nøye utvalgt gjenstand fortelles, om ikke the history of the world, så i hvert fall a  history of the world, som det presiseres. Og her får man den informasjonen som man ofte savner når man ser rekke på rekke med gjenstander fra faraoenes Egypt, potteskår fra Asia eller trespyd fra Sør-amerika. Man får forklaringen på hva disse gjenstandene faktisk kan fortelle oss om den tiden de er fra og om menneskene som utviklet dem, brukte dem og tok vare på dem.

Ved hjelp av et lett tilgjengelig språk og korte overskuelige kapitler tar Biritsh Museum oss med inn i varmen. De lar oss som ikke har forsket på disse gjenstandene få den kunnskapen som gjør at disse gjenstandene blir utrolig spennende. For de aller fleste er er veldig sjelden gjenstanden i seg selv er interessant, og de fleste som arbeider på museer er nok enige. Likevel tror jeg en stor andel av de som besøker de store kulturhistoriske museene ofte får følelsen av å bare se og se på gjenstand etter gjenstand, uten at tingene bir satt i en større sammenheng eller knyttet til bestemte hendelser eller mennesker. Det er derfor veldig oppmuntrende å se at de kan hvis de vil. 

3. Haren med øyne av rav av Edmund de Waal

I Haren med øyne av rav leter forfatteren opp sin famlies historie ved å følge en samling av japanske netsuker, små utskårede figurer, som han har arvet. Netsukene blir forfatterens påskudd for å dykke ned i familiehistorien.

Samlingen kom inn i den rike, jødiske familien i Paris på midten av 1800-tallet. Senere ble den gitt i bryllupsgave til forfatterens oldeforeldre som som bodde i Wien. Fra å være en oppsiktsvekkende samling i kunstsamlerens Charles salong, blir netsukene i Wien plassert i oldemorens omkledningsrom, hvor det først og fremst er familiens barn som får glede av de små figurene. Etter hvert som andre verdenskrig nærmer seg forstår man at fortellingens omdreiningspunkt er hvordan netsukene overlevde plyndringen av den rike familiens eiendom.

I alle bøkene er det er en samling som står i sentrum. Uskyldighetens museum handler om tilblivelsen av en samling. I Haren med øyne av rav er det en samling som motiverer hovedpersonen til å undersøke sin egen slekts historie. I The History of the World in 100 Objects fortelles verdens historie ut i fra British Museums samling. Paradoksalt nok er det Uskyldighetens museum og Haren med øyne av rav som handler mest om det å stille ut gjenstander. De to romanene handler også mye om berøring av gjenstander og materialitet. De handler om gjenstander som beveger seg over en grense fra å være bruksgjenstander til å bli opphøyet til opphøyde, verdifulle samleobjekter. Mens i The History of the World in 100 Objects er det snarere det motsatte som forsøkes. Museet ønsker å gi oss en forståelse av gjenstandene som bruksgjenstander, og forklare hvordan gjenstandene ble brukt i sin samtid.

Kompetanseløft for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger

I dag går startskuddet for det prosjektet jeg har gledet meg aller mest til å gjøre i år!

Sammen med Museumsnytt har jeg den store glede av å invitere til 3 arbeidsseminarer for deg som:

- skriver eller har lyst til å skrive anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger
- synes kultur- og naturhistoriske utstillinger anmeldels for sjelden eller for dårlig
- har ideer til hvordan kvalitet og kvantitet på anmeldelser av slike utstillinger kan økes
- har relevant praktisk eller teoretisk erfaring
- har lyst til å dele dine tanker, erfaringer og ideer med andre
- ønsker å arbeide med tekst sammen med andre

Prosjektet er basert på kunnskapsutveksling og aktive deltakere. Det vil være noen oppleggsholdere, men tyngden i prosjektet ligger i å gi deltakerne tid og mulighet til å utveksle ideer og kunnskap, samt arbeide med egne og andres tekster.  Deltakerne vil løpende publisere tekster på prosjektets blogg, og noen tekster vil bli bearbeidet og publisert i Museumsnytt nr. 5 eller i en egen publikasjon. 

Dato og tema for seminarene:

29.mai: Kultur- og naturhistoriske utstillinger

12. juni: Å skrive anmeldelser

18. september: Tekstbearbeiding, oppsummering og videre planer

Sted: Senter for museumsstudier, Universitetet i Oslo.
Tid: 10.00 - 15.00

Det legges opp til at alle deltakere deltar på alle seminarer, og at deltakerne leser anmeldelser, ser utstillinger og bidrar med tekster til bloggen utenom seminarene.

For å være med:
Send en mail til meg med litt informasjon om deg selv, motivasjonen for å være med og hva du kan bidra med innen 1.mai.

Det er ti plasser på seminarene. 

Plassene tildeles på bakgrunn av motivasjon og relevant erfaring.

Er du interessert i å være med, men ikke kan komme på seminarene?

Det er også mulig å delta med tekster og kommentarer på prosjektets blogg, www.utstillingskritikk.no. Tekster som produseres på arbeidsseminarene vil publiseres her slik at flere kan få mulighet til å være med på diskusjonen. 

Kontakt: hegebhuseby@gmail.com 

Lydfortellinger om Oslo på Digitalt fortalt

På digitalt fortalt kan du nå lytte til 15 korte lydproduksjoner om Oslos historie. Det er resultatet av arbeidet Mari og jeg har gjort for Kultur- og naturreise i vinter. Alle våre produksjoner er merket med Lutter øre.

I dette prosjektet har vi arbeidet videre med stedsspesifikke intervjuer,  et grep vi også brukte en del i Tusenårsstien i lyd.

Ettersom fortellingene skulle være så korte, helst ikke lenger enn ett minutt, fikk vi en noen nye utfordringer å bryne oss på, blant annet disse to:

1) Hvor mye skal man regissere et intervjuobjekt for å få godt materiale til et ett-minutts lydklipp, uten å miste det naturlige og levende språket som folk bruker når de snakker uten manus?

- Vi fant etterhvert ut at det fungerte godt å først ha en samtale med intervjuobjektet hvor vi sammen fant frem til to til fire fortellinger /steder som vi ønsket å konsentrere oss om. Deretter oppsøkte vi stedene og intervjuobjektet kunne fortelle sin historie/ fortelle om dette stedet.

2) For å bygge opp under konseptet stedsspesifikk radio ønsker vi i utgangspunktet å referere konkret til stedet i lydklippet (henvisninger, beskrivelser, guiding), men når produksjonen kun skal være ett minutt, så vil dette ta dyrebar tid fra selve fortellingen, så her måtte det gjøres en prioritering.

- I alle tilfeller hvor vi hadde muligheten til stedsspesifikke referanser valgte vi å kutte dem ut til fordel for fortellingen. Det som gjorde at vi følte vi kunne gjøre dette uten å ødelegge konseptet var at på digitaltfortalt.no oppleves lydklippet i sammenheng med visuelt materiale som kart, bilder, tekst og linker til relevant tilleggsopplysninger og kilder. Tilsammen forankrer dette fortellingen til stedet, om enn på en annen måte enn referanser i selve lydklippet vil gjøre.

Det har vært veldig spennende å få gjøre dette prosjektet, ikke minst fordi vi har fått mulighet til å snakke med så mange mennesker med mye kunnskap. Tusen takk til Marianne Skjulhaug, Odd Iglebæk, Ole Løken, Tom Sørbø og Eirik Bakkum fra Grünerløkka historielag, Geir Høyem, Sidsel Levin og Kultur- og naturreise!

Kompliserte utstillingstekster, går det an?

Designmuseum Danmark har de siste fem månedene vist utstillingen Pladecovers - vinylens revival.

I det første rommet kan man lese en introduksjon til utstillingen (over) og se eksempler på hvordan platespilleren har utviklet seg (under).

Deretter kommer man inn i et rom med en tidslinje på den ene veggen, og oppheng av platecovre på tvers gjennom hele rommet. Plateomslagene er sortert etter tema - som dyr, grafisk print, transport, nasjonalisme, svart-hvitt og lignende.

Fra introduksjonsteksten:

"Mens timelinen danner en fælles dramatisk akse i forløbet, peger de første temaer mere overordnet på nybrud stiltendenser og genrebevissthed, mens de efterfølgende især opsporer æstetiske og motivmessige omdreiningspunkter  i coverets rodnetsaktige udvikling i feltet mellem finkultur og populærkultur: kvindelige og mandlige ikoner, kroppen og kønnet, spykedelisk bevissthedsudvidelse, urbanitet, animalisme, typografisk æstetik m.m."

Det jeg ble mest oppmerksom på i utstillingen var språket og innholdet i tekstene. De var velskrevet, detaljerte og med fagelig tyngde. Likevel syntes jeg ikke de var for vanskelige. Med utdannelse innenfor medievitenskap og visuell kultur har jeg både erfaring med tematikken og terminologien, og interesse for det. Noe som selvfølgelig har betydning både for at jeg syntes tekstene var lettleste og interessante. Jeg synes likevel det var forfriskende med museumstekster som ikke undervurderer publikum. Målgruppen er nok også høyt utdannede, kulturinteresserte vinylkjøpere. 

"Hvor 50'erne præges av en spaltning mellem pastelfarvede syngende jakkesæt i det nyteknologiske farvefoto, muntre illustrationer, organisk modernisme og jazz'ens raffinerede typografi og sort/hvide fotografi, er 60'erne årtiet, hvor håret touperes i kvindegrupperne, cuts-out og collageæstetikken dyrkes i illustrationen, felliniske universer ses i fotografiet, og psykedeliaen bryder igennem med sin sammensmeltning af tekst og billede." (Fra teksten Nybrud 1 - Stiltendenser 1950-1980)

Her har de i hvert fall ikke fulgt prinsippet om så korte setninger som mulig. Og kanskje fungerer det noen ganger også?

Klassifikasjon av utstillinger - hva er status?

Jeg besøkte Designmuseum Danmark i går. Der står rekker med danske designstoler langs veggen. Det er en utstilling av danske designmøbler. Det er gjenstander som er stilt ut, vist frem.

Det er stor forskjell på å stille ut gjenstander og det å fortelle en historie ved hjelp av mediet utstilling. Jeg har i mange sammenhenger behov for i nyansere mellom en utstilling av utstilte gjenstander og en utstilling som er en tredimensjonal fortelling og opplevelse. I mange utstillinger er gjenstandene bare rekvisitter som bygger opp under en fortelling. Her skapes det mening på andre måter enn hvordan gjenstandene er organisert og presentert. I andre utstillinger er gjenstandene det viktigste.

Ole Strandgaard har skrevet en artikkel til Nordisk Museologi i 2004 hvor han forsøker å klassifisere ulike typer utstillinger. Han tar utgangspunkt i Per-Uno Ågrens arbeid med det samme. Motivasjonen for å gjøre dette er for å bidra til at utstillinger kan bli kritisert og analysert med et faglig utgangspunkt. I konklusjonen skriver han:

"Hvis vi i museumsbranchen vil have udstillingsmediet taget alvorlig med en egentlig udstillingskritik til følge kan en af vejene være, at vi selv begynder at udvikle en udstillingsteori og anvende en meningsfuld klassifikation." (forfatterens egen utheving.)

Han avslutter med en direkte oppfordring til museumsfolk om å være med å bidra. Jeg lurer derfor på, har det kommet noen viktige nye bidrag til klassifikasjon av museumsutstillinger etter 2004?

Ole Strandgaards artikkel ligger tilgjengelig på Nordisk Museologis nettsider - her.

Anbefaling - Jødisk Museum i Oslo

Jeg har lenge tenkt jeg skulle besøke Jødisk Museum i Oslo, og i forrige uke fikk jeg endelig gjort det. Jødisk Museum ligger i en tidligere synagoge i Calmeyersgate, og kun et lite skilt forteller deg at det er et museum inn porten. Museet har nylig åpnet en ny utstilling som har fått tittelen  "HUSK OSS TIL LIVET - jødiske skjebner 1940-1945", og det er en utstilling man godt kan bruke en søndag formiddag på å se.

Utstillingen har fin design, god oppbygging og fin bruk av materialer, bilder, film og lyd. Det er en utstilling med mye innhold, men innholdet er fint utposjonert så man ikke blir overveldet. I stedet blir man nysgjerrig på alle de ulike elementene. Det er bøker å bla i, filmer man kan se, intervjuer å lytte til og luker man kan åpne.

Utstillingen er designet av Frøystad+Klock og Bolt Designstudio, og utarbeidet av Torill Torp-Holte (prosjektleder), Bjarte Bruland, Mats Tangestuen, Sidsel Levin og Vidar Alne Paulsen.