Apejenta Ida

Fram til 1. mars 2012 vises utstillingen ”Apejenta Ida” på Zoologisk museum i Oslo.Utstillingen bygger på det eldste hele primatfossilet i verden som ble kjøpt av Naturhistorisk museum i 2007. Fossilet har fått navn etter Jørn Hurums datter og er et fossil av en ape som ikke rakk å bli voksen. Hun hadde ennå ikke mistet alle melketennene da hun døde.

Utstillingen er sterkt rettet mot barn. Den er bygget oppomkring at barn kan identifisere seg med Ida. Den trekker fram gjenkjennelige temaer som felling av melketenner, et brukket håndledd, og farer som truer.

"Det skumleste dyret som levde på land på Idas tid var ikke løve eller elefant, men en fugl som var så stor at den ikke kunne fly." Naturhistorisk Museum

En spennende jungelstemning er skapt ved hjelp av flotte illustrasjoner av Idas liv i jungelen. Det er noen skjermer i utstillingen, men de kan man ikke interagere med. Det er derfor de mange korte og enkle tekstene og de store flotte illustrasjonene som bærer utstillingen. Tekstene er enkle og fengende og man lærer faktisk noe om tiden Ida levde i. Illustrasjonene er brukt tredimensjonalt og er med på å skape et spennende rom og en egen verden.

Utstillinger rettet mot barn fungerer ofte godt, er min erfaring. De er morsomme, de er lette å orientere seg i og det er enkelt å få med seg den kunnskapen som formidles. Det er ofte lagt stor vekt på pedagogiske virkemidler, og derfor er det lett å følge med, også for voksne.

Lærerikt om danske soldater i Afghanistan

På Tøjhusmuseet i København har de for tiden en utstilling om danske soldater i Afghanistan. Utstillingen består av 1:1 modeller av elementer fra militærbaser og landskap i Afghanistan. Det første rommet er en soldats gutterom i Danmark, deretter illustreres avreisen fra Danmark, ankomsten i Afghanistan, tre forskjellige baser, en bil rammet av en veibombe og en Afghansk landsby. Mange steder i disse kulissene er det plassert skjermer. På skjermene kan man lese om forskjellige temaer som for eksempel livet i militærbasene, trening, fritid, familie, kamper, veibomber, samarbeid med de lokale, osv. På alle skjermene er det også intervjuer med en eller flere soldater. Det er derfor nesten ingen tekst i utstillingen utenom skjermene.

Ved første øyekast virker de naturtro kulissene tomme for liv, forlatte og dystre. Men når man lytter til det ene intervjuet etter det andre vekkes omgivelsene til live og man kan forestille seg menneskene man møter på skjermene i landskapet man selv går rundt i. I stedet for å basere seg på tekst og historiske gjenstander utnytter denne utstillingen illusjon, romfølelse og filmens evne til levendegjøring.

Dinosaurer på ordentlig og en fantastisk bygning

Det naturhistoriske museet i Oxford var et av mine favorittsteder i byen. Alle gjester som kom på besøk ble tatt med dit. Bygningen er nygotisk med fantastiske takvinduer og smale søyler. Utstillingen er såpass utdatert at den er en attraksjon i seg selv. Her er det sommerfugler, døde og levende insekter, utstoppede fugler og dyr, og, ikke minst, store skjeletter, både av pattedyr og dinosaurer.

Da jeg besøkte museet første gang var det lenge siden jeg hadde tenkt noe særlig på dinosaurer. De hadde forsvunnet ut av bevisstheten sammen med universet, steinalderen og vulkaner. Men da jeg så det store dinosaurskjelettet sammen med skjellettene av mer kjente dyr som elefanter, kameler og elger var det som jeg plutselig skjønte at dinosaurer faktisk har eksistert, de er ikke kun barndommens fantastiske vesner.

Interaktivitet vs deltakelse

I intervjuet med Nina Simon kommer samtalen inn på forskjellen mellom interaktivitet og deltakelse. Simon mener det er to helt forskjellige ting. Hun sier:

Interactivity means you let people play. Participation means you let them collaborate and potentially add to or change what’s on display. Participation is a lot more threatening than interactivity.

Jeg er ganske enig med Simon, og synes denne forskjellen er spennende. Hvor går grensa mellom interaktivitet og deltakelse? Hvor mye deltakelse ønsker publikum? Hvor mye får publikum ut av interaktive elementer? Når jeg prøver å komme på eksempler på deltakelse i museer jeg har vært på kommer jeg kun på ett. Det var på åpningen av utstillingen "At blive københavner" på Københavns Museum. Der ble alle gjestene oppfordret til å fortelle hvorfor de hadde kommet til København. Grunnen skulle man skrive opp på en farget papirlapp og henge opp på en tråd som var trukket fra vegg til vegg. De ulike grunnene skulle skrives på ulike farger. Rød lapp: på grunn av kjærligheten. Gul lapp: på grunn av utdanning (hvis jeg husker riktig), blå lapp: født i København. Grønn lapp: jeg ville vekk. Og lignende.

Det var veldig fascinerende å lese lappene, og fordi de var fargekodet kunne man lete etter historier som lignet ens egen eller som man var interessert i. Den enkelte museumsgjestens aktivitet skapte dermed opplevelsen til de andre besøkende. Denne aktiviteten har derfor et veldig ulikt resultat enn når man f.eks blar i bilder på en digital skjerm, noe som ofte defineres som interaktivitet. Museumsgjesten er aktiv, men aktiviteten har ingen betydning for andre.

Jeg har ikke vært på Københavns Museum etter åpningen så jeg vet ikke om gjestenes fortellinger om hvorfor de kom til København er med i selve utstillingen, for på åpningen var installasjonen i et annet rom. Jeg håper de har den for det var et veldig fint innslag, og et godt eksempel på hva Simon mener med deltakelse.

Kan utstillinger få fremmede til å snakke sammen?

I forrige innlegg nevnte jeg Nina Simons spennende blogg Museum 2.0. Simon er utrolig engasjert og idérik, med spennende visjoner for hva et godt museum er og gjør. Som for eksempel å få fremmede til å snakke sammen.

Simon: One of the things I’m completely obsessed with is designing exhibits and programs that invite strangers to talk with each other. I believe that the world is fundamentally a better place when people see strangers as potential collaborators and not as scary things to be avoided. We have so few public spaces that encourage people from different walks of life to positively engage with each other. In my ideal museum, every sign and exhibit and program is set up such that people naturally feel comfortable interacting with strangers—and are rewarded for doing so.

Sitatet er hentet fra et langt intervju med Simon i Santa Cruz Good Times som du finner her.

Hva er en god museumsblogg?

Jeg vil gjerne at denne bloggen skal være en kilde til inspirasjon og kunnskap om museumsarbeid. Et skritt på veien mot det målet er å sette opp en liste over gode blogger og nettsider om temaet. For å finne ut om det er noen viktige museumsblogger jeg har oversett spurte jeg på twitter om tips til gode skandinaviske museumsblogger. Oslo Museum (@OsloMuseum) svarte at de har en nystartet blogg, og spurte: "Får vi spørre hva du vil se mer av? I din samling av blogger, hva skiller de gode/interessante fra de dårlige?"

Det hadde jeg ikke tenkt over, og må innrømme at jeg har plukket ut blogger ut i fra førsteinntrykket. Men, ubevisst har jeg nok en god idé om hva jeg synes er interessant og ikke, og jeg vil prøve å sette ord på det her.

Jeg vil begynne med å skille mellom blogger som handler om museer og det å drive et museum, og blogger som drives av museer og som er en del av museets formidling av sitt område (byhistorie, naturvitenskap, kunst osv.) Jeg har vært mest oppmerksom på blogger som handler om museer, og vil nok hovedsaklig linke til blogger som diskuterer museumsdrift og formidling. Blogger om museumsdrift kan også være skrevet av museet selv, slik tilfellet er med Oslo Museums nye blogg. De ønsker å invitere publikum med inn bak kulissene. Det samme gjør bymuseet i London i sin blogg "The working life of Museum of London". Museene henvender seg på denne måten både til fagfeller og besøkende. Jeg har ikke lest Museum of Londons blogg veldig nøye, men det ser ut som de har satset på en fortellende og informerende stil, med lange innlegg og få kommentarer.

Oslo Museum avslutter sitt første blogginnlegg med disse to avsnittene:

"Vi skal forsøke å komme bak fasadene på museet, være aktuelle, litt morsomme, ganske seriøse og om mulig litt personlige. Kanskje vi klarer å engasjere publikum på veien?

Oslo Museum har satt seg som mål om å bli Norges beste museum på sosiale medier. Bloggen innfrir nok ikke dette målet alene, men kan sammen med de andre sosiale mediene vi bruker, vise nye sider ved museet."

Spørsmålet om å engasjere publikum er avgjørende for om museets blogg skal bli en suksess, og her kommer vi inn på hva som gjør en museumsblogg, som alle andre blogger, god og inspirerende. En av de beste museumsbloggene jeg kjenner til er skrevet av Nina Simon og heter Museum 2.0. Den handler, vel å merke, om hvordan filosofien som ligger i web 2.0 kan tas i bruk i museumsdesign, og har kanskje derfor en fordel når det gjelder å lykkes i bloggmediet. Men det som gjør bloggen så god er at den er diskuterende, ikke informativ. Nesten alle innleggene diskuterer en problemstilling knyttet til museumsformidling, og Simon oppfordrer eksplisitt til kommentarer fra leserne. Samtidig knytter hun problemstillingene til helt konkrete, virkelige eksempler. På den måten blir det sammenheng mellom det fysiske museumsrommet og den virtuelle bloggen. Nå skal det sies at Simon er spesialist på hvordan man inndrar og aktiverer publikum i museumsutstillinger, og da er det kanskje ikke så rart at hun også er god til å aktivere bloggleserne sine.

Jeg tror at om Oslo Museum klarer å skrive en blogg som er diskuterende, aktuell og utadrettet så vil de helt klart holde på min interesse. Med utadrettet mener jeg at bloggen skaper en kontekst rundt innleggene sine ved å referere til, og linke videre til, relevante saker som er diskutert andre steder, til avisartikler, til andre museer osv. Ved å gjøre dette kan de skape seg en plass i den offentlige debatten, eller i museumsmiljøet, og ikke lage et lukket rom som bare handler om Oslo Museum.

Aftenposten anmelder museer

I sommer har Oslopuls (Aftenposten) testet Oslos museer. Sist ute er en anmeldelse av Teknisk museum. Anmeldelsene er strukturert av overskriftene Førsteinntrykk, Adkomst, pris og tilgjengelighet, Fasiliteter, Interaktivitet, Gavebutikk, Kafé, Lærte vi noe? og Museumssjekkens vurdering. For museene er det selvfølgelig veldig gledelig at de blir viet så mye oppmerksomhet av aftenposten, og anmeldelsene trekker nok fram det de fleste museumsbesøkende er oppatt av, men er det plass til grundigere anmeldelser av museumsutstillinger i aviser som aftenposten?