Av: Sophie Fuglesang. Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulurformidling ved Københavns Universitet
Jeg starter også som flere andre med å si takk for innvitasonen fra Hege og gi et klapp på skulderen for et veldig fint engasjement. Veldig spennende lesning med alle innleggene.
Jeg vil bruke dette innlegget til å bringe det digitale utstillingsrom på banen og pladere for potensialet det har som et alternativ til det fysiske utstillingsrom. Mine argumenter for å implementere det digitale utstillingsrom kan også ses som et innspark til en diskusjon jeg mener er meget relevant. Hvordan de kunst-og kulturhistoriske institusjoner burde arbeide med demokratisering og en mer utadvent form for å ikke dø med sin utdøende publikum. Med det digitale utstillingsrom mener jeg et digitalt rom som fungerer som alternativ til det fysiske utstillingsrom. Jeg mener ikke museumsinstitusjonen engasjement digitalt, eksempelvis på hjemmesiden, i sosiale medier eller lignende.
Statens Museum for Kunst i København har på sin hjemmeside lavet et konsept de kaller for Kunsthistorier. Kunsthistoriers overordnede ide er at brukerne skal danne seg sin egen vei gjennom kunsthistorien. Siden består av fire hovedmenypunkter Verker, Historier, Kunstnere, Spor. Her finner man enten et verk med utdypende informasjon, en kunstners biografi, informasjon om en kunsthistorisk periode, beskrivelse av en kunstsjanger eller lignende. Ved å velge enten det ene eller andre vil siden føre deg videre til et relevant tema basert på ditt valg. Løpende kan man hele tiden klikke seg inn på en side som viser en oversikt over hvilke spor du har valgt gjennom kunsthistorien.
Kunsthistorier framstår som et helt særlig og eget opplevelsesrom. Statens Museum for Kunst har gjennom kunsthistorier skapt et rom som tilfører museumsmediet noen elementer det fysiske rom ikke gjør og kanskje heller ikke har muligheten til å gjøre. Eksempelet illustrerer en måte å formidle kunst på jeg mener er meget hensiktsmessig og relevant for alle kunst- og kulturhistoriske institusjoner.
For det første opphører tid og sted fullstendig i Kunsthistorier. Brukeren kan når og hvor som helst gå inn på Kunsthistorier og utforske historien. Kunsthistorier er rent visuelt heller ikke en simulasjon av det fysiske utstillingsrom, Kunsthistorier er sitt helt eget univers. Det mener jeg er viktig for å understreke sin særegenhet og ikke skape en diskusjon om hva som er best. Det fysiske- og digitale utstillingsrom er simpelthen to forskjellige ting. Særlig for kunsthistorier er også at brukeren er i sentrum. Det er brukerens interesser som definerer hva Kunsthistorier er. Brukeren er ikke underlagt en bestemt kuratorisk linje og kan selv velge hvilke deler av kunsthistorien den ønsker å fordype seg i og hvor mye den ønsker å vite om forskjellige ting. Mengde og hvilke type informasjon brukeren blir presentert for er helt individuelt. Maktstrukturen i museumsinstitusjonen blir også vendt på hodet gjennom Kunsthistorier. Kunsthistorier representerer ikke en ”top down” struktur, der museet forteller brukeren hvilke verker man skal se og hvilke informasjon man skal få. Men en ”bottom up” struktur der brukerne bestemmer hva de vil se, hvilke verker de selv mener er gode og dårlige og hvor mye informasjon de vil ha. På den måten kan man si at Kunsthistorier representerer en demokratisering av den informasjonen museet besitter.
For mange er nok poenget med museet den fysiske tilstedeværelse og møtet mellom verk og beskuer; at folk skal kunne se, føle og være i nærheten av objektet er essensielt. Og det er jeg helt enig i. Det fysiske utstillingsrom representerer noe helt eget og uerstattelig det ikke går an at digitalisere, derfor skal det heller ikke være tale om å endre på det. Statens Museum for Kunst er fortsatt det samme og har ikke forsømt den fysiske formidling, men ved å skape et digitalt utstillingsrom har de utnyttet internettes særlige egenskaper til å skape noe helt nytt - ikke erstatte det gamle!
Men å lage et digitalt konsept som Kunsthistorier, krever at man går helhjertet inn i prosjektet. Når museer forsøker å utvide deres digitale aktivitet ved enten å gå på facebook, legge opp filmer på hjemmesiden, eller lage en blogg, gjennomføres prosjektene ofte på en halvhjertet måte. Ingenting virker mer uprofesjonelt enn en dysfunksjonell hjemmeside eller en ikke- oppdatert facebook profil. Derfor krever det mye hvis man velger å gå hele veien med å skape et nyt digitalt museumsrom, men gevinsten er kjempe stor. Det er den spesielt i en tid der museene kjemper for å utvide sin publikums kres og appell til yngre generasjoner. Danske museer har gjennom flere analyser og med press fra en ny kulturminister erkjent denne utfordring. De vil vekk fra myten om at museet kun er et sted for den kulturradikale kvinne i 50 årene med en mellomlang utdannelse og god innkomst. Helt utopisk tror jeg en løsning på denne utfordring kun kan gjennomføres gjennom å nedbryte museenes ramme som autoritært og innadvent vitenssenter. Mer konkret tror jeg det handler om å sette brukeren i sentrum. Ta utgangspunkt i brukeren, dens interesser, behov og forståelseshorisont for å skape en god kulturopplevelse. Forstå meg rett, museene skal ikke gå på kompromis med den kunst- eller kulturhistoriske faglighet de for å bevege seg i retting av et opplevelsessenter, men må imøtekomme brukeren der de er! Så må man som kunst eller kulturhistorisk fagperson stole på seg selv og sin faglighet, for det faglige fundament skal nok bestå, selv om brukeren settes i sentrum for kulturopplevelsen.
Statens Museum for Kunst i København har på sin hjemmeside lavet et konsept de kaller for Kunsthistorier. Kunsthistoriers overordnede ide er at brukerne skal danne seg sin egen vei gjennom kunsthistorien. Siden består av fire hovedmenypunkter Verker, Historier, Kunstnere, Spor. Her finner man enten et verk med utdypende informasjon, en kunstners biografi, informasjon om en kunsthistorisk periode, beskrivelse av en kunstsjanger eller lignende. Ved å velge enten det ene eller andre vil siden føre deg videre til et relevant tema basert på ditt valg. Løpende kan man hele tiden klikke seg inn på en side som viser en oversikt over hvilke spor du har valgt gjennom kunsthistorien.
Kunsthistorier framstår som et helt særlig og eget opplevelsesrom. Statens Museum for Kunst har gjennom kunsthistorier skapt et rom som tilfører museumsmediet noen elementer det fysiske rom ikke gjør og kanskje heller ikke har muligheten til å gjøre. Eksempelet illustrerer en måte å formidle kunst på jeg mener er meget hensiktsmessig og relevant for alle kunst- og kulturhistoriske institusjoner.
For det første opphører tid og sted fullstendig i Kunsthistorier. Brukeren kan når og hvor som helst gå inn på Kunsthistorier og utforske historien. Kunsthistorier er rent visuelt heller ikke en simulasjon av det fysiske utstillingsrom, Kunsthistorier er sitt helt eget univers. Det mener jeg er viktig for å understreke sin særegenhet og ikke skape en diskusjon om hva som er best. Det fysiske- og digitale utstillingsrom er simpelthen to forskjellige ting. Særlig for kunsthistorier er også at brukeren er i sentrum. Det er brukerens interesser som definerer hva Kunsthistorier er. Brukeren er ikke underlagt en bestemt kuratorisk linje og kan selv velge hvilke deler av kunsthistorien den ønsker å fordype seg i og hvor mye den ønsker å vite om forskjellige ting. Mengde og hvilke type informasjon brukeren blir presentert for er helt individuelt. Maktstrukturen i museumsinstitusjonen blir også vendt på hodet gjennom Kunsthistorier. Kunsthistorier representerer ikke en ”top down” struktur, der museet forteller brukeren hvilke verker man skal se og hvilke informasjon man skal få. Men en ”bottom up” struktur der brukerne bestemmer hva de vil se, hvilke verker de selv mener er gode og dårlige og hvor mye informasjon de vil ha. På den måten kan man si at Kunsthistorier representerer en demokratisering av den informasjonen museet besitter.
For mange er nok poenget med museet den fysiske tilstedeværelse og møtet mellom verk og beskuer; at folk skal kunne se, føle og være i nærheten av objektet er essensielt. Og det er jeg helt enig i. Det fysiske utstillingsrom representerer noe helt eget og uerstattelig det ikke går an at digitalisere, derfor skal det heller ikke være tale om å endre på det. Statens Museum for Kunst er fortsatt det samme og har ikke forsømt den fysiske formidling, men ved å skape et digitalt utstillingsrom har de utnyttet internettes særlige egenskaper til å skape noe helt nytt - ikke erstatte det gamle!
Men å lage et digitalt konsept som Kunsthistorier, krever at man går helhjertet inn i prosjektet. Når museer forsøker å utvide deres digitale aktivitet ved enten å gå på facebook, legge opp filmer på hjemmesiden, eller lage en blogg, gjennomføres prosjektene ofte på en halvhjertet måte. Ingenting virker mer uprofesjonelt enn en dysfunksjonell hjemmeside eller en ikke- oppdatert facebook profil. Derfor krever det mye hvis man velger å gå hele veien med å skape et nyt digitalt museumsrom, men gevinsten er kjempe stor. Det er den spesielt i en tid der museene kjemper for å utvide sin publikums kres og appell til yngre generasjoner. Danske museer har gjennom flere analyser og med press fra en ny kulturminister erkjent denne utfordring. De vil vekk fra myten om at museet kun er et sted for den kulturradikale kvinne i 50 årene med en mellomlang utdannelse og god innkomst. Helt utopisk tror jeg en løsning på denne utfordring kun kan gjennomføres gjennom å nedbryte museenes ramme som autoritært og innadvent vitenssenter. Mer konkret tror jeg det handler om å sette brukeren i sentrum. Ta utgangspunkt i brukeren, dens interesser, behov og forståelseshorisont for å skape en god kulturopplevelse. Forstå meg rett, museene skal ikke gå på kompromis med den kunst- eller kulturhistoriske faglighet de for å bevege seg i retting av et opplevelsessenter, men må imøtekomme brukeren der de er! Så må man som kunst eller kulturhistorisk fagperson stole på seg selv og sin faglighet, for det faglige fundament skal nok bestå, selv om brukeren settes i sentrum for kulturopplevelsen.
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Forrige innlegg, "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" ble skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent, neste innlegg vil bli skrevet av Oslo Museum.
Jeg vil egentlig gerne stille mig lidt kritisk overfor indlægget.
SvarSlettI Kunsthistorier har brugeren selv mulighed for at vælge hvad de vil se. Hvis man skal projektere det op til en større demokratisk diskussion, er det så ikke ´farligt´ at lade det være op til masserne at definere hvad der er godt og skidt (forstået som hvad de vælger og ikke vælger)?
Består museets funktion netop ikke i at, med baggrund i heftig research og viden om feltet, at vælge skidt fra kanel. Med tiltag som Kunsthistorier, fjerner man, på sigt, ikke museets vigtigste funktion? For istedet at lade flertallet bestemme kulturarven.
Men SMK velger vel fremdeles hva som skal stå på sidene, og det som står det bygger vel på research og viten? Selv om det er mye informasjon er det jo ikke alt. Om brukerne selv kunne bidra da ville man kanskje kunne si at museet ga slipp på sin funksjon.
SvarSlett