Om museer, biblioteker og svømmehaller

Design Museum Danmark: En sofa i utstillingen av Britiske tekstiler fra etterkrigstiden gir mulighet til å sitte ned og nyte det å være i et museum. Foto: Hege B. Huseby
.

Noe av det unike med museer er det at de er offentlige rom der det er kunnskap og ikke forbruk som står i sentrum. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor viktig museene er som steder hvor man kan tilbringe tid sammen med andre mennesker. Både kjente og fremmede. Det er her museer, biblioteker og offentlige svømmehaller har veldig mye til felles. De er positive, offentlige og inkluderende steder, hvor fokuset er læring og underholdning som ikke koster (mye) penger. Det er steder som alle kan oppsøke. Man trenger ikke booke en tid eller vente i kø (som regel). Dørene er åpne.

Dette er steder som ikke er forbeholdt en type mennesker, og som i stor grad også oppsøkes av mange forskjellige mennsker. Alle de tre sliter nok med å nå alle målsetninger og alle målgrupper, men de er det beste vi har. De er viktige og folk oppsøker slike steder av fri vilje og lyst.

Jeg tror museer først kan få stor betydning i samfunnet dersom museets hovedprioritet er å være en offentlig og åpen bygning. Et sted man kan være, lære og føle seg som en del av et mangfoldig felleskap. Museer er fantastiske på dager man ikke vil være hjemme, men heller ikke vil gjøre noe som krever mye planlegging, store utgifter eller mye tid.

Men mange museer er ikke tilrettelagt for korte eller ustrukturerte besøk. Innredningen tilsier at man skal gå gjennom (alle) utstillingsrommene, og så gå ut. Eventuelt med et stopp i kafeen og museumsbutikken. Jeg liker best museer der jeg kan kan kikke inn. Sitte litt i en sofa. Se på noe jeg synes er spennende. Uten å føle at det er noe jeg burde eller skulle. Uten å bli sliten.

Jeg tror folk trenger steder å være. Steder hvor man føler seg velkommen. Steder hvor man kan se andre mennesker enn man ellers ser. Steder som er felles. Museene har mulighet til å være sånne steder.

Fra fakta til form

En av grunnene til at jeg interesserer meg for utstillinger er at jeg synes prosessen det er  å endre fagkunnskap i tekstform til en visuell og romlig utstilling er veldig spennende. Og jeg mener det er her hvor en utstillings suksess skapes.

Erfaringene jeg har fra ulike utstillingsprosjekter tyder på at samarbeidet mellom fagfolk og utstillingsdesignere ofte er overflatisk og komplisert. Det kan være en manglende vilje til å sette seg inn i hverandres tilgang til oppgaven, men det kan også være manglende verktøy til å få til en prosess der det faglige innholdet er 100% med i hele konseptutviklings- og designperioden.

I Lutter øre har vi valgt å gjøre intervjuer med fagfolk for å la det faglige innholdet bli en del av formen. På den måten har vi både mulighet til å gjøre innholdet forståelig og beholde ekspertens egne ord. Det kan virke som om det er lettere å gjøre dette med lyd enn med tekst. Tekst er tross alt forskernes medium. Det kan være vanskelig å skrive på en helt annen måte enn man er vant til, og vanskelig å la andre endre på det man har skrevet.

Jeg drømmer om å få være med på et utstillingsprosjekt der innholdet - faktaene -løsrives fra tekstene og transformeres til visuelle og romlige elementer. Jeg vil jobbe fram et utstillingskonsept i en kreativ prosess sammen med designere og fagfolk, hvor det er utstillingens konkrete innhold som diskuteres, ikke overordnede temaer.

Jeg vil gjerne høre om gode erfaringer fra samarbeid mellom fagfolk og designere. Hva gjorde at det fungerte godt?

Aktiviteten er et annet sted

Det er stille her for tiden. I stedet skjer det mye på www.utstillingskritikk.no. Det første arbeidsseminaret er overstått og vi har begynt å tenke, skrive og publisere. Vi har også begynt å sette opp en litteraturliste over tekster om utstillingskritikk eller som kan være relevant for utstillingskritikk. Har du skrevet noe som kan passe inn på lista må du gjerne si i fra! Vi vil også gjerne ha tips om nye utstillinger det kan være interessant å skrive om. Legg igjen en kommentar eller skriv en mail til hegebhuseby@gmail.com.

Hva forteller håret ditt om deg?

På Nordiska museet i Stockholm kom jeg over denne plakaten i en ustilling om hår. Og jeg syntes det var et veldig godt eksempel på et tilfelle hvor man kanskje kunne ha latt litt mer informasjon ligge mellom linjene, latt publikum faktisk tenke over spørsmålet og fulgt ordtaket om at et bilde sier mer enn 1000 ord. 

(Fra utstillingen Hår på Nordiska museet).

Å bli ønsket velkommen av en utstilling

En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen "Finstemte kvinnfolk" på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.

Inngangen på utstillingen "Hodejeger" på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.

Det var også inngangen til "Horsepower" på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.

Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.

Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si "velkommen til Popsenteret".I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.

Studiemåned

Det beste med å være sin egen sjef er å kunne innvilge seg selv en studiemåned!

Den neste måneden skal jeg på konferanser, besøke museer, kjøre tog, lese og skrive.

Jeg starter allerede i morgen med dag to av konferansen Dedicated to architecture på Dansk Arkitektur Center. Deretter blir det museumsbesøk i Oslo, Trondheim og Paris.

I Oslo har jeg nok av planer:  Finstemte kvinnfolk, Horsepower, Hodejeger og kanskje EnergiTvoli!
Mens i Trondheim og Paris er det mer åpent.  I Trondheim vurderer jeg å se Fra sans og samling, eller kanskje dra en tur til Sverresborg. I Paris skal jeg helt sikker på Muséum national d'histoire naturelle, men jeg tar gjerne i mot tips om andre gode kultur- og naturhistoriske museer! Noen kunstmuseer skal jeg nok også få med meg, men de er ikke så vanskelige å finne.

Senere i mai skal jeg på den danske kulturstyrelsens seminar om "sociale læringsrum og vidensproduserende processer" før jeg drar på "Musernas vårmøte" i Stockholm som har temaet Museet som motor. Jeg har blitt invitert av Utställningsestetisk Forum til å komme å snakke på deres seminar på vårmøtets dag 2.

I tillegg må jeg forberede det første arbeidsseminaret om utstillingskritikk, lese, skrive, tenke og organisere litt. Det blir så spennende! Det har allerede kommet veldig gode søknader fra folk som vil være med, og den første oppleggsholderen er på plass. Med så erfarne og reflekterte deltakere ligger vi godt an til å få noen veldig gode diskusjoner.

Det er fremdeles mulig å søke om å få være med på arbeidsseminarene, fristen er 1. mai. Les mer her.

Hva er formidling?

På Idétorget, arrangert av Seksjon for formidling, på Museumsforbundets landsmøte i fjor kunne man få inntrykk av at formidling = skoleopplegg. I hvert fall handlet et flertall av de 11 presentasjonene om opplegg for skoleklasser.

Tre innlegg handlet om opplegg for vanlige besøkende, og kun ett av disse var rettet mot både barn og voksne. De andre to var rettet mot ganske små barn. Ett av innleggene handlet om en utstilling. 

Da jeg begynte å jobbe med museer ble jeg veldig overrasket over at formidlingsavdelingen var noe annet enn utstillingsavdelingen. Det var det i hvert fall der jeg jobbet, men jeg har inntrykk av at det mange steder er et skille mellom formidlingsopplegg og utstillinger. Det kan virke som om de kreative, lekne, pedagogiske, morsomme løsningene er forbeholdt formidlingsarbeidet, mens utstillingene tar seg av det faglige, det seriøse og det ”sanne”. 

En stor grunn til dette er nok utstillingens permanente karakter. Det er risikabelt å eksperimentere med noe som skal stå uendret i flere måneder eller år. Et skoleopplegg kan man alltids gjøre endringer i underveis. I stedet for at formidlingen er godt integrert i utstillingen, eller omvendt, virker det som formidlingsopplegg som regel er noe som blir lagt oppå utstilling. 

Problemet er ikke formidlingsoppleggene eller omvisningene, alle vet jo at det ofte er morsommere og mer lærerikt om en person forteller deg noe, i motsetning til å lese om det på en plansje på veggen. Det er bra at museene også har slike tilbud til publikum. Problemet er at det ofte ser ut til å være dårlig sammenheng mellom utvikling av formidlingsopplegg og utstillinger. Jeg har ikke lang erfaring med dette, men på de utstillingsprosjektene jeg har vært med på så har det vært meningen at formidlerne skulle være en del av prosessen. Det har likevel endt med at de formidlingsmessige hensynene av forskjellige årsaker ikke har blitt lagt så stor vekt på. Men en positivt side ved å se på formidlingen som noe man legger ”oppå” utstillingen er at man da kan ha en fast generell utstilling i bunn, og så ha lett utskiftbare målgruppetilpassede formidlingsopplegg på toppen. 

Kanskje er jeg mest nysgjerrig på hva disse formidlerne holder på med, for det er tydeligvis ikke det samme som meg. Kanskje er jeg bare misunnelig fordi mitt arbeid med utstillinger, i hvert fall foreløpig, ikke havner inn under kategorien formidling. Kanskje faller jeg bare mellom to-tre stoler – jeg er verken formidler, har spesiell fagkompetanse eller er designer, og har hittil trodd det er formidlerne jeg skal identifisere meg med.

Anne Karina Kjeldsen, ph.d-stipendiat ved Aarhus Universitet, holdt en foredrag på formidlingsseminaret ”Museet på tværs” i Horsens (ODMs internasjonale formidlinsseminar 2013) i forrige uke. Foredraget handlet først og fremst om strategisk kommunikasjon, men også en del om forholdet mellom de ulike faggruppene på et museet. Verdt å sette av en time til!

Opptak av foredraget kan du finne her.