Lutter øre på heltid!

Siden høsten 2011 har jeg jobbet med museumsformidling som frilanser. Men nå er den tiden over, i hvert fall for en stund. For i år skal Mari Paus og jeg arbeide fulltid med Lutter øre og lydformidling. Vi starter firma sammen og ser hva som skjer.

I tillegg til lydformidlingen håper jeg å kunne ta med meg mer av det jeg har gjort de siste to årene inn i Lutter øre. Vårt hovedfokus vil være å produsere nyskapende lydformidling og stedsspesifikk radio for museer, men vi ønsker også å arbeide bredere med museumsformidling og lydproduksjon.

Du kan følge med på hva vi arbeider med på Lutter øres hjemmeside, eller på siden vår på Facebook.

Juni 2012, Dale-Gudbrands gard, Hundorp.
Feiring av ferdig produksjon av "Tusenårsstien i lyd" og finpuss av åpningstalen.

God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter "Velfærdsdrømme - Greve i det 20. århundre" og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv - måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant "kjører" en moped gjennom rommet. 

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

 Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: "The practices of exhibiting sound".

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og "virkelighetseffekter". Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk "riktig" estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

• Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
• Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
• Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
• Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
• Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) "The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum", i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

VIKING - klassisk utstilling i flott drakt

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display 

Notater og sitater, 2.sept.

American Museum of Natural History (2013)

 The habitat diorama express man's effort to classify, define and generally comprehend the natural world by means of an ecological model. (9)

Some of the major controversies hidden in the diorama concept are: taxonomic versus ecologic understanding; art versus science; popular education versus scientific documentation; culturally biased perception versus "objectivity"; and "omni-max" versus diorama. (9)

Habitat Dioramas - Illusions of Wilderness in Museums of NAtural History, by Karen Wonders.

London Natural History Museum (2011)

As historians of science, we can help to arouse the Sleeping Beauty of many a natural history museum by historicizing, and this means: by re-humanizing it. (239)

Looking at an object of nature, I noticed, as in a distant mirror, that nature is but part of our human history. (240)

"Re-Humanizing a sleeping Beauty - A Historians Vision of Natural History Collections",

 by Christoph Meinel (From Private to Public).

Turin Natural History Museum (2013)

 Naturama er formidler av natur, men er ikke selv natur. Det er iscenesættelse. Det er forførelse. Det er magi. (10)

Målet er at give museets gæster et overvældende indtryk af naturens skønhed og via denne fascination og viden at skabe forståelse for vores forunderlige og mangfoldige verden. (15)

Naturama - moderne naturhistorie (informasjonshefte om Naturama i Svendborg) 

American Museum of Natural History

Jeg var så heldig at jeg i sommer fikk mulighet til å besøke American Museum of Natural History i New York. Det var gøy. Det var en reise gjennom skiftende utstillingsparadigmer, en fantastisk flott bygning og veldig god særutstilling om hvaler - som både var lærerik og vakker, som både hadde flotte gjenstander og interaktive elementer, og som knyttet naturkunnskap med kulturkunnskap (men dessverre ikke lov å ta bilderav den). Det er et museum man virkelig kan bruke en dag i, og det har noe for de fleste.

Det siste to årene har jeg besøkt syv naturhistoriske museer og jeg holder på å skrive en lengere tekst om dem og om hva som skiller naturhistoriske museer fra andre museer. Hvor den skal publiseres har jeg ikke funnet ut av ennå.

Om museer, biblioteker og svømmehaller

Design Museum Danmark: En sofa i utstillingen av Britiske tekstiler fra etterkrigstiden gir mulighet til å sitte ned og nyte det å være i et museum. Foto: Hege B. Huseby
.

Noe av det unike med museer er det at de er offentlige rom der det er kunnskap og ikke forbruk som står i sentrum. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor viktig museene er som steder hvor man kan tilbringe tid sammen med andre mennesker. Både kjente og fremmede. Det er her museer, biblioteker og offentlige svømmehaller har veldig mye til felles. De er positive, offentlige og inkluderende steder, hvor fokuset er læring og underholdning som ikke koster (mye) penger. Det er steder som alle kan oppsøke. Man trenger ikke booke en tid eller vente i kø (som regel). Dørene er åpne.

Dette er steder som ikke er forbeholdt en type mennesker, og som i stor grad også oppsøkes av mange forskjellige mennsker. Alle de tre sliter nok med å nå alle målsetninger og alle målgrupper, men de er det beste vi har. De er viktige og folk oppsøker slike steder av fri vilje og lyst.

Jeg tror museer først kan få stor betydning i samfunnet dersom museets hovedprioritet er å være en offentlig og åpen bygning. Et sted man kan være, lære og føle seg som en del av et mangfoldig felleskap. Museer er fantastiske på dager man ikke vil være hjemme, men heller ikke vil gjøre noe som krever mye planlegging, store utgifter eller mye tid.

Men mange museer er ikke tilrettelagt for korte eller ustrukturerte besøk. Innredningen tilsier at man skal gå gjennom (alle) utstillingsrommene, og så gå ut. Eventuelt med et stopp i kafeen og museumsbutikken. Jeg liker best museer der jeg kan kan kikke inn. Sitte litt i en sofa. Se på noe jeg synes er spennende. Uten å føle at det er noe jeg burde eller skulle. Uten å bli sliten.

Jeg tror folk trenger steder å være. Steder hvor man føler seg velkommen. Steder hvor man kan se andre mennesker enn man ellers ser. Steder som er felles. Museene har mulighet til å være sånne steder.