søndag 2. september 2012

Ettertanke fra nettkommunikatør seminar, 1: å snakke med en institusjon

Jeg er over gjennomsnittet interessert i museer, men jeg har aldri hatt noe behov for å snakke med et museum, tenker jeg når jeg hører at museene er nødt til å snakke med publikummet sitt. På en annen side er jeg ganske interessert i å snakke med de som lager utstillingene, de som oppdaterer facebook-siden, med direktører og formidlere, men det er jo fordi jeg har dette som fagfelt. Det har ikke noe med det å være vanlig museumsgjest.

På en annen side er backstage-bilder noe av det mest populære museene legger ut på nettet, men det betyr ikke at samtalene blomstrer likevel. Kjernen i problemet er kanskje, hva snakker man med en institusjon om?

For å snakke med noen er man nødt til å vite hvem man snakker med. Man må kunne tilpasse spørsmålene sine til mottakeren. Men hvordan tilpasser man spørsmålene sine til Munch-museet?, ikke spør meg. For å komme i dialog med museet trenger man litt informasjon om hva museet kan og vil snakke om. Da er det kanskje ikke så rart at kuratorene, formidlerne, museumsdirektøren eller konservatorene må komme på banen. Gjerne med navn og ansikt også, jeg liker i hvert fall å se den jeg snakker med. Poenget er ikke at man skal bli så utrolig personlige, men at det å snakke med en institusjon er litt som å snakke med en chat-robot på ikea eller adobe, ganske uinteressant, og veldig vanskelig å tro på at de egentlig kan svare på det du lurer på.

3 kommentarer:

  1. Du er igjen inne på noe som flere bedrifter jobber med. Finn har fått seg en katt som heter ”Finn”, Stormberg brukte direktøren Steinar (ser ut til at han trukket seg litt tilbake nå) med stor suksess, Tine leker med Mr. Melk (som faktisk svarer på Facebook) osv.

    Det blir ofte argumentert for at vi skal i kulissene på Facebook, enten du driver meieri, birøkteri, museum, verksted eller samme hva. Men hvorfor vil vi bli med på bakrommet? Hvorfor vil vi se, og hvorfor vil vi vise fram? Vil du egentlig se hva bilmekanikerne holder på med under bilen din? Er det egentlig bare våre aller nærmeste venner og kollegaer som trykker ”like” når de ser video av støvtørking og bygging av historisk modell?

    Det kan være verdt å sjekke PR-operatørene (http://www.facebook.com/properatorene) på Facebook. Det er et kommunikasjonsbyrå som bruker Facebook som en intranett-kanal med mye lekent stoff fra kontorene og lunsjrommet. Jeg opplevde det som meningsløst å følge dem i lengden.

    Det er like viktig å fortelle de gode historiene enten det er foran eller bak kulissene. Se opp for intetsigende foto fra produksjonsfasen!

    SvarSlett
  2. Det tror jeg du har rett i, meningsløst innhold er meningsløst innhold uansett hva slags type. Jeg tenkte mer på idealet om samtalen, og jeg tror at selv om man viser "personlig"/ "backstage"-innhold, så blir det ikke lettere å føre en dialog hvis det fremdeles er institusjonen som er avsender og ikke personer. Utfordringen er kanskje å få publikum til å ta ordet først, og henvende seg til museet. Men da må man vite hvem man kan henvende seg til, og hva de kan svare på. Skal man forvente at publikum forstår dette av seg selv, eller skal man skrive eksplisitt "Ta kontakt med meg dersom du lurer på noe om ...."?

    SvarSlett
  3. Det personlige museet skulle jeg gjerne gått på! Der konservatorer sitter i publikumsarealene (hver dag, med åpen dør), med kuratorer som diskuterer og lager utstillinger sammen med publikum. Vi sitter i dag i egne kontorlokaler istedenfor PÅ/I museet. Bør vi alle bli en form for formidlere til slutt?

    "Det personlige" dreier seg ikke i utgangspunktet om nett. Er museets ansatte synlige når vi er i museet? Oppsøker vi publikum? Er vi tilstede når publikum er der (utenom kontortid)? Tar vi mobiltelefonen? Er det mulig å finne oss på nett? Eller sende e-post direkte? Er det bilde av kurator til en utstilling eller bare en tekst?

    En personlig kommunikasjonsform kan starte på nett, men det fungerer dårlig på nett alene.

    SvarSlett