Ettertanke fra nettkommunikatør seminar, 1: å snakke med en institusjon

Jeg er over gjennomsnittet interessert i museer, men jeg har aldri hatt noe behov for å snakke med et museum, tenker jeg når jeg hører at museene er nødt til å snakke med publikummet sitt. På en annen side er jeg ganske interessert i å snakke med de som lager utstillingene, de som oppdaterer facebook-siden, med direktører og formidlere, men det er jo fordi jeg har dette som fagfelt. Det har ikke noe med det å være vanlig museumsgjest.

På en annen side er backstage-bilder noe av det mest populære museene legger ut på nettet, men det betyr ikke at samtalene blomstrer likevel. Kjernen i problemet er kanskje, hva snakker man med en institusjon om?

For å snakke med noen er man nødt til å vite hvem man snakker med. Man må kunne tilpasse spørsmålene sine til mottakeren. Men hvordan tilpasser man spørsmålene sine til Munch-museet?, ikke spør meg. For å komme i dialog med museet trenger man litt informasjon om hva museet kan og vil snakke om. Da er det kanskje ikke så rart at kuratorene, formidlerne, museumsdirektøren eller konservatorene må komme på banen. Gjerne med navn og ansikt også, jeg liker i hvert fall å se den jeg snakker med. Poenget er ikke at man skal bli så utrolig personlige, men at det å snakke med en institusjon er litt som å snakke med en chat-robot på ikea eller adobe, ganske uinteressant, og veldig vanskelig å tro på at de egentlig kan svare på det du lurer på.