Hva skal museer med de sosiale mediene - diskusjon på gang

I siste nummer av museumsnytt hadde jeg en kommentar om seminaret om nettkommunikasjon på museum som fant sted 30.august i Oslo. Kommentaren "Diffuse målsetninger for bruk av sosiale medier" ligger nå ute på Museumsnytts nettsider.

Det har kommet gode tilbakemeldinger på kommentaren. Tom Klev, som var med å arrangere seminaret, har skrevet et innlegg på Ballrommet med tittelen "Tunge spørsmål, tunge svar". Andre tilbakemeldinger har kommet på facebookgruppa Nettkommunikatører ved museer. I kommentarfeltet på Museumsnytt.no har Harald Groven trukket fram betydningen av Wikipedia.

Seks punkter for evaluering av kulturhistoriske utstillinger

For noen dager siden var jeg på HumSam-biblioteket i Georg Sverdrups hus på Blindern for å få litt faglig påfyll. Der fant jeg en masteroppgave med tittelen "Hva er en god kulturhistorisk utstilling?". Oppgaven er skrevet i 2006 av Anfrid Oline Hojem.

I oppgaven presenterer Hojem seks punkter man bør evaluere en kulturhistorisk utstilling på:

1. Forståelsen av utstillingen som medium. Utnyttelsen av mediets fordeler og oppmerksomhet rundt de utfordringer som det møter.
2. Utstillinger kan forstås som massekommunikasjonssystem. Utstillingene må derfor etterstrebe å sende tydelige beskjeder. ”Feedback-loop” øker kommunikasjonseffektiviteten og kan muliggjøres gjennom evalueringer av utstillingene, samt ved direkte kontakt mellom utstillingsskapere og besøkere.
3. Et museum er en demokratisk institusjon. Publikum er en viktig del av museets eksistensgrunnlag og må derfor tas på alvor.
4. Historieformidlingen skal ikke legge skjul på at det er mye som ikke vites om historien. La derfor publikum få ta del i spørsmålene om historien og de varierte tolkningene.
5. Teksten og språket skal henvende seg til publikum på et ikke-akademisk nivå  uten at det går på bekostning av det faglige innhold. Tekstene bør være korte og ta utgangspunkt i gjenstandene, utstillinger er et visuelt medium.
6. Utstillingene er også kunstverk som kan frembringe en estetisk opplevelse.

(Hojem, A.O 2006. Hva er en god kulturhistorisk utstilling? En komparasjon av tre utstillingskonsept. Masteravhandling i arkeologi ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, s. 29)

Kanskje kan disse punktene fungere godt som et utgangspunkt når man skal skrive en anmeldelse av en kulturhistorisk utstilling? 

Essay i Utställningsestetisk forum nr.4

Jeg har skrevet litt om hva jeg mener må til for å bedre forholdene for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Teksten er publisert i Utställningsestetisk forums nettmagasin, og oversatt til svensk. Du finner den her. 

Lutter øre - stedsspesifikk radio

Mari og jeg fortsetter samarbeidet. Nå har vi lansert hjemmeside for samarbeidet under navnet Lutter øre. Den finner du her.

Ettertanke fra nettkommunikatør seminar, 1: å snakke med en institusjon

Jeg er over gjennomsnittet interessert i museer, men jeg har aldri hatt noe behov for å snakke med et museum, tenker jeg når jeg hører at museene er nødt til å snakke med publikummet sitt. På en annen side er jeg ganske interessert i å snakke med de som lager utstillingene, de som oppdaterer facebook-siden, med direktører og formidlere, men det er jo fordi jeg har dette som fagfelt. Det har ikke noe med det å være vanlig museumsgjest.

På en annen side er backstage-bilder noe av det mest populære museene legger ut på nettet, men det betyr ikke at samtalene blomstrer likevel. Kjernen i problemet er kanskje, hva snakker man med en institusjon om?

For å snakke med noen er man nødt til å vite hvem man snakker med. Man må kunne tilpasse spørsmålene sine til mottakeren. Men hvordan tilpasser man spørsmålene sine til Munch-museet?, ikke spør meg. For å komme i dialog med museet trenger man litt informasjon om hva museet kan og vil snakke om. Da er det kanskje ikke så rart at kuratorene, formidlerne, museumsdirektøren eller konservatorene må komme på banen. Gjerne med navn og ansikt også, jeg liker i hvert fall å se den jeg snakker med. Poenget er ikke at man skal bli så utrolig personlige, men at det å snakke med en institusjon er litt som å snakke med en chat-robot på ikea eller adobe, ganske uinteressant, og veldig vanskelig å tro på at de egentlig kan svare på det du lurer på.

Utstillingsanmeldelser - samlet på Pinterest

Jeg har et ønske om å bidra til å bedre situasjonen for utstillingsanmeldelsen. Dette er et langsiktig prosjekt, og et skritt på veien er å få oversikt over hva som faktisk skrives - av hvem, for hvem og om hva. Jeg har derfor begynt å samle utstillingsanmeldelser på Pinterest.

Andre steder man kan lese anmeldelser er på Museumsnytts nettsider. Og hos det svenske nettmagasinet Utställningsestetisk Forum.

Tips meg gjerne om flere anmeldelser!

The Settlement Exhibition - Reykjavik

Jeg er så heldig at jeg har fått muligheten til å reise en tur til Island. I går besøkte jeg The Settlement Exhibition i Reykjavik, en utstilling med mange gode løsninger.

Som navnet tilsier er dette en utstilling, og ikke et museum. Jeg synes det sier ganske mye om forskjellene på et museum og en utstilling at de finner det nødvendig å poengtere dette. Denne utstillingen er nemlig ikke motivert av en samling eller et museums tematiske orientering, men bygget opp omkring en utgravning av et langhus fra bosetningstiden på Island.

Førsteinntrykk, orientering og oppbygning

The Settlement Exhibition er en av de peneste utstillingene jeg har sett, og en av de tydeligste. I forrige innlegg etterlyste jeg innledninger på utstillinger. Det fant jeg her. Når man entrer utstillingsbygningen blir man møtt av denne teksten:

In 2001 the ruin of a tenth-century viking age hall was found here, along with part of a wall which dates to before AD 871+-2, which is the oldest man-made structure found in Reykjavik. 

This exhibition, based on research carried out by scholars, aims to cast light on the beginnings of Reykjavik, to provide some answers, and encourage questions.

Utstillingen har ett bestemt fokus -  den aller første tiden det bodde mennesker på Island. Denne tiden representeres fysisk av langhuset som er gravd ut og kan sees midt i utstillingsrommet. Langhuset  fungerer som et bindeledd til tiden da Island ble befolket.

Av museumsvaktene blir man oppfordret til å gå mot høyre når man entrer utstillingen, og følge utstillingen mot klokka rundt rommet. Først blir man satt tilbake i tid ved hjelp av estetiske virkemidler og enkel informasjon om livet de første menneskene på Island levde. De korte tekstene innledes med spørsmål som: "Hva levde de av?" "Hvordan bodde de?" "Hvor ble det av trærne?" og lignende. Til hver seksjon kan man studere et utvalg arkeologiske funn som er knyttet til spørsmålet. Rundt hele rommet er det satt opp et panorama-fotografi av naturen rundt Reykjavik. Noen steder er utsnitt av stillbildet erstattet med film. Hvite siluetter av mennesker som jakter, lager mat, bygger hus og lignende levendegjør livet på Island for over 1000 år siden. Animasjonen er akkompagnert med et lydspor.

Den første halvdelen av utstillingen handler kun om livet de første bosetterne på Island levde. Det gis ingen historisk kontekst. Den historiske konteksten for de første bosetterne på Island finner man først til slutt i utstillingen, i to fordypningsstasjoner og noen tekster på vegg. I siste halvdel finner man også utdypende informasjon om langhuset i to forskjellige digitale innstallasjoner som jeg vil komme tilbake til.

Lite tekstlig informasjon på vegg, samt en bestemt bevegelses retning, gjør det lett for den besøkende å orientere seg. Den tydelige rekkefølgen på elementene i utstillingen er gjort mulig av det store langhuset i midten av rommet. Man beveger seg naturlig rundt utgravningsfeltet. Det snevre fokuset i begynnelsen av utstillingen gjør at man etterhvert blir nysgjerrig og savner fordypning. Når man endelig kommer til mer utfyllende informasjon mot slutten, og man til og med har mulighet til å sette seg ned, så føles fordypningen kjærkommen, istedet for overveldende. 

Innholdet vs. teknologi

I utstillingen finnes en digital rekonstruksjon av langhuset, som man selv kan dreie på og så man kan se den fra ulike vinkler. Dette er den mest vellykkede digitale rekonstruksjonen jeg har vært borti. Den er kombinert med et lydspor som forteller hva du ser. Man styrer modellen ved å styre et lyspunkt på å skjerm foranseg rundt i en sirkel. Lyspunktet kan styres i 4 forskjellige sirkler som tilsvarer 4 nivåer i huset, fra utsiden til innsiden.

Kombinasjonen av relativ fri navigansjon, og et fast lydspor fungerer utmerket, etter min mening. For meg er ikke en 3D-modell interessant i seg selv, men med informasjon om huset jeg ble jeg motivert til å kikke på det fra forskjellige vinkler. Dette gjorde at hovedattraksjonen i installasjonen ikke var teknologien, men innholdet. (Noe jeg tidligere har skrevet om her.)

Det samme opplevde jeg dessverre ikke i den andre installasjonen om langhuset. Dette var et bord med en plantegning av huset prosjektert på. (Ganske likt som boka om Alfred Nobel på Fredssenteret og tidslinje-bordet på Churchill Museum i London.) Mange deler av huset var merket med navn. Dersom man holder hånden over navnet dukker det opp en informasjonstekst om denne delen av huset. For meg ble attraksjonen først og fremst å teste teknologien. Det var det som motiverte meg til å åpne nye fordypningstekster, ikke nysgjerrighet på innholdet. Men det kan også hende det handlet mer om mine interesser enn installasjonens vellykkethet. 

Fordypning

I siste halvdel av utstillingen var to fordypningsstasjoner. En om vikingenes reiser og en om Islands kulturelle- og genetiske bånd til andre land som følge av bosettingen i vikingtiden. Fordypningstekstene  er delt opp i korte avsnitt, og publikum selv velger om de vil lese neste. Man får også vite hvor mange avsnitt som gjenstår på temaet man leser om. Dette gjør det enkelt å få med seg poenget i hvert avsnitt, og tekstmengden blir overskuelig. Skjermene er lavt på veggen og krakker er satt opp foran. Fordypning uten sitteplass er kun for spesielt interesserte og folk med gode sko.

Forskningen som utstillingen bygger på får god plass, uten at det har gjort tekstene vanskelige. Forbehold og antakelser er med, og det er gode begrunnelser på hvorfor man antar at ting har vært på denne eller denne måten. Dette gjør tekstene spennende og styrker utstillingens konsept - at den er basert på arkeologiske utgravninger og er utviklet i tett samarbeid med forskere. 

Form og innhold - estetikk

Utstillingen viser en fantastisk utnyttelse av hva jeg mener er den kulturhistoriske utstillingens to viktigste kvalifiserende aspekter - rommet og kontaktpunktene til fortiden/historisiteten. Panoramabildet som går rundt hele rommet forsterker romligheten og spiller godt sammen med langhuset. Det er et godt grep for å forsøke å skape et bilde av hvordan huset lå ute i landskapet en gang for over tusen år siden. På denne måten skaper man en referanse til fortiden både indeksikalsk- et direkte spor etter folkene som levde da, og ikonisk  - et bilde av hvordan det så ut. Langhuset og panoramabildet knytter dessuten rommet sammen med det historiske, og jeg tror ofte at de beste utstillingene er de som klarer å gjøre dette.