Fin utstilling på Popsenteret

I går var jeg på Popsenteret for å gjøre et intervju med kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven, og fikk samtidig anledning til å se den nye utstillingen "Arrestert - innhentet av fortiden?"

Jeg hadde dessverre ikke så mye tid til å fordype meg i den, men ut i fra det jeg så syntes jeg den så veldig bra ut fordi:

- Det var et tydelig og gjennomført konsept
- Utstillingen gjorde god bruk av det tredimensjonale utstillingsrommet
- Faktaopplysningene var visualisert og skrevet i korte tekster
- Utstillingen var basert på personlige historier og muntlig språk
- Utstillingen hadde en leken form og innhold/budskap var også lagt i selve utformingen

Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger

På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser - et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer

På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at...” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer

Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer

Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 

Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

  

Natural history museum i London

Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

American Museum of Natural History i New York

Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris

Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.

Zoologisk museum i Oslo

Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino

Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history

Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Test av audioguide på Château de Versailles

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk. 

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet. 

Første etasje - film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje - klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til - man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa "maleriet er et symbol på ...." og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som "Maleriet som du ser til høyre i taket..." ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.

Paris

Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man "må" se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l'Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.

Lutter øre på heltid!

Siden høsten 2011 har jeg jobbet med museumsformidling som frilanser. Men nå er den tiden over, i hvert fall for en stund. For i år skal Mari Paus og jeg arbeide fulltid med Lutter øre og lydformidling. Vi starter firma sammen og ser hva som skjer.

I tillegg til lydformidlingen håper jeg å kunne ta med meg mer av det jeg har gjort de siste to årene inn i Lutter øre. Vårt hovedfokus vil være å produsere nyskapende lydformidling og stedsspesifikk radio for museer, men vi ønsker også å arbeide bredere med museumsformidling og lydproduksjon.

Du kan følge med på hva vi arbeider med på Lutter øres hjemmeside, eller på siden vår på Facebook.

Juni 2012, Dale-Gudbrands gard, Hundorp.
Feiring av ferdig produksjon av "Tusenårsstien i lyd" og finpuss av åpningstalen.

God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter "Velfærdsdrømme - Greve i det 20. århundre" og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv - måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant "kjører" en moped gjennom rommet. 

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

 Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: "The practices of exhibiting sound".

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og "virkelighetseffekter". Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk "riktig" estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

• Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
• Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
• Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
• Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
• Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) "The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum", i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.