Et møte med en museumsansatt - Nationalmuseet i København

Navn: Bjarne Petersen (65)
Stilling: Museumsbetjent

I entreen til Nationalmuseet i København møter jeg Bjarne Petersen. Han har jobbet på museet i 3 år, og er en av museets seniormedarbeidere.

- Stillingen min har for ikke lenge siden skiftet navn fra "oppsynsbetjent" til "museumsbetjent". Senere vil den skifte navn til "museumsvert". Dette er en del av museets arbeid for å gjøre de ansatte mer oppmerksomme om gjestene. Vi skal nå ikke bare passe på at gjestene følger reglene, men også informere og ta godt i mot dem når de kommer. Vi skal også lære mer om samlingene slik at vi kan svare på spørsmål om gjenstander. Vi har vært på mange kurs, blant annet om konflikthåndtering og hvordan vi skal henvende oss til ulike publikumsgrupper. Den nye rollen til museumsbetjenten startet vi med nå i høst, så vi har ikke gjort noen undersøkelser på om gjestene oppfatter museet annerledes ennå. Vi har en gjestebok hvor de besøkende kan skrive om de har lyst. Der kommer det noen positive tilbakemeldinger, men selvfølgelig også litt kritikk og det tar vi seriøst og prøver å gjøre noe med det. Vi tror jo dette arbeidet har en effekt, for det koster jo litt penger.

- Vi er en variert gruppe som arbeider som museumsbetjenter. Noen er studenter, andre er kunstnere, og noen er seniormedarbeidere. Noen har vært her i 10 - 15 - 20 år. Felles for oss er at vi liker å være på museet, man kan ikke gjøre dette bare fordi man vil tjene penger. Noen dager er det ikke så mange gjester, da kan man tenke litt på andre ting og hva man skal ha til middag, men her i ankomsthallen er det som regel travelt. I dag har det for eksempel vært over tusen besøkende, da må man være opmerksom hele tiden.

- Tidligere jobbet oppsynsbetjentene på samme sted i museet hver dag, nå roterer vi hele tiden. På den måten får vi variasjon og vi blir kjent med hele huset. I morgen skal jeg til Oldsakssamlingen, og neste uke til antikksamlingen. Det er også endel arrangementer på museet. I dag har Roskilde Universitet vært i festsalen, og i kveld kommer det 200 mennesker som skal være her i ankomsthallen til en prisutdeling. Da er det også noen arbeidsoppgaver for oss museumsbetjenter.

Intervju: Tor Jessen og Marianne Strøm

I forrige uke var jeg så heldig å få møte Tor Jessen og Marianne Strøm fra Playcreate og Motorfinger design studio, som sammen utgjør Motorfinger utstillingsdesign, til en uformell snakk om deres arbeid med utstillingsdesign. Det ble et spennende og inspirerende innblikk i en del av utstillingsfeltet som befinner seg utenfor museumsinstitusjonene.

Marianne Strøm har en bachelor i International Business, og har jobbet som prosjektleder for utstillingsprosjekter i 16 år. Først ansatt i SixSides, og deretter som dagligleder av design firmaet Motorfinger. Hun framhever det å håndtere kompleksiteten ved utstillingsprosjekter, og å skape trygghet og motivasjon som sine hovedoppgaver som prosjektleder. Tor Jessen er utdannet industridesigner fra Arkitekthøyskolen i Oslo, og jobbet 7 år som utstillingsdesigner i SixSides før han startet opp Playcreate.

Utstillingskonsepter som frister til gjenvisitt

Museer og utstillinger har endret seg mye de siste 20 årene. Mye på grunn av ny teknologi, men også i forhold til forståelsen av hva et museum er og formålet med utstillinger. Jeg spurte derfor hva Marianne Strøm og Tor Jessen mente var museenes største utfordringer akkurat nå.

TJ: Noe av problemet med norske museer er høy billettpris, og at utstillinger står uendret veldig lenge. Dette gjør at det ikke er så mange som vender tilbake til museene flere ganger. Å få folk til å komme tilbake flere ganger er en av museets store utfordringer.

MS: Vi jobber blant annet med hvordan den besøkende kan få noe med seg hjem etter besøket. Og hvordan den besøkende kan avdekke ny informasjon ved nye besøk.

Jessen og Strøm kommer med flere eksempler på hvordan dette kan gjøres. Et er fra Darwin-senteret på Naturhistorisk museum i London. Der kan gjestene scanne strekkoder på de emnene de er interessert i å lese mer om. Når de kommer hjem kan de logge inn på en nettside hvor de finner informasjon om emnene de har plukket ut, og kan fordype seg i det i ro og mak i en god stol. I øyeblikket jobber Strøm og Jessen med en utstillingsdel på Norvegen historiesenter på Karmøy. Historiesenteret ønsker et rom hvor man kan få informasjon om de utgravingene som foregår i området til en hver tid. Et rom der nåtiden får plass, i motsetning til den faste utstillingen som forteller stedets historie over 3500 år.

MS: På denne måten vil det alltid være noe nytt å oppleve i denne delen av museet.

Formidling før teknologi

De nye teknologiske mulighetene museene har i dag gjør valgmulighetene enorme for utvikling av utstillinger. Strøm og Jessen legger vekt på faren for å bli så blendet av teknologien at man glemmer hovedfokuset – formidlingen.

TJ: Det er formidlingen som er viktig, og vi skal bygge opp om den.

MS: Teknologien er ikke så spennende i seg selv lenger. Den er ikke ny lenger, og vi vil jo ikke se det samme på museet som vi har på kontoret. Man må bli overrasket over noe som er annerledes, og teknologien bør helst være usynlig.

En av utfordringene når man skal velge hvilke teknologiske løsninger man skal bruke er at løsningene må tåle stor slitasje. En projektor som kjører åtte timer hver dag kan bli en dyr affære når pærene må skiftes, og hva er vel ikke mer irriterende på et museumsbesøk enn når teknikken ikke virker? Jessen forteller om en audioguideløsning han en gang brukte hvor sensorene som skulle starte de ulike lydklippene, små svarte sensorer på veggen, ble ødelagte etter kort tid. De var for sårbare for den konstante bruken i utstillingen. I dag kan tilsvarende løsninger integreres i lett tilgjengelig og rimelig teknologisk utstyr som f.eks. SMART telefoner.

Utstillinger med spesifikke grep

Tor Jessen ble hyret inn av Naturhistorisk museum i Oslo for å lage utstillingen om apejenta Ida som jeg har skrevet om tidligere. Etter å ha jobbet med utstillinger som en ekstern samarbeidsparter for museer syntes han det var spennende å bli kjent med museet fra innsiden. Han gikk med glede på oppdagelsesferd i museets loft og kjeller, og skulle gjerne vist museets ”bakside” fram til publikum.

Ida-utstillingen er rettet spesifikt mot jenter i seksårsalderen, noe Jessen synes var en tøff beslutning av naturhistorisk museum å ta.

TJ: Museene vil tjene på å tørre å ta et spesifikt grep. Det er derfor Teknisk museum er så populært. Det er avdelingen i kjelleren der man kan leke og prøve ut ting som trekker folk. I Ida-utstillingen la vi elementene ned i barnehøyde, så barn kunne kikke ned på dem, og ta klatre på ting.

Ida-utstillingen er bygget på en barnebok av Jørn Hurum, paleontologen som kjøpte Ida-fossilet. Illustrasjonene fra boka har blitt printet ut på store bannere og skaper et helhetlig visuelt uttrykk. Den rosa gjennomgangsfargen er lagt til utstillingen for å vinkle den inn mot jenter. Jørn Hurums brennende engasjement for formidling, og særlig formidling for barn, har blitt videreført i utstillingen. Jessen forteller at han kun har hørt positive reaksjoner på utstillingen, og mener Dr. Proktor-utstillingen har banet vei for utradisjonelle utstillinger. Dr. Proktor-utstillingen er den mest besøkte utstillingen Naturhistorisk museum har hatt, etter utstillingen om homofili blant dyr, som var en annen kontroversiell utstilling, sier Jessen.

Kunnskap og formidling

Strøm og Jessen gir inntrykk av at det kan være stor avstand mellom det faglige museumsmiljøet og designere, men at forskjellene både kan virke positivt og negativt.

TJ: Noen ganger ruger museene for mye på sine gamle gjenstander, uten å se saken fra publikums side. Det kan føre til at selv om vi blir bedt om å gjøre en jobb, så må vi kjempe for å gjennomføre den.

MS: Samtidig er det inspirerende å jobbe med folk som har så utrolig mye kunnskap om fagfeltet sitt. Når man jobber med utstillinger lærer man noe nytt hele tiden.

TJ: Da jeg gjorde det første utstillingsoppdraget, etter å ha jobbet som industridesigner, fikk jeg utdelt kasser med kompendier, og ble nesten rusa på kunnskap. Jobber man med historikere kan man ikke slurve, for de oppdager det med en gang. Jeg får energi fra fagfolkene, og det er den energien man må bruke.

Forstyrrende kunst for faktaorienterte museer?

Kulturrådets årskonferanse handler i år om møtet mellom museer, arkiv og kunst. En av sesjonene på konferansens andre dag har overskriften "Forstyrrelser". I denne sesjonen stilles spørsmålene:

Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?


I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen "Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes" (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.

Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.

Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (...) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (...) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.

I går var jeg så heldig å snakke med Tor Jessen fra Play Create som har designet utstillingen "Apejenta Ida" som er Zoologisk museums andre skiftende utstilling som vises nå. I løpet av samtalen kom vi inn på Doktor Proktor utstillingen. Jessen var av en annen oppfatning enn Andersen og mener at selv om utstillingen ikke forteller fakta om dyr og zoologi, så trekker den de besøkendes oppmerksomhet mot dette fagfeltet.

Hva mener du?
Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?

Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt "faktaorienterte museer"? Fagmuseer?

Apejenta Ida

Fram til 1. mars 2012 vises utstillingen ”Apejenta Ida” på Zoologisk museum i Oslo.Utstillingen bygger på det eldste hele primatfossilet i verden som ble kjøpt av Naturhistorisk museum i 2007. Fossilet har fått navn etter Jørn Hurums datter og er et fossil av en ape som ikke rakk å bli voksen. Hun hadde ennå ikke mistet alle melketennene da hun døde.

Utstillingen er sterkt rettet mot barn. Den er bygget oppomkring at barn kan identifisere seg med Ida. Den trekker fram gjenkjennelige temaer som felling av melketenner, et brukket håndledd, og farer som truer.

"Det skumleste dyret som levde på land på Idas tid var ikke løve eller elefant, men en fugl som var så stor at den ikke kunne fly." Naturhistorisk Museum

En spennende jungelstemning er skapt ved hjelp av flotte illustrasjoner av Idas liv i jungelen. Det er noen skjermer i utstillingen, men de kan man ikke interagere med. Det er derfor de mange korte og enkle tekstene og de store flotte illustrasjonene som bærer utstillingen. Tekstene er enkle og fengende og man lærer faktisk noe om tiden Ida levde i. Illustrasjonene er brukt tredimensjonalt og er med på å skape et spennende rom og en egen verden.

Utstillinger rettet mot barn fungerer ofte godt, er min erfaring. De er morsomme, de er lette å orientere seg i og det er enkelt å få med seg den kunnskapen som formidles. Det er ofte lagt stor vekt på pedagogiske virkemidler, og derfor er det lett å følge med, også for voksne.

Lærerikt om danske soldater i Afghanistan

På Tøjhusmuseet i København har de for tiden en utstilling om danske soldater i Afghanistan. Utstillingen består av 1:1 modeller av elementer fra militærbaser og landskap i Afghanistan. Det første rommet er en soldats gutterom i Danmark, deretter illustreres avreisen fra Danmark, ankomsten i Afghanistan, tre forskjellige baser, en bil rammet av en veibombe og en Afghansk landsby. Mange steder i disse kulissene er det plassert skjermer. På skjermene kan man lese om forskjellige temaer som for eksempel livet i militærbasene, trening, fritid, familie, kamper, veibomber, samarbeid med de lokale, osv. På alle skjermene er det også intervjuer med en eller flere soldater. Det er derfor nesten ingen tekst i utstillingen utenom skjermene.

Ved første øyekast virker de naturtro kulissene tomme for liv, forlatte og dystre. Men når man lytter til det ene intervjuet etter det andre vekkes omgivelsene til live og man kan forestille seg menneskene man møter på skjermene i landskapet man selv går rundt i. I stedet for å basere seg på tekst og historiske gjenstander utnytter denne utstillingen illusjon, romfølelse og filmens evne til levendegjøring.

Dinosaurer på ordentlig og en fantastisk bygning

Det naturhistoriske museet i Oxford var et av mine favorittsteder i byen. Alle gjester som kom på besøk ble tatt med dit. Bygningen er nygotisk med fantastiske takvinduer og smale søyler. Utstillingen er såpass utdatert at den er en attraksjon i seg selv. Her er det sommerfugler, døde og levende insekter, utstoppede fugler og dyr, og, ikke minst, store skjeletter, både av pattedyr og dinosaurer.

Da jeg besøkte museet første gang var det lenge siden jeg hadde tenkt noe særlig på dinosaurer. De hadde forsvunnet ut av bevisstheten sammen med universet, steinalderen og vulkaner. Men da jeg så det store dinosaurskjelettet sammen med skjellettene av mer kjente dyr som elefanter, kameler og elger var det som jeg plutselig skjønte at dinosaurer faktisk har eksistert, de er ikke kun barndommens fantastiske vesner.

Interaktivitet vs deltakelse

I intervjuet med Nina Simon kommer samtalen inn på forskjellen mellom interaktivitet og deltakelse. Simon mener det er to helt forskjellige ting. Hun sier:

Interactivity means you let people play. Participation means you let them collaborate and potentially add to or change what’s on display. Participation is a lot more threatening than interactivity.

Jeg er ganske enig med Simon, og synes denne forskjellen er spennende. Hvor går grensa mellom interaktivitet og deltakelse? Hvor mye deltakelse ønsker publikum? Hvor mye får publikum ut av interaktive elementer? Når jeg prøver å komme på eksempler på deltakelse i museer jeg har vært på kommer jeg kun på ett. Det var på åpningen av utstillingen "At blive københavner" på Københavns Museum. Der ble alle gjestene oppfordret til å fortelle hvorfor de hadde kommet til København. Grunnen skulle man skrive opp på en farget papirlapp og henge opp på en tråd som var trukket fra vegg til vegg. De ulike grunnene skulle skrives på ulike farger. Rød lapp: på grunn av kjærligheten. Gul lapp: på grunn av utdanning (hvis jeg husker riktig), blå lapp: født i København. Grønn lapp: jeg ville vekk. Og lignende.

Det var veldig fascinerende å lese lappene, og fordi de var fargekodet kunne man lete etter historier som lignet ens egen eller som man var interessert i. Den enkelte museumsgjestens aktivitet skapte dermed opplevelsen til de andre besøkende. Denne aktiviteten har derfor et veldig ulikt resultat enn når man f.eks blar i bilder på en digital skjerm, noe som ofte defineres som interaktivitet. Museumsgjesten er aktiv, men aktiviteten har ingen betydning for andre.

Jeg har ikke vært på Københavns Museum etter åpningen så jeg vet ikke om gjestenes fortellinger om hvorfor de kom til København er med i selve utstillingen, for på åpningen var installasjonen i et annet rom. Jeg håper de har den for det var et veldig fint innslag, og et godt eksempel på hva Simon mener med deltakelse.