Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
mandag 7. november 2011
Bloggstafett: Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?
Dagens innlegg med tittelen "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" er skrevet av Charlotte S.H. Jensen, Webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent. Innlegget finner du på hennes blogg, og det er innlegg nr. 9 i stafetten.
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
søndag 6. november 2011
Bloggstafett: Multimediale Munch
Skrevet av Lin Stafne-Pfisterer, Museumslektor og ansvarlig for sosiale medier ved Munch-museet. @_L_I_N
Tusen takk til Hege Huseby for initiativet til Bloggstafetten, og til alle bidragsyterne for interessante innlegg så langt. Vi gleder oss til fortsettelsen! Vi ønsker med dette innlegget å fokusere på våre positive erfaringer med digital formidling som et nødvendig supplement til kunstverkene og den direkte kunstopplevelsen, som selvfølgelig utgjør kjernen ved vår virksomhet. Kommunikasjonen mellom museum og publikum er i dag radikalt forandret med innmarsjen av sosiale medier. Museene har endelig mulighet til faktisk dialog med publikum, som igjen opplever å få svar på sine spørsmål. Vi jobber for å være synlige og tilgjengelige der folk er, og der de venter å finne oss, både på nett, i museet og andre steder. ”Munchmuseet bør flytte til internett”, var nylig et av de mer humoristiske twitter-kommentarene i lokaliseringsdebatten rundt Munch-museet. Dette var sikkert ironisk ment, men i en situasjon der museet sliter med for små og utilstrekkelige lokaler, gir museets digitale tilstedeværelse enda mer mening enn før.
Munch-museets store og verdifulle samling var Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune. De færreste er nok klar over at vi ikke bare forvalter Munchs malerier, grafiske trykk og tegninger, men også bibliotek, skissebøker, notater, brev, brevutkast, postkort, dokumenter og fotografier fra en kunstner som ikke kastet noe. Edvard Munch (1863-1944) selv var også en kunstner som på alle måter fulgte med i tiden. Han benyttet seg av teknologiske nyvinninger som filmkamera og fotoapparat, og ble direkte inspirert av andre medier på en måte som kan minne om enkelte samtidskunstnere. Han var også en av de første til å fotografere seg selv på strak arm, og han drømte om en telefon som han kunne ta med seg. På en måte står Munch-museet selv midt i skjæringspunktet mellom arkiv, bibliotek og museum og vi har jobbet lenge med problemstillingene som er tema for Kulturrådets årskonferanse.
Museet er på mange måter i en heldig situasjon fordi vi gjennom utstillingene stadig kan vise frem utvalgte verk fra magasin og arkiv. Men det er så mange skatter som aldri når dagens lys. Store deler av museumsarbeidet foregår i kulissene og vi ønsker å fortelle mer om alt fra spennende konserveringsprosjekter til funn i Munchs tekster. Noen ganger er det nettopp ytre begrensninger som får oss til å finne kreative løsninger. Under konserveringen av ”Solen” og ”Forskerne” i Munch-museet for noen år siden, gjorde bl.a. malerienes enorme formater at de ikke kunne flyttes ut av museets såkalte foredragssal. Løsningen ble å installere et webkamera som filmet konservatorene under arbeidet, slik at også publikum fikk glede av dette. Se videodagbøkene her: http://www.munch.museum.no/content.aspx?id=80&mid=76
Digital formidling er en fantastisk mulighet for museer til å fortelle historiene som ikke nådde frem til selve utstillingen. Enkelte ting lar seg heller ikke så godt formidle fysisk, men fungerer rett og slett bedre digitalt. Dette gjelder bl.a. Munchs skissebøker, som i en utstilling kun kan vises bak en monter.
http://www.munch.museum.no/tegneren/skissebok/skissebok2.swf
I denne skisseboken finnes bl.a. Munchs første utkast til maleriet ”Skrik” 1893/1910
Munchs notater og tekster kom for alvor frem i lyset under arbeidet med et eget nettsted, www.eMunch.no, som også resulterte i utstillingen ”eMunch – tekst og bilde” vinteren 2011. Nå er søkefunksjonen igjen forbedret, og eMunch.no har blitt et unikt verktøy for både forskere og generelt kunstinteresserte, som får internasjonal oppmerksomhet. Dessverre skorter det på ressurser til å fullføre prosjektet, og å oversette transkriberte tekster til flere språk, men deler er tilgjengelig på engelsk, tysk og fransk.
www.facebook.com/edvard.munch har i dag over 36 000 tilhengere, og her har vi integrert flere av Munch-museets digitale kanaler. På http://audiomunch.no/aula kan publikum gratis laste ned en audioguide for android, iPhone eller iPod til den aktuelle utstillingen ”Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen” før eller under museumsbesøket. Se flere filmer om utstillingen på www.youtube.com/themunchmuseum. Munch-museet har gratis WiFi og håper folk også bruker den til å tvitre fra besøket. Skriv til @themunchmuseum eller bruk hashtaggen #Munchmuseet.
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Forrige innlegg, "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" , er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg, neste innlegg vil bli skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent.
lørdag 5. november 2011
Bloggstafett: Udstilling mellem æstetisering og mennesker
Dagens innlegg med tittelen "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg. Innlegget finner du på www.historieblog.dk, og er innlegg nr. 7 i stafetten.
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
fredag 4. november 2011
Bloggstafett: Kan formidlingen stille seg i veien for objektet?
Av: Gunhild Varvin, kommunikasjonsansvarlig Henie Onstad Kunstsenter
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Forrige innlegg, “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet, neste innlegg vil bli skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og søfartsmuseet på Kronborg.
Først vil vi takke Heg
e Huseby for initiativet til bloggstafetten og muligheten til å delta. Flere interessante spørsmål har blitt tatt opp i de tidligere innleggene. I denne teksten vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i Kajsa Hartigs synspunkter samtidig som jeg i likhet med Hege Huseby vil snu om på problemstillingen til Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg. Som case presenteres Henie Onstad Kunstsenters app for iPad laget i tilknytning til utstillingen Dubuffet som arkitekt, vist på Henie Onstad Kunstsenter våren 2011.
En praktisk teoretisk tilnærming
Svært presist understreker Kajsa Hartig ”användarnas och besökarnas behov av att vara medskapande, att kunna återanvända och remixa.” Tilbakemeldingene fra publikum viser hvor viktig dette er.
I mange år har vi søkt å løse dette gjennom faste barneverksteder og workshops. Her legger vi til rette for at barn og unge kan besøke kunstsenteret og se utstillingene for så gå ned i verkstedet og arbeide videre med relevante teknikker og tema.
Rent praktisk har vi en begrensning på 15 barn om gangen. Etterspørselen er ofte mye høyere. Og selv om vi arrangerer en rekke workshops, klarer vi gjennom denne typen tilbud ikke å nå ut til så mange som vi skulle ønske.
I denne sammenhengen er digitale verktøy interessante i to ulike måter: 1) Som formidlingsverktøy kan de bidra til at vi får utvidet tilbudet i tillegg til at vi slik trolig når ut til flere målgrupper også utenfor kunstsenteret. 2) Som kunstneriske verktøy er de interessante ettersom mange samtidskunstnerne med største selvfølgelighet arbeider med kameraer, datamaskiner og ulik programvare. Her kan vi bidra til å gi publikum en forståelse av at verktøy de bruker til daglig også kan være interessante i forhold til å skape kunst.
iPad
I forhold til utstillingen Dubuffet som arkitekt så vi at iPaden med sitt intuitive grensesnitt kunne være et svært interessant verktøy. Ved å ta utgangspunkt i kunstnerens særpregede cellelignende teknikk, hvor bilder konstrueres ved å sette samme ulike elementer, laget vi et digitalt puslespill. Vi ville at barn skulle få en forståelse av hvordan kunstneren jobbet, ved selv å teste Dubuffets arbeidsmetode gjennom en gratis app. I tekst og bilder knyttet til puslespillet la vi inn mer informasjon om kunstneren og utstillingen.
En overveldende mottagelse
Vi testet appen på barnehagebarn. Først fikk de en introduksjon til utstillingen og kunstneren. Deretter studerte vi skulpturen Beniquet Trompette (brukt som objekt i appen).
Når vi snakket om hvilken teknikk kunstneren Dubuffet hadde brukt, tok vi frem iPadene og oppfordret til at barna selv skulle teste appen.
De fleste av barna hadde aldri tidligere sett en iPad og de yngste var ikke eldre enn 3 år. Til vår store glede så vi at teknologien ikke var et hinder. Det tok ikke lang tid før oppmerksomheten var flyttet fra utstillingen til iPaden. Med stor kyndighet puslet barna skulpturen som de nettopp hadde studert. De samarbeidet og løste oppgavene sammen. Men hvordan påvirket det nye digitale formidlingsverktøyet selve utstillingen? Var det noen av barna som nå var interessert i å se på Dubuffets ekte kunst?
Barna fikk helt klart oppleve utfordringene med å sette sammen Dubuffets mange celler, men interessen for Dubuffets originale arbeider ble dessverre merkbart lavere etter vi introduserte iPaden. Med iPadens store attraksjonsverdi i seg selv har vi i ettertid måtte stille oss spørsmålet om vi gjennom denne formidlingen bidro til å sette selve kunstverket/kunstneren i skyggen.Et annet moment er at flere av barna etter endt pusling ikke klarte å gjøre koblingen mellom det fysiske kunstverket og verket i det digitale puslespillet.
Motstanden i kunsten
Alt i alt har vi hatt svært positive erfaringer med appen. Ikke bare har den blitt brukt på museet, den har også blitt lastet ned av privatpersoner i hele verden. Likevel ser vi at vi ved å introdusere digitale plattformer som har høy attraksjonsverdi i seg selv, må lære oss mer om hvordan de ulike verktøyene påvirker selve utstillingen. Og ettersom vi ikke har gjort målinger på responsen over tid, vet vi ikke sikkert hvordan appen har påvirket barnas totale inntrykk av Dubuffet.
I kunsten ligger det ofte en motstand. Vi ønsker ikke å fjerne denne. I stedet søker vi å skape en interesse for kunsten som forhåpentligvis kan bidra til at flere vil ta seg tid til å oppleve kunsten.
For å få til dette ønsker vi som kunstsenter å tilegne oss mer kunnskap om hvordan vi arbeider med digital formidling av kunst og historiske objekter – uten at vi stiller kunstneren og verket i skyggen.
Med det kaster jeg ballen videre til Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg.
Først vil vi takke Heg
e Huseby for initiativet til bloggstafetten og muligheten til å delta. Flere interessante spørsmål har blitt tatt opp i de tidligere innleggene. I denne teksten vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i Kajsa Hartigs synspunkter samtidig som jeg i likhet med Hege Huseby vil snu om på problemstillingen til Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg. Som case presenteres Henie Onstad Kunstsenters app for iPad laget i tilknytning til utstillingen Dubuffet som arkitekt, vist på Henie Onstad Kunstsenter våren 2011.En praktisk teoretisk tilnærming
Svært presist understreker Kajsa Hartig ”användarnas och besökarnas behov av att vara medskapande, att kunna återanvända och remixa.” Tilbakemeldingene fra publikum viser hvor viktig dette er.
I mange år har vi søkt å løse dette gjennom faste barneverksteder og workshops. Her legger vi til rette for at barn og unge kan besøke kunstsenteret og se utstillingene for så gå ned i verkstedet og arbeide videre med relevante teknikker og tema.
Rent praktisk har vi en begrensning på 15 barn om gangen. Etterspørselen er ofte mye høyere. Og selv om vi arrangerer en rekke workshops, klarer vi gjennom denne typen tilbud ikke å nå ut til så mange som vi skulle ønske.
I denne sammenhengen er digitale verktøy interessante i to ulike måter: 1) Som formidlingsverktøy kan de bidra til at vi får utvidet tilbudet i tillegg til at vi slik trolig når ut til flere målgrupper også utenfor kunstsenteret. 2) Som kunstneriske verktøy er de interessante ettersom mange samtidskunstnerne med største selvfølgelighet arbeider med kameraer, datamaskiner og ulik programvare. Her kan vi bidra til å gi publikum en forståelse av at verktøy de bruker til daglig også kan være interessante i forhold til å skape kunst.
iPadI forhold til utstillingen Dubuffet som arkitekt så vi at iPaden med sitt intuitive grensesnitt kunne være et svært interessant verktøy. Ved å ta utgangspunkt i kunstnerens særpregede cellelignende teknikk, hvor bilder konstrueres ved å sette samme ulike elementer, laget vi et digitalt puslespill. Vi ville at barn skulle få en forståelse av hvordan kunstneren jobbet, ved selv å teste Dubuffets arbeidsmetode gjennom en gratis app. I tekst og bilder knyttet til puslespillet la vi inn mer informasjon om kunstneren og utstillingen.
En overveldende mottagelse
Vi testet appen på barnehagebarn. Først fikk de en introduksjon til utstillingen og kunstneren. Deretter studerte vi skulpturen Beniquet Trompette (brukt som objekt i appen).
Når vi snakket om hvilken teknikk kunstneren Dubuffet hadde brukt, tok vi frem iPadene og oppfordret til at barna selv skulle teste appen.
De fleste av barna hadde aldri tidligere sett en iPad og de yngste var ikke eldre enn 3 år. Til vår store glede så vi at teknologien ikke var et hinder. Det tok ikke lang tid før oppmerksomheten var flyttet fra utstillingen til iPaden. Med stor kyndighet puslet barna skulpturen som de nettopp hadde studert. De samarbeidet og løste oppgavene sammen. Men hvordan påvirket det nye digitale formidlingsverktøyet selve utstillingen? Var det noen av barna som nå var interessert i å se på Dubuffets ekte kunst?Barna fikk helt klart oppleve utfordringene med å sette sammen Dubuffets mange celler, men interessen for Dubuffets originale arbeider ble dessverre merkbart lavere etter vi introduserte iPaden. Med iPadens store attraksjonsverdi i seg selv har vi i ettertid måtte stille oss spørsmålet om vi gjennom denne formidlingen bidro til å sette selve kunstverket/kunstneren i skyggen.Et annet moment er at flere av barna etter endt pusling ikke klarte å gjøre koblingen mellom det fysiske kunstverket og verket i det digitale puslespillet.
Motstanden i kunsten
Alt i alt har vi hatt svært positive erfaringer med appen. Ikke bare har den blitt brukt på museet, den har også blitt lastet ned av privatpersoner i hele verden. Likevel ser vi at vi ved å introdusere digitale plattformer som har høy attraksjonsverdi i seg selv, må lære oss mer om hvordan de ulike verktøyene påvirker selve utstillingen. Og ettersom vi ikke har gjort målinger på responsen over tid, vet vi ikke sikkert hvordan appen har påvirket barnas totale inntrykk av Dubuffet.
I kunsten ligger det ofte en motstand. Vi ønsker ikke å fjerne denne. I stedet søker vi å skape en interesse for kunsten som forhåpentligvis kan bidra til at flere vil ta seg tid til å oppleve kunsten.
For å få til dette ønsker vi som kunstsenter å tilegne oss mer kunnskap om hvordan vi arbeider med digital formidling av kunst og historiske objekter – uten at vi stiller kunstneren og verket i skyggen.
Med det kaster jeg ballen videre til Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg.
torsdag 3. november 2011
Bloggstafett: Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet
Dagens innlegg med tittel “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet. Innlegget finner du på Nordiska Museets blogg om nye medier, og er innlegg nr. 5 i stafetten.
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
onsdag 2. november 2011
Bloggstafett: Minner, metaforer og metaverse
Dagens innlegg med tittel “Minner, metaforer og metaverse” er skrevet av Heidi Dahlsveen som er profesjonell historieforteller. Innlegget finner du på hennes blogg www.mimesismonday.com, og er innlegg nr. 4 i stafetten.
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com
Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
tirsdag 1. november 2011
Bloggstafett: På grensen til kunst?
Av: Hege Børrud Huseby, frilans kulturformidler og skribent
I bloggstafettens første innlegg skriver Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke om prosjekter der kunst og kunstnere har fått lov til å komme inn på kulturhistoriske museer. I disse prosjektene kom kunsten utenfra, og var ønsket som et ”eksternt og kritisk blikk” på museets praksis, skriver Slettvåg og Brekke.
Mitt bidrag i denne stafetten vil også handle om kunst og kulturhistoriske museer, men jeg vil vise fram et eksempel på at kulturhistoriske utstillinger beveger seg mot det kunstneriske. Det vil si, en omvendt prosess enn det Slettvåg og Brekke beskriver. Det er ikke den institusjonerte kunsten som beveger seg inn i den kulturhistoriske utstillingen, men den kulturhistoriske utstillingen som beveger seg ut mot et uttrykk som minner om kunst.
For å skille natur- og kulturhistoriske museer fra kunstmuseer har jeg valgt å bruke betegnelsene fagmuseer og fagutstillinger, i mangel av noe bedre.
Remixet begravelse
Hvis du besøker Churchill War Rooms i London vil du innerst i de underjordiske korridorene finne Churchill Museum. Churchill Museum er en utstilling om Winston Churchills liv spekket med ny teknologi og gamle filmklipp, fotografier, plakater og radiotaler. En av installasjonene i utstillingen representerer Churchills store offentlige begravelse. Installasjonen består av tre skjermer satt sammen som et triptyk på en vegg foran en benk og et monter med flagget som dekket Churchills kiste.
Alle de tre skjermene viser tv-opptak fra begravelsen, men de originale opptakene er klippet og redigert så de tre skjermene sammen gir en annerledes estetisk opplevelse enn tv-sendingen gjorde. Lyden som avspilles er også tatt opp på nytt, slik at lyden fra folkemengden og gravfølget er tydeligere, og trekker tilskueren mer inn i opplevelsen av begravelsen. På baksiden av benkens rygg er det en tekst om Churhills begravelse, men det er ingen tekst som forklarer hvordan filmklippene opprinnelig var brukt og klippet sammen. Til sammenligning er det en tekst knyttet til flagget i monteret. Den teksten forklarer at det var akkurat dette flagget som lå over Churchills kiste. Filmklippene blir derfor ikke behandlet som en museumsgjenstand, på samme måte som flagget i monteret.
Fra historisk dokumentasjon til kunst?
Om monteret med flagget og teksten bak på benken hadde blitt fjernet kunne denne installasjonen helt fint ha vært plassert i et kunstmuseum, tenker jeg.
Mange fagmuseer tar i bruk virkemidler som tidligere har vært forbehold kunsten. Historien skal oppleves, og aller helst føles, og de besøkende skal selv reflektere. Museene ønsker å stille flere spørsmål enn de svarer på, fordi sannheten ikke er entydig. Kunst, i mange tilfeller, handler nettopp om tvetydighet og personlige tolkninger. Hvor langt kan kulturhistoriske museer bevege seg mot kunstneriske virkemidler før publikum ikke lenger har tiltro til det som formidles?
I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan historiske medietekster, som fotografier, film, lydopptak o.l. blir utstilt av kulturhistoriske museer. Jeg analyserte 12 installasjoner på hhv. Museum of London og Churchill Museum. Analysene viste at medietekster sjelden blir stilt ut som historiske gjenstander på disse to museene. De brukes i stedet som estetiske virkemidler. De forstørres, forminskes, gjøres interaktive, klippes i, settes inn i nye kontekster og så videre. Museumsgjenstander settes også inn i nye kontekster, men de beholder rollen som original historisk gjenstand, noe som en gang hadde en funksjon i samfunnet. Medietekstene gjør ikke det. Deres opprinnelige funksjon forsvinner til fordel for deres illustrative og estetiske kvaliteter. Medietekster er lette å leke med, og ny teknologi skaper mange muligheter for å vekke følelser og skape opplevelser. Teknikker som tidligere var forbeholdt kunstmuseer finner vi nå også i fagmuseer.
Med bakgrunn i dette eksempelet er det to spørsmål jeg vil bringe inn i bloggstafetten.
Det første er: Hvordan skal vi forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) som materiale for nye tekster som minner om kunstverk?
Det andre er: kan vi se en bevegelse mot kunstnerkuraterte fagutstillinger? Vil fagutstillinger i framtiden bli presentert som én persons verk? Teknisk museum har allerede begynt denne trenden ved å hyre inn scenekunstneren Robert Wilson. Hva tenker du?
Alle foto: Hege Børrud Huseby
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Forrige innlegg, "Kunstneren i arkivet", ble skrevet av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter, neste innlegg vil bli skrevet av Heidi Dahlsveen, Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA.
Abonner på:
Innlegg (Atom)