Bloggstafett: Kunstneren i arkivet

av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter

Monument to the Nationalist Government (1979/2009)
av Michael Goldberg i utstillingen "Mot og motstand", Iziko National Gallery i Cape Town.
Foto: Tommy Modalsli / Nobels Fredssenter

Da jeg så tittelen på årets konferanse, fikk jeg et helt bestemt kunstverk på netthinnen, nemlig Monument to the Nationalist Government (1979/2009) av Michael Goldberg. Jeg kan vanskelig tenke meg et verk som passer bedre til «Fortiden for tiden. Møter mellom museer, arkiv og kunst.»

Hovedelementet i Goldbergs verk er rett og slett et arkiv. Nærmere bestemt et litt gammeldags grønt arkivskap i metall, av den typen som gjerne ble brukt på offentlige kontorer på 1960-tallet.

I de fire arkivskuffene har kunstneren arkivert alle raselovene som ble vedtatt i Sør-Afrika under apartheidstyret. De fire statsministrene Malan, Strijdom, Verwoerd og Vorster har fått hver sin skuff, inndelt etter deres regjeringstid i tiden fra 1948-79. Publikum kan åpne skuffene, og selv lese lovene.

Goldbergs arbeid viser på en enkel og urovekkende måte hvordan rasisme og raseskille ble satt i system. Arkivskapets rene og ryddige utseende står i skarp kontrast til det skremmende omfattende lovverket, og de brutale konsekvensene det hadde.

Politisk kunst?
I vår hjemlige kunstdebatt rynkes det ofte på nesa over selve begrepet «politisk kunst». Men for mange av de sørafrikanske kunstnerne var kunsten også del av en politisk kamp.

I utstillingen «Mot og Motstand» der Goldsbergs verk ble vist, valgte vi på Nobels Fredssenter, sammen med den sørafrikanske kunstneren og kuratoren Gavin Jantjes, å fortelle historien om Sør-Afrika og de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne gjennom samtidskunst, film og foto.

Å velge kunsten som inngang til historien om Luthuli, Tutu, de Klerk og Mandela ga mange gode erfaringer. Gjennom kunsten åpnet det seg flere muligheter for dialog med publikum. Hvert kunstverk skapte ulike innganger til refleksjon om Sør-Afrikas historie og de fire fredsprisvinnernes historie.

Utstillingen åpnet først i Nasjonalgalleriet i Cape Town, og senere på Fredssenteret i Oslo. I Cape Town åpnet Dronning Sonja utstillingen med Desmond Tutu og Frederik Willem de Klerk til stede. Å høre hvordan fredsprisvinnerne selv opplevde utstillingen var spennende. Men like interessant var det å høre fra museumsdirektøren at for første gang hadde også museumsverter og rengjøringspersonale engasjert seg i diskusjoner om museets utstilling og enkeltverkene.


Kurator Gavin Jantjes forteller HM Dronning Sonja og utenriksminister Jonas Gahr Støre om Goldbergs verk.
Fra åpningen av utstillingen "Mot og motstand" på Nobels Fredssenter 7. mai 2010.
Foto: Sara Johannessen / Nobels Fredssenter


At mange av kunstnerne selv deltok på åpningen, og i egne seminarer i både Cape Town og Oslo var verdifullt. Her ble kunsten også utgangspunkt for samtaler om dagens Sør-Afrika og de utfordringer landet står overfor. Spesielt sterkt ble møte med kunstneren Churchill Madikida
som deltok i utstillingen med verket Virus V (2005) om søsteren som døde av hiv/aids.

I tiden som kommer tror jeg vi må utfordre forestillingen om at museer bare skal være museale, at kunstutstillinger bare er til for kunsten, og at arkiver bare er til for historien. Som en ung kulturinstitusjon har vi valgt å bruke ulike fortellergrep for å fortelle den mer enn 100 år gamle historien om fredsprisen. Samtidig ønsker vi å løfte frem nye og samfunnsaktuelle tema. Slik ønsker vi å være en aktiv og aktuell samfunnsinstitusjon slik også Siri Slettevåg og Åshild Andrea Brekke påpeker viktigheten av.

Et lite apropos til slutt; i skrivende stund runder vi i dag syv milliarder mennesker på kloden. I 2009 viste vi fotoutstillingen «Steder der vi bor» om den eksplosive befolkningsveksten. Sammen med den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen skapte vi fire fysiske slum-miljø i utstillingen, for å fortelle at for første gang i historien bor flertallet av oss i byer. Med utstillingen, og i debatter og et eget undervisningsopplegg forsøkte vi å peke inn i fremtiden.

Gjennom fotografens linse, og kunstnerens håndfaste arbeid, kan vi bedre forstå historien om fortiden, og reflektere om den fremtiden som venter oss. Slik kan museer i dag romme historier både om fortiden og fremtiden.


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.
Forrige innlegg, "Om huskunstnarar og handlingsrom" ble skrevet av Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke, neste innlegg vil bli skrevet av Hege Børrud Huseby.