Bloggstafett: På grensen til kunst?

Av: Hege Børrud Huseby, frilans kulturformidler og skribent

I bloggstafettens første innlegg skriver Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke om prosjekter der kunst og kunstnere har fått lov til å komme inn på kulturhistoriske museer. I disse prosjektene kom kunsten utenfra, og var ønsket som et ”eksternt og kritisk blikk” på museets praksis, skriver Slettvåg og Brekke.

Mitt bidrag i denne stafetten vil også handle om kunst og kulturhistoriske museer, men jeg vil vise fram et eksempel på at kulturhistoriske utstillinger beveger seg mot det kunstneriske. Det vil si, en omvendt prosess enn det Slettvåg og Brekke beskriver. Det er ikke den institusjonerte kunsten som beveger seg inn i den kulturhistoriske utstillingen, men den kulturhistoriske utstillingen som beveger seg ut mot et uttrykk som minner om kunst.

For å skille natur- og kulturhistoriske museer fra kunstmuseer har jeg valgt å bruke betegnelsene fagmuseer og fagutstillinger, i mangel av noe bedre.

Remixet begravelse

Hvis du besøker Churchill War Rooms i London vil du innerst i de underjordiske korridorene finne Churchill Museum. Churchill Museum er en utstilling om Winston Churchills liv spekket med ny teknologi og gamle filmklipp, fotografier, plakater og radiotaler. En av installasjonene i utstillingen representerer Churchills store offentlige begravelse. Installasjonen består av tre skjermer satt sammen som et triptyk på en vegg foran en benk og et monter med flagget som dekket Churchills kiste.

Alle de tre skjermene viser tv-opptak fra begravelsen, men de originale opptakene er klippet og redigert så de tre skjermene sammen gir en annerledes estetisk opplevelse enn tv-sendingen gjorde. Lyden som avspilles er også tatt opp på nytt, slik at lyden fra folkemengden og gravfølget er tydeligere, og trekker tilskueren mer inn i opplevelsen av begravelsen. På baksiden av benkens rygg er det en tekst om Churhills begravelse, men det er ingen tekst som forklarer hvordan filmklippene opprinnelig var brukt og klippet sammen. Til sammenligning er det en tekst knyttet til flagget i monteret. Den teksten forklarer at det var akkurat dette flagget som lå over Churchills kiste. Filmklippene blir derfor ikke behandlet som en museumsgjenstand, på samme måte som flagget i monteret.

Fra historisk dokumentasjon til kunst?

Om monteret med flagget og teksten bak på benken hadde blitt fjernet kunne denne installasjonen helt fint ha vært plassert i et kunstmuseum, tenker jeg.

Mange fagmuseer tar i bruk virkemidler som tidligere har vært forbehold kunsten. Historien skal oppleves, og aller helst føles, og de besøkende skal selv reflektere. Museene ønsker å stille flere spørsmål enn de svarer på, fordi sannheten ikke er entydig. Kunst, i mange tilfeller, handler nettopp om tvetydighet og personlige tolkninger. Hvor langt kan kulturhistoriske museer bevege seg mot kunstneriske virkemidler før publikum ikke lenger har tiltro til det som formidles?

I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan historiske medietekster, som fotografier, film, lydopptak o.l. blir utstilt av kulturhistoriske museer. Jeg analyserte 12 installasjoner på hhv. Museum of London og Churchill Museum. Analysene viste at medietekster sjelden blir stilt ut som historiske gjenstander på disse to museene. De brukes i stedet som estetiske virkemidler. De forstørres, forminskes, gjøres interaktive, klippes i, settes inn i nye kontekster og så videre. Museumsgjenstander settes også inn i nye kontekster, men de beholder rollen som original historisk gjenstand, noe som en gang hadde en funksjon i samfunnet. Medietekstene gjør ikke det. Deres opprinnelige funksjon forsvinner til fordel for deres illustrative og estetiske kvaliteter. Medietekster er lette å leke med, og ny teknologi skaper mange muligheter for å vekke følelser og skape opplevelser. Teknikker som tidligere var forbeholdt kunstmuseer finner vi nå også i fagmuseer.

Med bakgrunn i dette eksempelet er det to spørsmål jeg vil bringe inn i bloggstafetten.

Det første er: Hvordan skal vi forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) som materiale for nye tekster som minner om kunstverk?

Det andre er: kan vi se en bevegelse mot kunstnerkuraterte fagutstillinger? Vil fagutstillinger i framtiden bli presentert som én persons verk? Teknisk museum har allerede begynt denne trenden ved å hyre inn scenekunstneren Robert Wilson. Hva tenker du?

Alle foto: Hege Børrud Huseby

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Kunstneren i arkivet", ble skrevet av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter, neste innlegg vil bli skrevet av Heidi Dahlsveen, Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA.