Tekster med avsendere

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Test av audioguide på Musée de la musique

I Lutter øre arbeider vi nå med et pilotprosjekt for en lydguide for barn. I letingen etter gode referanseprosjekter fant jeg en anbefaling av barneguiden til Musée de la Musique i Paris.

Musée de la musique ligger i Cité de la musique i Parc de Vilette litt utenfor Paris sentrum. Museet har en omfattende samling av gamle instrumenter som er stilt ut i en fast utstilling. Utstillingen er en klassisk gjenstandsutstilling som er sortert kronologisk og etter instrumentfamilier, og strekker seg over fem plan.

Museets faste utstilling er en helt stille utstilling som likevel full av lyd, for all lyden ligger i museets audioguide. Audioguiden er inkludert i billetten og på samme avspiller ligger både innholdet til barn og til de voksne.

Den største forskjellen mellom guiden for vokse og guiden for barn er at lydguiden for barn inneholder flere lydbilder, mer variasjon i stemmer og stiler og stemmer som henvender seg direkte til lytteren med spørsmål. Mens lydguiden for voksne har lengre klipp og flere faguttrykk.

Punktene til barneguiden starter med lydbilder, ofte fuglesang. Noen av dem er hørespill, for eksempel er det et hørespill om en som går til en lutt-maker for å kjøpe en lutt. Men det er ingen sammenheng eller historie som binder punktene sammen. Dette gjelder både guiden for barn og voksne. I barneguiden er det også ny form hver gang. Det er litt forvirrende, men gjør også at det ikke blir kjedelig og man er nysgjerrig på hva som kommer i neste punkt.

Marine trompet

Det er få henvisninger i guiden til de konkrete gjenstandene, bortsett fra i noen av barnepunktene. Jeg savner å få informasjon om gjenstandene jeg ser på når jeg hører lydklippene. I et av barnepunktene snakker instrumentet til lytteren i ”jeg-form”. Dette var først litt merkelig, men det fikk meg til å se nøye på instrumentet, og det er nok det instrumentet jeg kommer til å huske best. En en-strengs marine trompet, var det. Et instrument jeg aldri har hørt om tidligere. I dette tilfellet ble innholdet ble spesifikt, selv om det som ble formidlet var generell informasjon om denne typen instrument og ikke informasjon om akkurat denne gjenstanden. Det at man ble oppfordret til å se direkte på gjenstanden mens man lyttet gjorde noe med forståelsen av innholdet. Et annet eksempel på dette var lydklippet til et bilde av noen trompetister som startet på denne måten: ”Hey, can you see me. Over here, in the first row of the trumpeters.” Det var også ganske effektfullt for å få lytteren til å se oppmerksomt. Et annet sted var det lagt inn en direkte oppmuntring til å lytte til noe spesifikt i musikkinnslaget i lydklippet: ”The flute can lead the whole orchestra. Just listen to this.”

Mange av lydklippene er ganske lange. Det hadde derfor vært fint med flere steder å sette seg ned. Noen klipp inneholder kun musikk fra instrumentet det er knyttet til. Ofte hele musikkstykker. Dette er et veldig fint tillegg til lydguiden, men det er ikke lagt så godt til rette for å nyte musikken. Det hadde vært fint å kunne sette seg ned mens man hørte på musikken og kikket på instrumentet. Det hadde kanskje også vært fint med kortere lydprøver på instrumentene, og ikke bare lange verker. Ofte er man kanskje mest interessert i å høre hvordan instrumentet høres ut, og man har ikke tid eller lyst til å høre mange lange musikkstykker etter hverandre.

Denne lydguiden, og særlig barneguiden, bekreftet meg i betydningen av å koble innholdet i lydguiden direkte med gjenstandene man ser på. Målet må være å gjøre lytteren mer oppmerksom på rommet og gjenstandene rundt seg. Lydguiden må være en del av det som skaper den romlige opplevelsen som er utstillingens unike kjennetegn. Rom, gjenstander, informasjon og lyd må gå opp i en høyere enhet som er opplevelsen av utstillingen. 

Betydningen av begynnelsen

Alle filmskapere og forfattere vet hvor stor betydning starten på en bok eller en film har. Det er her man setter tonen. Det er her man skal føre publikum vekk fra den virkelige verden og inn i en fortelling, uansett om det er fiksjon eller fakta det handler om. Utstillinger skal sjelden oppleves i én bestemt rekkefølge (som en film eller en roman), men alle utstillinger har likevel en begynnelse. Som regel er det én inngang, og en besøkende vil alltid ha et øyeblikk som er ens første møte med utstillingen.

Betydningen av en god begynnelse virker ofte undervurdert når det gjelder utstillinger. Ofte blir man som besøkende brått kastet inn til masse informasjon man har få forutsetninger for å kunne fordøye og navigere godt i på egenhånd. Jeg har en mistanke om at mange utstillinger produseres fra et ståsted som er midt inne i utstillingsrommet. Man ser for seg utstillingen slik den ser ut for en som allerede er der inne, i stedet for som en som beveger seg utenfra og inn.

Det er mange måter man kan begynne en utstilling på, akkurat som det er mange måter å starte en roman eller en film. Det kan være et stemningsskapende anslag. Det kan være informasjon om hvorfor denne utstillingen er laget. Det kan være begynnelsen av historien som skal fortelles. Det kan være en oversikt over utstillingen som helhet. Det kan være et spørsmål som utstillingen svarer på. Eller det kan være en aktivitet som aktiverer publikum og engasjerer dem i utstillingens tema. Og sikkert mye mer.

Hva som er best kommer bare an på hva som er utstillingens type og formål. Det er begynnelsen som hjelper publikum til å forstå hvordan de videre skal oppføre seg og forstå det de ser og opplever. Og dermed kan den også være nøkkelen til positive utstillingsopplevelser.

Hva slags begynnelser trenger folk for å få gode utstillingsopplevelser? Hva slags begynnelser passer til hvilke typer av utstillinger? 

Fin utstilling på Popsenteret

I går var jeg på Popsenteret for å gjøre et intervju med kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven, og fikk samtidig anledning til å se den nye utstillingen "Arrestert - innhentet av fortiden?"

Jeg hadde dessverre ikke så mye tid til å fordype meg i den, men ut i fra det jeg så syntes jeg den så veldig bra ut fordi:

- Det var et tydelig og gjennomført konsept
- Utstillingen gjorde god bruk av det tredimensjonale utstillingsrommet
- Faktaopplysningene var visualisert og skrevet i korte tekster
- Utstillingen var basert på personlige historier og muntlig språk
- Utstillingen hadde en leken form og innhold/budskap var også lagt i selve utformingen

Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger

På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser - et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer

På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at...” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer

Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer

Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 

Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

  

Natural history museum i London

Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

American Museum of Natural History i New York

Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris

Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.

Zoologisk museum i Oslo

Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino

Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history

Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Test av audioguide på Château de Versailles

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk. 

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet. 

Første etasje - film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje - klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til - man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa "maleriet er et symbol på ...." og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som "Maleriet som du ser til høyre i taket..." ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.

Paris

Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man "må" se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l'Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.