Ny blogg!

Jeg har flyttet over til ny blogg - www.hegebhuseby.no/blogg 

Vi sees der!

Fortellinger i fortid og nåtid

Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang....” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske,  samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

På bymuseet i London- Museum of London - har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

Pleasure Gardens

Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden. 

I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet. 

Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

War room

Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelse av hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.

Virkemidler i innledningen

”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring. 

En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver: 

The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er: hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

*Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.

Tekster med avsendere

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Test av audioguide på Musée de la musique

I Lutter øre arbeider vi nå med et pilotprosjekt for en lydguide for barn. I letingen etter gode referanseprosjekter fant jeg en anbefaling av barneguiden til Musée de la Musique i Paris.

Musée de la musique ligger i Cité de la musique i Parc de Vilette litt utenfor Paris sentrum. Museet har en omfattende samling av gamle instrumenter som er stilt ut i en fast utstilling. Utstillingen er en klassisk gjenstandsutstilling som er sortert kronologisk og etter instrumentfamilier, og strekker seg over fem plan.

Museets faste utstilling er en helt stille utstilling som likevel full av lyd, for all lyden ligger i museets audioguide. Audioguiden er inkludert i billetten og på samme avspiller ligger både innholdet til barn og til de voksne.

Den største forskjellen mellom guiden for vokse og guiden for barn er at lydguiden for barn inneholder flere lydbilder, mer variasjon i stemmer og stiler og stemmer som henvender seg direkte til lytteren med spørsmål. Mens lydguiden for voksne har lengre klipp og flere faguttrykk.

Punktene til barneguiden starter med lydbilder, ofte fuglesang. Noen av dem er hørespill, for eksempel er det et hørespill om en som går til en lutt-maker for å kjøpe en lutt. Men det er ingen sammenheng eller historie som binder punktene sammen. Dette gjelder både guiden for barn og voksne. I barneguiden er det også ny form hver gang. Det er litt forvirrende, men gjør også at det ikke blir kjedelig og man er nysgjerrig på hva som kommer i neste punkt.

Marine trompet

Det er få henvisninger i guiden til de konkrete gjenstandene, bortsett fra i noen av barnepunktene. Jeg savner å få informasjon om gjenstandene jeg ser på når jeg hører lydklippene. I et av barnepunktene snakker instrumentet til lytteren i ”jeg-form”. Dette var først litt merkelig, men det fikk meg til å se nøye på instrumentet, og det er nok det instrumentet jeg kommer til å huske best. En en-strengs marine trompet, var det. Et instrument jeg aldri har hørt om tidligere. I dette tilfellet ble innholdet ble spesifikt, selv om det som ble formidlet var generell informasjon om denne typen instrument og ikke informasjon om akkurat denne gjenstanden. Det at man ble oppfordret til å se direkte på gjenstanden mens man lyttet gjorde noe med forståelsen av innholdet. Et annet eksempel på dette var lydklippet til et bilde av noen trompetister som startet på denne måten: ”Hey, can you see me. Over here, in the first row of the trumpeters.” Det var også ganske effektfullt for å få lytteren til å se oppmerksomt. Et annet sted var det lagt inn en direkte oppmuntring til å lytte til noe spesifikt i musikkinnslaget i lydklippet: ”The flute can lead the whole orchestra. Just listen to this.”

Mange av lydklippene er ganske lange. Det hadde derfor vært fint med flere steder å sette seg ned. Noen klipp inneholder kun musikk fra instrumentet det er knyttet til. Ofte hele musikkstykker. Dette er et veldig fint tillegg til lydguiden, men det er ikke lagt så godt til rette for å nyte musikken. Det hadde vært fint å kunne sette seg ned mens man hørte på musikken og kikket på instrumentet. Det hadde kanskje også vært fint med kortere lydprøver på instrumentene, og ikke bare lange verker. Ofte er man kanskje mest interessert i å høre hvordan instrumentet høres ut, og man har ikke tid eller lyst til å høre mange lange musikkstykker etter hverandre.

Denne lydguiden, og særlig barneguiden, bekreftet meg i betydningen av å koble innholdet i lydguiden direkte med gjenstandene man ser på. Målet må være å gjøre lytteren mer oppmerksom på rommet og gjenstandene rundt seg. Lydguiden må være en del av det som skaper den romlige opplevelsen som er utstillingens unike kjennetegn. Rom, gjenstander, informasjon og lyd må gå opp i en høyere enhet som er opplevelsen av utstillingen. 

Betydningen av begynnelsen

Alle filmskapere og forfattere vet hvor stor betydning starten på en bok eller en film har. Det er her man setter tonen. Det er her man skal føre publikum vekk fra den virkelige verden og inn i en fortelling, uansett om det er fiksjon eller fakta det handler om. Utstillinger skal sjelden oppleves i én bestemt rekkefølge (som en film eller en roman), men alle utstillinger har likevel en begynnelse. Som regel er det én inngang, og en besøkende vil alltid ha et øyeblikk som er ens første møte med utstillingen.

Betydningen av en god begynnelse virker ofte undervurdert når det gjelder utstillinger. Ofte blir man som besøkende brått kastet inn til masse informasjon man har få forutsetninger for å kunne fordøye og navigere godt i på egenhånd. Jeg har en mistanke om at mange utstillinger produseres fra et ståsted som er midt inne i utstillingsrommet. Man ser for seg utstillingen slik den ser ut for en som allerede er der inne, i stedet for som en som beveger seg utenfra og inn.

Det er mange måter man kan begynne en utstilling på, akkurat som det er mange måter å starte en roman eller en film. Det kan være et stemningsskapende anslag. Det kan være informasjon om hvorfor denne utstillingen er laget. Det kan være begynnelsen av historien som skal fortelles. Det kan være en oversikt over utstillingen som helhet. Det kan være et spørsmål som utstillingen svarer på. Eller det kan være en aktivitet som aktiverer publikum og engasjerer dem i utstillingens tema. Og sikkert mye mer.

Hva som er best kommer bare an på hva som er utstillingens type og formål. Det er begynnelsen som hjelper publikum til å forstå hvordan de videre skal oppføre seg og forstå det de ser og opplever. Og dermed kan den også være nøkkelen til positive utstillingsopplevelser.

Hva slags begynnelser trenger folk for å få gode utstillingsopplevelser? Hva slags begynnelser passer til hvilke typer av utstillinger?