Virkemidler i innledningen

”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring. 

En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

VIKING - klassisk utstilling i flott drakt

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display 

Kompliserte utstillingstekster, går det an?

Designmuseum Danmark har de siste fem månedene vist utstillingen Pladecovers - vinylens revival.

I det første rommet kan man lese en introduksjon til utstillingen (over) og se eksempler på hvordan platespilleren har utviklet seg (under).

Deretter kommer man inn i et rom med en tidslinje på den ene veggen, og oppheng av platecovre på tvers gjennom hele rommet. Plateomslagene er sortert etter tema - som dyr, grafisk print, transport, nasjonalisme, svart-hvitt og lignende.

Fra introduksjonsteksten:

"Mens timelinen danner en fælles dramatisk akse i forløbet, peger de første temaer mere overordnet på nybrud stiltendenser og genrebevissthed, mens de efterfølgende især opsporer æstetiske og motivmessige omdreiningspunkter  i coverets rodnetsaktige udvikling i feltet mellem finkultur og populærkultur: kvindelige og mandlige ikoner, kroppen og kønnet, spykedelisk bevissthedsudvidelse, urbanitet, animalisme, typografisk æstetik m.m."

Det jeg ble mest oppmerksom på i utstillingen var språket og innholdet i tekstene. De var velskrevet, detaljerte og med fagelig tyngde. Likevel syntes jeg ikke de var for vanskelige. Med utdannelse innenfor medievitenskap og visuell kultur har jeg både erfaring med tematikken og terminologien, og interesse for det. Noe som selvfølgelig har betydning både for at jeg syntes tekstene var lettleste og interessante. Jeg synes likevel det var forfriskende med museumstekster som ikke undervurderer publikum. Målgruppen er nok også høyt utdannede, kulturinteresserte vinylkjøpere. 

"Hvor 50'erne præges av en spaltning mellem pastelfarvede syngende jakkesæt i det nyteknologiske farvefoto, muntre illustrationer, organisk modernisme og jazz'ens raffinerede typografi og sort/hvide fotografi, er 60'erne årtiet, hvor håret touperes i kvindegrupperne, cuts-out og collageæstetikken dyrkes i illustrationen, felliniske universer ses i fotografiet, og psykedeliaen bryder igennem med sin sammensmeltning af tekst og billede." (Fra teksten Nybrud 1 - Stiltendenser 1950-1980)

Her har de i hvert fall ikke fulgt prinsippet om så korte setninger som mulig. Og kanskje fungerer det noen ganger også?

Klassifikasjon av utstillinger - hva er status?

Jeg besøkte Designmuseum Danmark i går. Der står rekker med danske designstoler langs veggen. Det er en utstilling av danske designmøbler. Det er gjenstander som er stilt ut, vist frem.

Det er stor forskjell på å stille ut gjenstander og det å fortelle en historie ved hjelp av mediet utstilling. Jeg har i mange sammenhenger behov for i nyansere mellom en utstilling av utstilte gjenstander og en utstilling som er en tredimensjonal fortelling og opplevelse. I mange utstillinger er gjenstandene bare rekvisitter som bygger opp under en fortelling. Her skapes det mening på andre måter enn hvordan gjenstandene er organisert og presentert. I andre utstillinger er gjenstandene det viktigste.

Ole Strandgaard har skrevet en artikkel til Nordisk Museologi i 2004 hvor han forsøker å klassifisere ulike typer utstillinger. Han tar utgangspunkt i Per-Uno Ågrens arbeid med det samme. Motivasjonen for å gjøre dette er for å bidra til at utstillinger kan bli kritisert og analysert med et faglig utgangspunkt. I konklusjonen skriver han:

"Hvis vi i museumsbranchen vil have udstillingsmediet taget alvorlig med en egentlig udstillingskritik til følge kan en af vejene være, at vi selv begynder at udvikle en udstillingsteori og anvende en meningsfuld klassifikation." (forfatterens egen utheving.)

Han avslutter med en direkte oppfordring til museumsfolk om å være med å bidra. Jeg lurer derfor på, har det kommet noen viktige nye bidrag til klassifikasjon av museumsutstillinger etter 2004?

Ole Strandgaards artikkel ligger tilgjengelig på Nordisk Museologis nettsider - her.

Et møte med en museumsansatt - SMK København

Navn: Martine Seedorff
Stilling: frivillig på Statens Museum

Gjennom bloggen We Unite har jeg blitt kjent med Martine Seedorff som er frivillig for Statens Museum for Kunst i København. Her forteller hun om sine arbeidsoppgaver.

- Hver onsdag eftermiddag arbejder jeg som frivillig på Statens Museum for Kunst i Unges laboratorium for kunst som kunstpilot med 30 andre unge mennesker i aldersgruppen 15 – 25. Vores arbejde er at hjælpe museet med at målrette ung-til-ung formidling og kommunikation. Det gør vi ved at holde åbne arrangementer med forskellige kunstneriske omdrejningspunkter og forskellige samarbejder ved f.eks. at repræsentere museet på Roskilde Festival.

- Det frivillige arbejde giver en unik mulighed for at opleve en kulturinstitution indefra, møde de forskellige afdelinger og lære om den lange arbejdsproces der ligger bag en udstilling lige fra kunsthistorikeren til arkitekterne og grafikkernes arbejde, samt ikke mindst at møde andre unge med interesse for kunst (læs mere på www.ulk.dk).

- Under åbningsweekenden af den nye særudstilling med Hammershøi på museet blev jeg lønnet for at være guide i museets smartphone og Ipod application, hvilket gav en ny viden om hvordan den typiske museumsgæst oplever app’en og for nogens vedkommende ligefrem, første gang de står med en Ipod Touch i hånden, som kan lånes i billetsalget.

- For det første var de fleste begejstrede for App’en som udstillingen også lægger op til kan vække billederne til live og bruges som både supplering og perspektivering til værkerne ved f.eks. at vise billeder og film der ikke er en del af udstillingen. Hvilket jeg oplevede hos en gæst der glædeligt fortalte efter han havde set udstillingen “... at den båd i den ene film den eje hans ven.”

- Der hvor App’en valgte problemer var typisk hos de folk der ikke er vant til at bruge deres smartphone eller en Ipod Touch. Layoutet af App’en og dens brugervenlighed kommer her til at spille en central rolle. Det skal både i udstillingen og på App’en være tydeligt hvilke værker der hænger sammen med hvilket link i App’en.
Ligeledes er vi som mennesker forskellige og med forskellige måder hvorpå vi ønsker at opleve en udstilling. En knivskarp beskrivelse af hvad museumsgæsterne får ud af App’en var derfor også prioriteret højt.

- I forhold til Hammershøi App’en er den bygget op på den måde at der er seks værker som museet har valgt og gå i dybden med i små film på et par minutter. Derudover er der også et kort hvor man kunne se de udvalgte værkers motiv i byen i dag, en længere biografi om Hammershøi og fortællinger om opsætningen af udstillingen. Når jeg forklarede gæsterne formålet med App’en som et redskab til både at kunne forstå værkerne i deres samtid men i særdeleshed også hvad vi kan bruge Hammershøis malerier til i dag, var det som om de bedre forstod App’ens brugerflade, fordi de kendte til dens formål.

Hvis har nogen spørgsmål må du endelig skrive til martine@seedorff.dk

Magiske museer

Jeg planlegger å skrive et innlegg om utstillingen Mind Gap på Teknisk museum. Jeg har mange tanker og mange meninger om den utstillingen, så det tar litt tid. I mellomtiden kan dere få se noen bilder.

Kanskje er dette en utstilling som kan gi folk følelsen av at museer noen ganger er litt magiske?


Eller hva med Glyptoteket i København hvor det er fullt av palmer og andre planter?

Intervju: Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon

Jeg har fått en avtale med prosjektutvikler Pernille Wahlgren i Kvorning design og kommunikasjon, og er invitert på et formiddagsmøte i firmaets kontorer i København sentrum. Jeg blir sluppet inn gjennom en grønn, buet port, inn til et smalt, idyllisk gårdsrom med trapper opp til dørene og brostein på bakken. Snart åpnes en av dørene og Pernille Wahlgren slipper meg inn i en av Københavns eldste bygninger.

Kvorning design og kommunikasjon er et av Danmarks største designfirmaer, og har spesialisert seg på utstillingsdesign, grafisk kommunikasjon og innretning. Det er ikke store plassen de 12 ansatte har å boltre seg på, men lokalene er hyggelige. Pernille forteller at de har prøvd å sette sitt preg på lokalene, men bygningen er fredet så det er ikke mye de får lov til. I entreen er det utstilt bilder og modeller av Kvornings siste arbeider, og i møterommet, der vi setter oss ned, står en Lego-modell av Kvornings plan for det nye bymuseet i Odense. Det er høstferie i Danmark denne uka og roligere på kontoret enn det pleier å være, forteller Pernille.

Fokus på arkitektur og design

Pernille Wahlgren er den eneste i firmaet som ikke er arkitekt eller designer. Hun er utdannet etnolog og jobbet tidligere på Nationalmuseet i København. Hun er derfor en av firmaets viktigste kontakter til museumsbransjen. Kvorning design og kommunikasjon utvikler og produserer en rekke forskjellige utstillinger, fra midlertidige utstillinger og vandreutstillinger, til store faste utstillinger, opplevelsesparker, akvarier og showrooms. Man kan se på prosjektene at det er design, arkitektur og innredning som er Kvornings spesialiteter, selv om de med sitt nyeste prosjekt i Dover viser at de også behersker formidling med multimediateknologi.

Internasjonal rekkevidde

Kvorning er et internasjonalt orientert firma, og har hatt oppdrag i over 40 land i hele verden. I det siste har de begynt å få fotfeste som en aktør i England, og har åpnet et kontor i London. Deres foreløpig største prosjekt i England er Dover Secret Wartime Tunnels som åpnet i sommer. Kvorning har her utviklet to utstillinger inne i tunnelene som går gjennom de hvite klippene i Dover. I disse utstillingene har de brukt originale film-opptak som de har prosjektert på innsiden av tunnelenes vegger, se mer her.

- Kvorning jobber ikke direkte med å produsere innhold til i en utstilling, forteller Pernille, men arbeider tett med kunden om å utvikle et godt konsept.

Utviklingen av en utstilling er et kreativt forløp hvor museet og Kvorning møtes og prøver å forene sine respektive ekspertiser for å forme innholdet og konseptet. Kvorning lager rammen for gjenstandene og informasjonen museet ønsker å formidle. Museene skriver som regel tekstene, og Kvorning retter litt til om det er nødvendig for å bedre kommunikasjonen.

- Vi er sterke på konseptutvikling, utover at vi har gode designere, og det skiller oss ofte fra konkurrentene. Det var derfor vi vant Petter Dass-utstillingen og Bjørneparken.

Etter at Pernille Wahlgren har fortalt om Kvornings arbeide spør jeg henne hva hun mener er det viktigste som skjer innenfor utstillingsdesign nå.

Jeg tror noe av det viktigste akkurat nå er et sterkt konsept, enkelhet og et tydelig budskap. Designet må ikke overgå innholdet. Man kan godt bli litt stresset om det er tekster over alt. Jeg har sansen for løsninger der man kan fordype seg, f.eks på touchskjermer.

En god café synes jeg også er veldig viktig. Og stillesoner, områder der det ikke er noe input. Et sted man kan legge seg ned og slappe av. Jeg synes det er viktig at man på en eller annen måte skaper noen stille rom. Man får jo ikke noe ut av det om man blir stresset, og man er jo på museet i fritiden sin. Det tror jeg er veien fram. Det kan gjerne være en skjerm man kan se på, bare det ikke er for mye informasjon.

Man skal passe på å ikke lage for avanserte ting, kompliserte dataspill for eksempel. Det som fungerer best er noe simpelt, som er morsomt, og som ikke går i stykker. Det verste som kan skje er jo om man går bort til en fancy touchscreen og så er den ødelagt.

Jeg synes også formidling til barn er veldig spennende. Post- og telemuseet i København har f. eks en utstilling for barn oppe i 3de etasje, den liker mine barn veldig godt. Arbejdermuseet (i København) har også en. Sist fredag var jeg på åpningen av Københavns Museums nye utstilling, SKRALD, og den er rettet mot 10-14 åringer, men det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde sett den. Jeg syntes utstillingen var veldig interessant, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Det var mange små elementer der som jeg fikk noe ut av. Det er de små detaljene man lærer noe av, og det synes jeg er ganske spennende.

Jeg liker også godt å bli forført. Å stå å lese blir raskt ganske kjedelig. Det er utrolig bra at ikke alt trenger å være i monter. Utstillingen i Dover er et godt eksempel på en totalopplevelse av lyd, bilde og rom. Noen av de som var med i krigen har vært og sett utstillingen og de sa at det nesten var som å være der.

VÆGGEN - museet ut i byen

På rådhusplassen i København står en stor digital vegg i en container. Den glir lett inn i byggerotet som preger plassen på grunn av byggingen av en ny metro-linje i byen. Veggen er satt opp av Københavns Museum - bymuseet i København, og den flyttes rundt i byen sammen med metroutgravingene. For i tillegg til at store jordmasser skal fjærnes for at byens beboere skal kunne kjøre førerløse vogner til enda flere steder, så foretas det også arkeologiske utgravninger. Københavns Museum har tatt på seg oppgaven med å trekke linjene fra de arkeologiske funnene til utbyggingen av den nye metro-linjen, og trekke byens beboere og turister inn i formidlingen av dette historiske spennet. Det er dette VÆGGEN er til for.

København i navigerbar collage-versjon
Det er ingen som bruker Væggen når jeg kommer, men ikke lenge etter at jeg har begynt å bla i bildene og navigere rundt i by-collagen kommer det flere til. På VÆGGEN kan du bevege deg rundt i et København skapt av en digital collage av fotografier, tegninger og malerier. Ved å horisontalt på skjærmen kan du bevege deg til høyre og venstre i byen, og ved å stryke vertikalt kan du bevege den innover eller utover i byen. I tillegg er den et rullefelt som bestemmer hvilket år man ser byen fra. Ved å bevege knappen til høyre eller venstre kan du endre årstallet du ser området du utforsker fra. I tillegg til å bevege seg rundt i byen kan man også velge hvilken del av byen man vil utforske fra en meny. Man kan få opp bilder både ved å røre ved bildene i collagen og ved å få åpne menyer hvor man blir presentert for mange bilder fra en gate eller et sted i byen. De fleste bildene er lagt til av museet, mens noen er lagt til av VÆGGENs brukere.


Hva får man ut av den?

Væggen er fin, ideen er god og den er et spennende bud på hvordan museet kan beveget seg ut i byrommet og engasjere flere av byens beboere. Men brukeropplevelsen har noen mangler. Til tross for at jeg har sett VÆGGEN før og lest en del om hvordan den fungerer tar det litt tid før jeg skjønner hvordan jeg skal navigere. Har man aldri hørt om den vil jeg tro det er vanskelig å forstå hva man skal gjøre. Det er mange bilder å se på, men lite informasjon. Jeg føler derfor ikke at jeg blir så mye klokere på Københavns historie. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde lagt opp noen bilder selv. Da kunne jeg ha satt mitt bilde inn i en kontekst og sett på de andre bildene som handlet om det samme. Nå blar jeg litt rundt på måfå og vet ikke helt hva jeg skal se etter. Det hadde nok også vært annerledes om jeg var fra København. Da kunne jeg ha lett etter stedene jeg vokste opp og sett på hvordan byen jeg kjenner har endret seg. Min historie i København er for kort for den opplevelsen.

Kommentarer og brukerdeltagelse

Som bruker av VÆGGEN kan man skrive kommentarer til bildene. Det er ikke så mange som har gjort det, og de fleste kommentarene er det ikke så mye innhold i. Men jeg fant et fint eksempel på at denne funksjonen kan fungere. Tittelen på bildet av de to damene er "To ludere i gadedør i Holmensgade. En i uniform." Men hvem som er i uniform er ikke lett å se, som Anonymous kommenterer. Det var ingen som hadde svart på spørsmålet ennå, men det vil det kanskje være. På denne måten vil det bli mer informasjon å hente, og det er antagelig også Københavns Museums intensjon at brukerne selv skal bidra med informasjon og fortellinger om Københavns historie.

Et møte med en bruker av VÆGGEN
Ved VÆGGEN møter jeg Narve Kallevik, fra Haugesund. En av mange norske turister som passer rådhusplassen.

Hva fikk deg til å gå bort til Væggen? Det var utgravningene, jeg ville se hva som skjer her. Jeg så veggen og begynte å lese introduksjonen, men gikk videre før jeg hadde lest ferdig.

Hvordan synes du den fungerer? Jeg hadde ikke lest brukerveiledningen, og det merka jeg når jeg begynte.

Hva synes du om at museene beveger seg ut i byen? Jeg syntes det er stilig, veldig okay, for da blir man mer nysgjerrig. Det gjør at man tenker på å besøke museet. Vi hadde ikke tenkt på det før, men nå vet vi jo om det.

Hva synes du om at museer deltar i den politiske debatten? Det er jeg litt spørrende til. Jeg synes museene skal gi oss historien på en ok måte. For meg er museet et sted man kan gå tilbake og se hva som var. Hvis det blir for politisk og opp i dagen i dag, da kan den siden ved museet forsvinne.

Et møte med en museumsansatt - Nationalmuseet i København

Navn: Bjarne Petersen (65)
Stilling: Museumsbetjent

I entreen til Nationalmuseet i København møter jeg Bjarne Petersen. Han har jobbet på museet i 3 år, og er en av museets seniormedarbeidere.

- Stillingen min har for ikke lenge siden skiftet navn fra "oppsynsbetjent" til "museumsbetjent". Senere vil den skifte navn til "museumsvert". Dette er en del av museets arbeid for å gjøre de ansatte mer oppmerksomme om gjestene. Vi skal nå ikke bare passe på at gjestene følger reglene, men også informere og ta godt i mot dem når de kommer. Vi skal også lære mer om samlingene slik at vi kan svare på spørsmål om gjenstander. Vi har vært på mange kurs, blant annet om konflikthåndtering og hvordan vi skal henvende oss til ulike publikumsgrupper. Den nye rollen til museumsbetjenten startet vi med nå i høst, så vi har ikke gjort noen undersøkelser på om gjestene oppfatter museet annerledes ennå. Vi har en gjestebok hvor de besøkende kan skrive om de har lyst. Der kommer det noen positive tilbakemeldinger, men selvfølgelig også litt kritikk og det tar vi seriøst og prøver å gjøre noe med det. Vi tror jo dette arbeidet har en effekt, for det koster jo litt penger.

- Vi er en variert gruppe som arbeider som museumsbetjenter. Noen er studenter, andre er kunstnere, og noen er seniormedarbeidere. Noen har vært her i 10 - 15 - 20 år. Felles for oss er at vi liker å være på museet, man kan ikke gjøre dette bare fordi man vil tjene penger. Noen dager er det ikke så mange gjester, da kan man tenke litt på andre ting og hva man skal ha til middag, men her i ankomsthallen er det som regel travelt. I dag har det for eksempel vært over tusen besøkende, da må man være opmerksom hele tiden.

- Tidligere jobbet oppsynsbetjentene på samme sted i museet hver dag, nå roterer vi hele tiden. På den måten får vi variasjon og vi blir kjent med hele huset. I morgen skal jeg til Oldsakssamlingen, og neste uke til antikksamlingen. Det er også endel arrangementer på museet. I dag har Roskilde Universitet vært i festsalen, og i kveld kommer det 200 mennesker som skal være her i ankomsthallen til en prisutdeling. Da er det også noen arbeidsoppgaver for oss museumsbetjenter.

Lærerikt om danske soldater i Afghanistan

På Tøjhusmuseet i København har de for tiden en utstilling om danske soldater i Afghanistan. Utstillingen består av 1:1 modeller av elementer fra militærbaser og landskap i Afghanistan. Det første rommet er en soldats gutterom i Danmark, deretter illustreres avreisen fra Danmark, ankomsten i Afghanistan, tre forskjellige baser, en bil rammet av en veibombe og en Afghansk landsby. Mange steder i disse kulissene er det plassert skjermer. På skjermene kan man lese om forskjellige temaer som for eksempel livet i militærbasene, trening, fritid, familie, kamper, veibomber, samarbeid med de lokale, osv. På alle skjermene er det også intervjuer med en eller flere soldater. Det er derfor nesten ingen tekst i utstillingen utenom skjermene.

Ved første øyekast virker de naturtro kulissene tomme for liv, forlatte og dystre. Men når man lytter til det ene intervjuet etter det andre vekkes omgivelsene til live og man kan forestille seg menneskene man møter på skjermene i landskapet man selv går rundt i. I stedet for å basere seg på tekst og historiske gjenstander utnytter denne utstillingen illusjon, romfølelse og filmens evne til levendegjøring.