Tekster med avsendere

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Test av audioguide på Musée de la musique

I Lutter øre arbeider vi nå med et pilotprosjekt for en lydguide for barn. I letingen etter gode referanseprosjekter fant jeg en anbefaling av barneguiden til Musée de la Musique i Paris.

Musée de la musique ligger i Cité de la musique i Parc de Vilette litt utenfor Paris sentrum. Museet har en omfattende samling av gamle instrumenter som er stilt ut i en fast utstilling. Utstillingen er en klassisk gjenstandsutstilling som er sortert kronologisk og etter instrumentfamilier, og strekker seg over fem plan.

Museets faste utstilling er en helt stille utstilling som likevel full av lyd, for all lyden ligger i museets audioguide. Audioguiden er inkludert i billetten og på samme avspiller ligger både innholdet til barn og til de voksne.

Den største forskjellen mellom guiden for vokse og guiden for barn er at lydguiden for barn inneholder flere lydbilder, mer variasjon i stemmer og stiler og stemmer som henvender seg direkte til lytteren med spørsmål. Mens lydguiden for voksne har lengre klipp og flere faguttrykk.

Punktene til barneguiden starter med lydbilder, ofte fuglesang. Noen av dem er hørespill, for eksempel er det et hørespill om en som går til en lutt-maker for å kjøpe en lutt. Men det er ingen sammenheng eller historie som binder punktene sammen. Dette gjelder både guiden for barn og voksne. I barneguiden er det også ny form hver gang. Det er litt forvirrende, men gjør også at det ikke blir kjedelig og man er nysgjerrig på hva som kommer i neste punkt.

Marine trompet

Det er få henvisninger i guiden til de konkrete gjenstandene, bortsett fra i noen av barnepunktene. Jeg savner å få informasjon om gjenstandene jeg ser på når jeg hører lydklippene. I et av barnepunktene snakker instrumentet til lytteren i ”jeg-form”. Dette var først litt merkelig, men det fikk meg til å se nøye på instrumentet, og det er nok det instrumentet jeg kommer til å huske best. En en-strengs marine trompet, var det. Et instrument jeg aldri har hørt om tidligere. I dette tilfellet ble innholdet ble spesifikt, selv om det som ble formidlet var generell informasjon om denne typen instrument og ikke informasjon om akkurat denne gjenstanden. Det at man ble oppfordret til å se direkte på gjenstanden mens man lyttet gjorde noe med forståelsen av innholdet. Et annet eksempel på dette var lydklippet til et bilde av noen trompetister som startet på denne måten: ”Hey, can you see me. Over here, in the first row of the trumpeters.” Det var også ganske effektfullt for å få lytteren til å se oppmerksomt. Et annet sted var det lagt inn en direkte oppmuntring til å lytte til noe spesifikt i musikkinnslaget i lydklippet: ”The flute can lead the whole orchestra. Just listen to this.”

Mange av lydklippene er ganske lange. Det hadde derfor vært fint med flere steder å sette seg ned. Noen klipp inneholder kun musikk fra instrumentet det er knyttet til. Ofte hele musikkstykker. Dette er et veldig fint tillegg til lydguiden, men det er ikke lagt så godt til rette for å nyte musikken. Det hadde vært fint å kunne sette seg ned mens man hørte på musikken og kikket på instrumentet. Det hadde kanskje også vært fint med kortere lydprøver på instrumentene, og ikke bare lange verker. Ofte er man kanskje mest interessert i å høre hvordan instrumentet høres ut, og man har ikke tid eller lyst til å høre mange lange musikkstykker etter hverandre.

Denne lydguiden, og særlig barneguiden, bekreftet meg i betydningen av å koble innholdet i lydguiden direkte med gjenstandene man ser på. Målet må være å gjøre lytteren mer oppmerksom på rommet og gjenstandene rundt seg. Lydguiden må være en del av det som skaper den romlige opplevelsen som er utstillingens unike kjennetegn. Rom, gjenstander, informasjon og lyd må gå opp i en høyere enhet som er opplevelsen av utstillingen. 

Test av audioguide på Château de Versailles

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk. 

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet. 

Første etasje - film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje - klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til - man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa "maleriet er et symbol på ...." og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som "Maleriet som du ser til høyre i taket..." ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.

Lutter øre på heltid!

Siden høsten 2011 har jeg jobbet med museumsformidling som frilanser. Men nå er den tiden over, i hvert fall for en stund. For i år skal Mari Paus og jeg arbeide fulltid med Lutter øre og lydformidling. Vi starter firma sammen og ser hva som skjer.

I tillegg til lydformidlingen håper jeg å kunne ta med meg mer av det jeg har gjort de siste to årene inn i Lutter øre. Vårt hovedfokus vil være å produsere nyskapende lydformidling og stedsspesifikk radio for museer, men vi ønsker også å arbeide bredere med museumsformidling og lydproduksjon.

Du kan følge med på hva vi arbeider med på Lutter øres hjemmeside, eller på siden vår på Facebook.

Juni 2012, Dale-Gudbrands gard, Hundorp.
Feiring av ferdig produksjon av "Tusenårsstien i lyd" og finpuss av åpningstalen.

God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter "Velfærdsdrømme - Greve i det 20. århundre" og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv - måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant "kjører" en moped gjennom rommet. 

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

 Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Lydfortellinger om Oslo på Digitalt fortalt

På digitalt fortalt kan du nå lytte til 15 korte lydproduksjoner om Oslos historie. Det er resultatet av arbeidet Mari og jeg har gjort for Kultur- og naturreise i vinter. Alle våre produksjoner er merket med Lutter øre.

I dette prosjektet har vi arbeidet videre med stedsspesifikke intervjuer,  et grep vi også brukte en del i Tusenårsstien i lyd.

Ettersom fortellingene skulle være så korte, helst ikke lenger enn ett minutt, fikk vi en noen nye utfordringer å bryne oss på, blant annet disse to:

1) Hvor mye skal man regissere et intervjuobjekt for å få godt materiale til et ett-minutts lydklipp, uten å miste det naturlige og levende språket som folk bruker når de snakker uten manus?

- Vi fant etterhvert ut at det fungerte godt å først ha en samtale med intervjuobjektet hvor vi sammen fant frem til to til fire fortellinger /steder som vi ønsket å konsentrere oss om. Deretter oppsøkte vi stedene og intervjuobjektet kunne fortelle sin historie/ fortelle om dette stedet.

2) For å bygge opp under konseptet stedsspesifikk radio ønsker vi i utgangspunktet å referere konkret til stedet i lydklippet (henvisninger, beskrivelser, guiding), men når produksjonen kun skal være ett minutt, så vil dette ta dyrebar tid fra selve fortellingen, så her måtte det gjøres en prioritering.

- I alle tilfeller hvor vi hadde muligheten til stedsspesifikke referanser valgte vi å kutte dem ut til fordel for fortellingen. Det som gjorde at vi følte vi kunne gjøre dette uten å ødelegge konseptet var at på digitaltfortalt.no oppleves lydklippet i sammenheng med visuelt materiale som kart, bilder, tekst og linker til relevant tilleggsopplysninger og kilder. Tilsammen forankrer dette fortellingen til stedet, om enn på en annen måte enn referanser i selve lydklippet vil gjøre.

Det har vært veldig spennende å få gjøre dette prosjektet, ikke minst fordi vi har fått mulighet til å snakke med så mange mennesker med mye kunnskap. Tusen takk til Marianne Skjulhaug, Odd Iglebæk, Ole Løken, Tom Sørbø og Eirik Bakkum fra Grünerløkka historielag, Geir Høyem, Sidsel Levin og Kultur- og naturreise!

Petter Dass museet

I sommer besøkte jeg Petter Dass museet på Alstadhaug i Nordland. Alstadhaug er Nordlands tusenårssted, og etter å ha jobbet med tusenårsstedet i Oppland var det morsomt å se et av de andre.

På Alstadhaug kan man besøke prestegården, Alstadhaug domkirke og det nye Petter Dass museet som er tegnet av Snøhetta. Bygget er skåret inn i fjellet for å forstyrre de gamle bygningene minst mulig. Inne bygningen kan man i første etasje besøke en hyggelig kafé med utsikt mot fjorden og et auditorium hvor man kan se en film om Petter Dass og Alstadhaug. I andre etasje er det en utstilling om Petter Dass. Utstillingen er utviklet av Kvorning design og kommunikasjon, som jeg tidligere har skrevet om her. 

 

Utstillingen består hovedsaklig av vegger som tar for seg ulike temaer knyttet til Petter Dass liv og virke. I tillegg er det noen montre med gjenstander og en avdeling hvor man kan lytte til noen av Petter Dass’ salmer.

Utstillingen fikk meg til å tenke på disse utfordringene knyttet til utstillingsdesign:

Måten publikum møter utstillingen på

Utstillingen kan virke litt uoversiktlig ved første øyekast. Ettersom man kommer inn midt i rommet,  og man kan velge om man ville gå til høyre og venstre, kan man bli usikker på hvor man skal starte. Jeg har lagt merke til at dersom jeg blir usikker på hvor jeg skal begynne å lese, leser jeg mye mer overflatisk. I stedet for å ta til meg informasjonen leter jeg etter noe å orientere meg utifra. 

Jeg savnet også, en introduksjon til utstillingen. Dette er noe jeg tidligere har skrevet om i forbindelse med et besøk på Frammuseet.

Bruk av historiske medietekster

Utstillingen er illustrert med et stort utvalg gamle malerier, håndskrevne dokumenter, tegninger og lignende fra 1600-tallet, og endel film-klipp av naturen på Helgelandskysten som jeg regner med er produsert til utstillingen. En av de jeg besøkte museet sammen med kommenterte etterpå at det hadde vært fint å få vite litt mer om bildene (medietekstene) som ble brukt i utstillingen. Og det er jeg enig i. Noe av det jeg kunne tenke meg å få informasjon om er: Er disse bildene spesifikt knyttet til Petter Dass, Alstadhaug eller Norge? Har de en betydning utover at de gir assosiasjoner til 1600-tallet? Hvem har laget dem, og hvorfor? 

Jeg har skrevet mer om bruk av historiske medietekster i dette innlegget som handler om historisk troverdighet på museer.

Formidling av litteratur og musikk på museer

Lyttestasjonen i enden av rommet var helt klart min favoritt. Musikk på øret, mulighet til å velge sanger, et sted å sette seg ned og god utsikt er et godt utgangspunkt for å bli kjent med Petter Dass salmer.