tirsdag 28. februar 2012

Nettutstilling - Del 5: Hva skal nettutstillinger brukes til?

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium, Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut?)

Medietekster som tilhører samme sjanger brukes til det samme formålet, og har derfor noen likheter. Men hva skal nettutstillinger brukes til? Det var dårlig med svar i diskusjonen, og ingen hadde egentlig noen erfaringer med vellykkede nettutstillingsbesøk. Derfor var det desto flere spørsmål:

Er nettutstillingen en aktivitet?

Skal man se/ta/spille/oppleve en nettutstilling med samme innstilling som når man setter seg for å se en film, eller spille et spill?

Når forestiller man seg at folk skal bruke nettutstillingene?

Søndag formiddag? Fredag kveld? Mens man venter på bussen? Mens man tar toget? Er det mobilen som blir nettutstillingens tekniske medium?

Hvor lenge ønsker man at folk er inne på nettutstillinger?

De digitale fortellingene på Digitalt fortalt er korte, kun 3 minutter. Samtidig vet man at folk kan bruke timer på dataspill og nett-tv. Hvor skal man plassere nettutstillinga? Er det noe man tilfeldigvis havner innom, eller noe man oppsøker og setter av tid til å bruke?

Hvem er målgruppen?

Er det skoleelever? Barnefamilier? De som ellers ikke går på museet? Ungdommer? Unge voksne? Eldre? Den vitebegjærlige, eller den som søker opplevelser?

Hvorfor oppsøker man en nettutstilling?

For å finne svaret på et spørsmål? For å få en estetisk opplevelse? For å se på bilder av gjenstander fra museets magasiner? For å høre en fortelling? For å gjøre oppgaver? For å delta med egen kunnskap? For å komme i kontakt med museet?

Jeg tror dette er forventninger som må avklares både hos produsenter og brukere av nettutstillinger. Så lenge man ikke har noen klar forståelse av når og hvordan nettutstillinger skal oppleves, så er det vanskelig å få grep på hva det er eller hva det kan være.

onsdag 22. februar 2012

Nettutstilling - Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut? Økonomi og muligheter.

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium.)

I diskusjonen om nettutstillinger var vi langt fra å klare å sette ord på hvordan en nettutstilling ser ut eller oppleves. Men en ting var alle var enige i, og det var at nettutstillinger må ha en spesiell atmosfære som skiller seg fra museets nettsider. Nettutstillinger må være noe annet.

Andre forslag nettutstillingers karaktertrekk var blant annet:

  • Nettutstillingen er avgrenset.
  • Det er brukerens bevegelsesrom som er definerende.
  • Man må ha mulighet til å bevege seg rundt slik man selv ønsker.
  • Det må være et faglig utgangspunkt.
  • Hensikt og avsender må være klar.
  • Det må være en klar mening bak.

Spørsmål som dukket opp:

  • Er det form eller innhold som skal definere nettutstillingen?
  • Må det være en fagperson som står bak?
  • Hva med brukermedvirkning?

Og som noen så godt sa det: ”Vi har jo en slags forestilling om hva det kan være siden vi reagerer med en gang på det vi mener ikke er en nettutstilling.”

Kanskje må vi bare begynne å lage nettutstillinger?

Den økonomiske utfordringen

Et problem, som det er viktig å erkjenne, er den økonomiske utfordringen det er for et museum å lage en nettutstilling. Mange har nok en ganske tydelig forestilling av hvordan en god nettutstilling burde være, men slike multimediale prosjekter vil kreve store ressurser. Utfordringen er da å finne løsninger som museene har økonomisk og kompetansemessig muligheter til å gjennomføre.

Kanskje bør man lete etter inspirasjon i helt andre miljøer og blant helt andre uttrykk enn det som vanligvis knyttes til museer. Kanskje kreves det også en helt annen nytenkning hos museene for hvordan nettet kan brukes. Hvordan kan man for eksempel bruke allerede eksisterende plattformer? Hvor mye kan man få til med en enkel html-nettside og hyperlinker? Kanskje burde man hente inspirasjon fra interaktiv litteratur? Kanskje man må leke litt?

Jeg tar gjerne utfordringen med å prøve å lage en nettutstilling med bruk av for eksempel en bloggplattform, med utgangspunkt i de karaktertrekkene som er listet opp i begynnelsen av innlegget.

søndag 19. februar 2012

Nettutstilling - Del 3: Nettutstilling som medium

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?.)

Overgangen til dataskjermen
På nettet er det mange eksempler på etterligninger av andre eldre medier – for eksempel nettaviser, nett-radio, nett-tv, nettmagasiner og e-bøker. For noen medier er overgangen til nett smertefri, og mediet trenger ikke store endringer for å tilpasse seg dataskjermen og distribusjonen over nett. Utstillingen, derimot, er et av de mediene som har større problemer med overgangen til dataskjermen. Det mister rett og slett en veldig viktig del av sitt opprinnelige særpreg, nemlig tredimensjonaliteten. Uten tredimensjonaliteten er ikke utstillingen så mye annet enn tekst og bilder. Det vil si, det ligner en bok, et magasin, o.l.

Andre kjennetegn ved utstillingen som medium er multimedialitet, et spesifikt sammfunnsoppdrag, en forankring i faglig forskning, publikums frihet til å selv velge hva man vil se og når man vil se det (i motsetning til film). Disse kjennetegnene overlever overgangen til nett, men hvis man fjerner tredimensjonaliteten, så passer denne karakteristikken også til et tema-magasin, et tidskrift og en foto-reportasje. Om man tar innholdet i en utstilling og gjør det todimensjonalt hvordan skiller det seg fra disse sjangrene?

Kanskje kan man finne svaret ved å se på avsenderen og samfunnsoppdraget. Utstillingers avsendere er tradisjonelt anonyme og flertallige (menneskene), og samtidig svært synlig og enhetlig (institusjonen). I tillegg er innholdet forankret i forskning. Museumsutstillinger har også et samfunnsoppdrag som er svært annerledes enn aviser og magasiner. Kanskje er det her man finner de definerende faktorene for nettutstillinger?

Museets eget medium
Utstillingen er museenes medium, slik teaterforestillingen er teatrenes, og avisen er avishusenes. Når man skal vurdere bruken av begrepet nettutstilling så må man spørre seg om man skal ta mest hensyn til utstillingens tradisjonelle egenskaper som medium, eller om man skal ta utgangspunkt i utstillingen som museets særegne medium. Lager man nettutstillinger fordi man ønsker å legge utstillinger på nettet, eller fordi man flytter museets aktivitet fra bygningen til dataskjermen? Utstillingen er museenes medium, men ikke museets eneste medium. Museer kommuniserer også gjennom bøker, artikler, kataloger, blogger, nettsider, sms, sosialenettverk og så videre.

Hvis man finner ut at man ønsker å lage et todimensjonalt motsvar til den tredimensjonale utstillingen, og hvis rommet er det som til syvende og sist er den definerende faktoren for den fysiske utstillingen, hva er den definerende faktoren for nettutstillingen? Hva er nettutstillingens ”romlighet”? Holder det å bytte ut fysiske gjenstander med fotografier av gjenstander, og publikums kroppslige bevegelse i rommet med navigasjon gjennom ulike nettsider?

lørdag 18. februar 2012

Nettutstilling - Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor skal museer lage nettutstillinger?

Selv om vi ikke snakket så mye om hvorfor museer skal lage nettutstillinger, ble det ytret noen interessante tanker om hvorfor museene skal bruke tid på å lage noe de nesten ikke en gang vet hva er.

Muligheten for å styrke museets faglige formidling, er jo hovedgrunnen til at man ønsker å lage nettutstillinger. I tillegg kan nettutstillinger ha en viss markedsføringseffekt, og trekke flere mennesker til selve museet. For museer med en nasjonal profil og et nasjonalt ansvar, så gjør nettet helt klart at de i større grad kan oppfylle kravet om å være et museum for hele Norge.

Men nettutstillinger er ikke et begrep for all aktiviteten museer har på nettet, det var vi alle enige om. Nettutstillinger er noe annet enn nettsider med informasjon om åpningstider og noe annet enn blogg-, facebook- og twitter-aktivitet. Vi diskuterte derfor om det er det bedre å bruke begrepet nettformidling. Nettformidling er mer åpent og gir også rom for formidling via sosiale medier. Det er ikke bundet opp til våre forestillinger om hva en utstilling er.

Et argument som kom opp i diskusjonen for et fokus på nettutstillinger, er interessant å diskutere videre. Nettutstillinger er som sagt en av flere muligheter museer har for kommunikasjon og formidling på nettet, men nettutstillinger er noe som er særegent for museer. At nettutstillinger er noe man kun kan finne hos museer kan kanskje være en grunn til å styrke dette mediet/denne sjangeren?

Et annet spørsmål som ble stilt er om nettutstillinger kan styrke museumsinstitusjonen på nettet. Kan nettutstillinger bidra til å bevare en egenidentitet som kanskje blir svekket av museets deltakelse på alle mulige sosiale nettverksplattformer?

Et viktig spørsmål er derfor om man ønsker, eller trenger, en deskriptiv eller normativ definisjon av nettutstilling (Se Del 1). Skal definisjonen si noe om hva en nettutstilling er, eller skal den si noe om hva en nettutstilling burde være? En definisjon er et verktøy, men hva slags verktøy er det behov for i denne sammenhengen?

Jeg tror at for å kunne definere nettutstilling er man nødt til å vite hvorfor man ønsker å lage noe som kalles akkurat nettutstilling, og deretter finne ut hva en definisjon kan bidra med i dette arbeidet.

fredag 17. februar 2012

Nettutstilling - Del 1: Definisjon

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor definere nettutstilling?

Det er flere grunner til at det er ønskelig med en tydeligere definisjon av nettutstilling.

1) gjøre det lettere for museene å rapportere til kulturrådet

2) gjøre det lettere å produsere nettutstillinger.

Det er lettere å samarbeide når alle som er med vet hva man skal produsere. Skal man for eksempel produsere en musikal, da vet alle at det innebærer musikk og dans. Men hva innebærer det å produsere en nettutstilling?

3) heve kvaliteten på det som kalles nettutstillinger.

I dag holder det å kombinere bilder og tekst på museenes egne nettsider for å kalle det en nettutstilling. Ofte ser slike nettsider ut som de er ti år gamle. Produksjonen av nettutstillinger henger veldig langt etter i forhold til det spennende som skjer på nettet. En definisjon kan legge et press på utviklingen av kommende nettutstillinger.

4) gjøre det lettere for publikum å bruke mediet/sjangeren.

Nettutstilling er en sjanger/medium som publikum som regel ikke har noen forkunnskaper om. Publikum trenger opplæring i hvordan man skal bruke en nettutstilling, hvor man finner den, hvor lang tid det tar osv. Terskelen er høy for å sette seg ned for å gjøre noe når man ikke aner noe om hva det innebærer og hva man får ut av det. Men om ikke en gang de som produserer nettutstillinger vet hva det innebærer, hvordan kan vi forvente at publikum skal gjøre det?

Andre spørsmål som ble stilt i diskusjonen:

Hvem skal definere nettutstilling?
Er det slik at alle kan lage noe og kalle det en nettutstilling?
Hvordan defineres nettutstilling andre steder, internasjonalt?

Har du andre grunner til at det kan være nyttig å definere nettutstilling, eller eksempler på flere spørsmål det er viktig å stille i denne sammenhengen?

mandag 6. februar 2012

Mind Gap - og forholdet mellom form og innhold

Mind Gap, som kan sees på Teknisk museum ut 2012, er en utstilling i tre deler. Del to er hovedrommet hvor det gis informasjon om hjerneforskning. Del en og tre gir først og fremst en sanselig opplevelse hvor hjernen og hjerneforskning finnes som elementer. Utstillingen er designet av scenekunstneren Robert Wilson i samarbeid med Serge von Arx. For å komme inn i utstillingen går man først igjennom en sluse med lyd. Dørene åpner seg automatisk og man blir tatt med inn i en ukjent verden.

1: Velkommen til en annen verden
Den første delen av utstillingen er et rom hvor alle vegger og taket er dekket av speil, og man kan høre tivoli-musikk; livlig, ferieaktig jazz som får meg til å tenke på Madmen. Kanskje på grunn av de små smellene som høres ut som de kommer fra en skrivemaskin? Stemningen er så spesiell at det ikke minner meg om noe jeg kjenner til fra før. Er vi inne i hjernen?


I veggene til speilrommet er det montre med modeller av hjerner. Det er hjerner på formalin, kranier som har vært brukt til forskning, utstoppede dyr som er ofte brukt til hjerneforskning (en sjimpanse, en hane), og utstyr som er brukt til hjerneforskning. På en vegg er det tre rader med deler av hjerner på formalin. Jeg leser på lappene som forklarer hva jeg ser: ”Barnehjerne med vannhode” og ”nervesvulst i synsnerven”. Det er surrealistisk. Hjerner på formalin er blitt estetiske elementer. De er merket som tradisjonelle museumsgjenstander, men teksten er nesten gjennomsiktig på glasset for at de ikke skal ødelegge det visuelle inntrykket. I mine øyne er det lappene som gjør gjenstandene interessante, og jeg tenker at for mange må det være vanskelig å lese hva det står, og de vil dermed miste mye av meningen. Det hele er ganske absurd, med det groteske og skremmende i det vakre speirommet, kombinert med den lystige musikken.

En gruppe barn i gule refleksvester kommer løpende inn i rommet. Jeg er ellers den eneste gjesten denne torsdag formiddagen. ”Fisker!” roper de. En vegg er dekket av like store gjennomsiktige beholdere fylt med vann og små fisker. ”Skulle ønske jeg hadde en fisk,” sier en liten gutt mens han sitter på kne og kikker på fiske som svømmer i en beholder helt nede ved gulvet. Jeg leser på lappen at fiskene brukes til forskning om alzheimer.


2. Vi entrer en skog.
En stemme sier ”Mind Gap” og det er tydelig at ”the” er kuttet bort fra lydklippet. Jeg forstår ikke betydningen av det, annet enn at jeg kjenner igjen tittelen til utstillingen og referansen til Londons tube. Rommet jeg trer inn i er fylt med trestammer som strekker seg fra gulv til tak. Gulvet er svakt ujevnt og gir assosiasjoner til jord og skogbunn. Det er mye lyd i rommet. Lyden av regn, vind, stemmer og musikk. I et rom i veggen, dekket av en glassplate, bor det tre hetterotter.

På mange av trestammene henger det små videoskjermer og telefonrør. Telefonrørene er gammeldagse, grå og runde i formen. Jeg husker vi hadde en sånn telefon da jeg var liten. Man kan løfte røret fra stammen og høre lyden til videoklippet som vises på skjermen. De er alle intervjuer med norske hjerneforskere. Hjerneforskerne snakker om kompliserte ting, og filmene går i loop, så man kan ikke se filmen fra begynnelsen av uten å vente. Lyden er veldig høy. Jeg er nødt til å holde røret vekk fra øret.


Ved en skjerm står teksten på store lapper som henger fra trestammene. Det fungerer godt. Tekstene er korte og overskuelige, og man kan holde lappene opp til ens egen lesehøyde. En av filmene handler om MRI scanning. Den er lang og langsom, jeg har ikke tålmodighet til å se hele. Det surrealistiske er fremdeles framtredende, hovedsaklig gjennom kombinasjonen av et mystisk skogslandskap, seriøse hjerneforskere og tekniske gjenstander på trærne. På et tre henger dessuten det indre øret til en hval. En gjenstand som er surrealistisk nok i seg selv. Det er stor kontrast mellom den umiddelbare sanselige, estetiske opplevelsen av rommet og de lange, langsomme og kompliserte filmene.

De mange skjermene er ikke merket på noen måte, så man vet ikke hva de forskjellige handler om. Man er derfor nødt til å høre og se på alle for å finne temaer man interesserer seg for. Man kan ikke velge målrettet, men må prøve ut alt til man finner det man er interessert i. Jeg finner en interessant film om MS-forskning på gennivå, og en spennende en om forholdet mellom bevissthet, hjerne og moralsk ansvar. Dette siste temaet kunne godt å vært utdypet mer og vært et større tema. Det åpner for mange muligheter for å involvere publikum, men er ikke utnyttet i denne utstillingen.

Å henge utstyr som brukes i hjerneforskning opp på trestammer er helt klart mer estetisk spennende enn mer tradisjonell utstillingsdesign, men jo lenger jeg er i rom nummer to jo mer synes jeg det er for stor avstand mellom form og innhold.

C. Brå avslutning
Det siste rommet er et stort svart rom med et lysende sikksakk-spor i gulvet. Plutselig slukker lyset i sporet. Rommet blir helt mørkt, bortsett fra lyset som skinner ut igjennom et rundt hull i veggen til vestre for meg. Om man kikker inn ser man en stor lyserosa hjerne på et glass med formalin i et hvitt rom. Fra hullet kommer det spilledåse-musikk og en kald vind. Jeg får assosiasjoner til himmelen, til en hjerne på en hvit sky, til noe overjordisk, noe sakralt. Merkelige medisinske instrumenter henger i taket av det store svarte rommet. Følger man det lysende sporet i gulvet kommer man til utstillingens utgang. Det overrasker meg. Jeg føler utstillingen så vidt har kommet i gang og er klar for at informasjonen jeg har tilegnet meg i skogsrommet skal bli behandlet og gjort relevant for meg.

Vurdering
Av en eller annen grunn hadde jeg forventet en utstilling om hjernen, ikke om hjerneforskning, selv om jeg ser nå at Teknisk museum skriver på hjemmesidene sine at den handler om begge deler. Muligens er det medias omtale av utstillingen som har gitt meg feilaktige forventninger.

Da jeg hadde vært igjennom rom 2 forventet jeg blant annet at utstillingen fortsatte med en ny del som gjorde informasjonen jeg hadde fått med meg i så langt relevant for meg og min opplevelse av min egen hjerne. Dette kan skyldes kommentaren fra aftenpostens anmelder om at utstillingen var en ”utstilling av din egen hjerne”, noe jeg er sterkt uenig i.

Det surrealistiske er det mest iøynefallende temaet i utstillingen, og jeg forventet at dette skulle bli behandlet eksplisitt i utstillingen. Etter å ha vært igjennom det første rommet, tenkte jeg at hjernens evne til å sortere sanseimpulser og gjøre dem forstålige ville bli et tema ettersom den absurde og fremmede stemningen var den sterkeste opplevelsen jeg fikk.

Jeg savnet også en mer diskuterende utstilling hvor kritiske spørsmål om hjerneforskning ble fremhevet. På den måten kunne utstillingen aktivert publikum i større grad. Å aktivere publikum trenger ikke handle om å trykke på knapper eller ta på ting, slik Teknisk museum ellers er veldig gode på. Publikum skal også, eller kanskje aller helst, aktiveres som tenkende, reflekterende og kritiske mennesker. I sammenheng med dette kan det kommenteres at utstillingen ikke har noen elementer rettet mot barn. Dette kan være et bevisst valg fra Teknisk museum, ettersom Teknisk museum ellers har rykte på seg for å være veldig barnevennlig. Men voksne setter ofte også stor pris på de pedagogiske elementene for barn.

Den besøkende har et stort ansvar selv for å lære noe av utstillingen. Man må vie mye tid og konsentrasjon på filmene for å få noe ut av dem. Jeg savnet en pedagogisk innføring i hjerneforskning og hjernen. Min Gap er en utstilling uten fortellende elementer, og det gjør at besøkeren har vanskelig for å sette utstillingen inn i en sammenheng. Har Norge et viktig miljø innen hjerneforskning? Er det noe som står på spill? Jeg mener ikke at utstillinger alltid behøver å formidle faktuell kunnskap. En sanselig estetisk opplevelse kan i mange tilfeller være like lærerik som mye informasjon, og kan vekke nysgjerrighet for et tema. Problemet med Mind Gap er at den ikke gjør noen av delene. Form og innhold står fjernt fra hverandre. Det er lite innhold i formen, og lite form på innholdet. Utstillingen gjorde meg først og fremst forvirret fordi jeg prøvde å sette form og innhold i sammenheng.

Utstillingens form gir meg en følelse av at hjerneforskning har blitt ansett som et så kjedelig tema at innpakningen er nødt til å være det som fascinerer publikum. Men hjerneforskning er jo spennende i seg selv. De fascinerende, mystiske, magiske elementene i utstillingen kunne vært hentet fra hjerneforskning. Det gode med Mind Gap er at den viser det store potensialet som ligger i utstillingen som kommunikasjonsform. Men det er et enda større potensial om man klarer å bruke formen som noe mer enn sanselig innpakning, om man klarer å gjøre formen og estetikken betydningsskapende. I stedet for å gjøre hjerneforskning interessant, gjør Mind Gap utstillingsopplevelsen interessant. Det er en sanselig utstilling, ikke en pedagogisk. Det kan virke som om kommunikasjonen og samarbeidet mellom designer og kurator (eller fagansvarlig) ikke har vært så stor. Man får følelsen av at de har kjørt to parallelle løp og ikke har hatt noe å si på hverandres bidrag.

Utstillinger kan gi sterke, verdifulle, sanselige opplevelser, men hva skiller ”faglige” utstillinger fra kunstutstillinger om de ikke forklarer/bygger videre på/ utdyper/ kombinerer sanseopplevelsen med kunnskap og fakta/refleksjon?