mandag 3. desember 2012

En ny fredsprisvinnerutstilling er snart klar


Siden oktober har jeg jobbet på Nobels fredssenter tre dager i uka. Jeg har fått være med på å gjøre research og jobbe med tekst til årets fredsprisvinner utstilling om EU. Nå begynner alle tankene og ideene å ta fysisk form i galleriet på Fredssenteret. Tittelen på utstillingen er Europa fra krig til fred, og det er EUs rolle som stabiliserende faktor i Europa siden andre verdenskrig som er det gjennomgående temaet.

fredssenterets blogg kan du lese mer om hva arbeidet som er gjort de siste syv ukene siden annonseringen av fredsprisvinneren 12. oktober.

Utstillingen er åpen for publikum fra 12.desember.


fredag 28. september 2012

Hva skal museer med de sosiale mediene - diskusjon på gang

I siste nummer av museumsnytt hadde jeg en kommentar om seminaret om nettkommunikasjon på museum som fant sted 30.august i Oslo. Kommentaren "Diffuse målsetninger for bruk av sosiale medier" ligger nå ute på Museumsnytts nettsider.

Det har kommet gode tilbakemeldinger på kommentaren. Tom Klev, som var med å arrangere seminaret, har skrevet et innlegg på Ballrommet med tittelen "Tunge spørsmål, tunge svar". Andre tilbakemeldinger har kommet på facebookgruppa Nettkommunikatører ved museer. I kommentarfeltet på Museumsnytt.no har Harald Groven trukket fram betydningen av Wikipedia.

fredag 21. september 2012

Seks punkter for evaluering av kulturhistoriske utstillinger

For noen dager siden var jeg på HumSam-biblioteket i Georg Sverdrups hus på Blindern for å få litt faglig påfyll. Der fant jeg en masteroppgave med tittelen "Hva er en god kulturhistorisk utstilling?". Oppgaven er skrevet i 2006 av Anfrid Oline Hojem.

I oppgaven presenterer Hojem seks punkter man bør evaluere en kulturhistorisk utstilling på:

  1. Forståelsen av utstillingen som medium. Utnyttelsen av mediets fordeler og oppmerksomhet rundt de utfordringer som det møter.
  2. Utstillinger kan forstås som massekommunikasjonssystem. Utstillingene må derfor etterstrebe å sende tydelige beskjeder. ”Feedback-loop” øker kommunikasjonseffektiviteten og kan muliggjøres gjennom evalueringer av utstillingene, samt ved direkte kontakt mellom utstillingsskapere og besøkere.
  3. Et museum er en demokratisk institusjon. Publikum er en viktig del av museets eksistensgrunnlag og må derfor tas på alvor.
  4. Historieformidlingen skal ikke legge skjul på at det er mye som ikke vites om historien. La derfor publikum få ta del i spørsmålene om historien og de varierte tolkningene.
  5. Teksten og språket skal henvende seg til publikum på et ikke-akademisk nivå  uten at det går på bekostning av det faglige innhold. Tekstene bør være korte og ta utgangspunkt i gjenstandene, utstillinger er et visuelt medium.
  6. Utstillingene er også kunstverk som kan frembringe en estetisk opplevelse.


(Hojem, A.O 2006. Hva er en god kulturhistorisk utstilling? En komparasjon av tre utstillingskonsept. Masteravhandling i arkeologi ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, s. 29)

Kanskje kan disse punktene fungere godt som et utgangspunkt når man skal skrive en anmeldelse av en kulturhistorisk utstilling? 

mandag 10. september 2012

Essay i Utställningsestetisk forum nr.4



Jeg har skrevet litt om hva jeg mener må til for å bedre forholdene for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Teksten er publisert i Utställningsestetisk forums nettmagasin, og oversatt til svensk. Du finner den her

torsdag 6. september 2012

Lutter øre - stedsspesifikk radio

Mari og jeg fortsetter samarbeidet. Nå har vi lansert hjemmeside for samarbeidet under navnet Lutter øre. Den finner du her.

søndag 2. september 2012

Ettertanke fra nettkommunikatør seminar, 1: å snakke med en institusjon

Jeg er over gjennomsnittet interessert i museer, men jeg har aldri hatt noe behov for å snakke med et museum, tenker jeg når jeg hører at museene er nødt til å snakke med publikummet sitt. På en annen side er jeg ganske interessert i å snakke med de som lager utstillingene, de som oppdaterer facebook-siden, med direktører og formidlere, men det er jo fordi jeg har dette som fagfelt. Det har ikke noe med det å være vanlig museumsgjest.

På en annen side er backstage-bilder noe av det mest populære museene legger ut på nettet, men det betyr ikke at samtalene blomstrer likevel. Kjernen i problemet er kanskje, hva snakker man med en institusjon om?

For å snakke med noen er man nødt til å vite hvem man snakker med. Man må kunne tilpasse spørsmålene sine til mottakeren. Men hvordan tilpasser man spørsmålene sine til Munch-museet?, ikke spør meg. For å komme i dialog med museet trenger man litt informasjon om hva museet kan og vil snakke om. Da er det kanskje ikke så rart at kuratorene, formidlerne, museumsdirektøren eller konservatorene må komme på banen. Gjerne med navn og ansikt også, jeg liker i hvert fall å se den jeg snakker med. Poenget er ikke at man skal bli så utrolig personlige, men at det å snakke med en institusjon er litt som å snakke med en chat-robot på ikea eller adobe, ganske uinteressant, og veldig vanskelig å tro på at de egentlig kan svare på det du lurer på.

lørdag 1. september 2012

Utstillingsanmeldelser - samlet på Pinterest

Jeg har et ønske om å bidra til å bedre situasjonen for utstillingsanmeldelsen. Dette er et langsiktig prosjekt, og et skritt på veien er å få oversikt over hva som faktisk skrives - av hvem, for hvem og om hva. Jeg har derfor begynt å samle utstillingsanmeldelser på Pinterest.

Andre steder man kan lese anmeldelser er på Museumsnytts nettsider. Og hos det svenske nettmagasinet Utställningsestetisk Forum.

Tips meg gjerne om flere anmeldelser!



fredag 17. august 2012

The Settlement Exhibition - Reykjavik

Jeg er så heldig at jeg har fått muligheten til å reise en tur til Island. I går besøkte jeg The Settlement Exhibition i Reykjavik, en utstilling med mange gode løsninger.

Som navnet tilsier er dette en utstilling, og ikke et museum. Jeg synes det sier ganske mye om forskjellene på et museum og en utstilling at de finner det nødvendig å poengtere dette. Denne utstillingen er nemlig ikke motivert av en samling eller et museums tematiske orientering, men bygget opp omkring en utgravning av et langhus fra bosetningstiden på Island.


Førsteinntrykk, orientering og oppbygning
The Settlement Exhibition er en av de peneste utstillingene jeg har sett, og en av de tydeligste. I forrige innlegg etterlyste jeg innledninger på utstillinger. Det fant jeg her. Når man entrer utstillingsbygningen blir man møtt av denne teksten:

In 2001 the ruin of a tenth-century viking age hall was found here, along with part of a wall which dates to before AD 871+-2, which is the oldest man-made structure found in Reykjavik. 
This exhibition, based on research carried out by scholars, aims to cast light on the beginnings of Reykjavik, to provide some answers, and encourage questions.

Utstillingen har ett bestemt fokus -  den aller første tiden det bodde mennesker på Island. Denne tiden representeres fysisk av langhuset som er gravd ut og kan sees midt i utstillingsrommet. Langhuset  fungerer som et bindeledd til tiden da Island ble befolket.


Av museumsvaktene blir man oppfordret til å gå mot høyre når man entrer utstillingen, og følge utstillingen mot klokka rundt rommet. Først blir man satt tilbake i tid ved hjelp av estetiske virkemidler og enkel informasjon om livet de første menneskene på Island levde. De korte tekstene innledes med spørsmål som: "Hva levde de av?" "Hvordan bodde de?" "Hvor ble det av trærne?" og lignende. Til hver seksjon kan man studere et utvalg arkeologiske funn som er knyttet til spørsmålet. Rundt hele rommet er det satt opp et panorama-fotografi av naturen rundt Reykjavik. Noen steder er utsnitt av stillbildet erstattet med film. Hvite siluetter av mennesker som jakter, lager mat, bygger hus og lignende levendegjør livet på Island for over 1000 år siden. Animasjonen er akkompagnert med et lydspor.


Den første halvdelen av utstillingen handler kun om livet de første bosetterne på Island levde. Det gis ingen historisk kontekst. Den historiske konteksten for de første bosetterne på Island finner man først til slutt i utstillingen, i to fordypningsstasjoner og noen tekster på vegg. I siste halvdel finner man også utdypende informasjon om langhuset i to forskjellige digitale innstallasjoner som jeg vil komme tilbake til.

Lite tekstlig informasjon på vegg, samt en bestemt bevegelses retning, gjør det lett for den besøkende å orientere seg. Den tydelige rekkefølgen på elementene i utstillingen er gjort mulig av det store langhuset i midten av rommet. Man beveger seg naturlig rundt utgravningsfeltet. Det snevre fokuset i begynnelsen av utstillingen gjør at man etterhvert blir nysgjerrig og savner fordypning. Når man endelig kommer til mer utfyllende informasjon mot slutten, og man til og med har mulighet til å sette seg ned, så føles fordypningen kjærkommen, istedet for overveldende. 


Innholdet vs. teknologi
I utstillingen finnes en digital rekonstruksjon av langhuset, som man selv kan dreie på og så man kan se den fra ulike vinkler. Dette er den mest vellykkede digitale rekonstruksjonen jeg har vært borti. Den er kombinert med et lydspor som forteller hva du ser. Man styrer modellen ved å styre et lyspunkt på å skjerm foranseg rundt i en sirkel. Lyspunktet kan styres i 4 forskjellige sirkler som tilsvarer 4 nivåer i huset, fra utsiden til innsiden.

Kombinasjonen av relativ fri navigansjon, og et fast lydspor fungerer utmerket, etter min mening. For meg er ikke en 3D-modell interessant i seg selv, men med informasjon om huset jeg ble jeg motivert til å kikke på det fra forskjellige vinkler. Dette gjorde at hovedattraksjonen i installasjonen ikke var teknologien, men innholdet. (Noe jeg tidligere har skrevet om her.)

Det samme opplevde jeg dessverre ikke i den andre installasjonen om langhuset. Dette var et bord med en plantegning av huset prosjektert på. (Ganske likt som boka om Alfred Nobel på Fredssenteret og tidslinje-bordet på Churchill Museum i London.) Mange deler av huset var merket med navn. Dersom man holder hånden over navnet dukker det opp en informasjonstekst om denne delen av huset. For meg ble attraksjonen først og fremst å teste teknologien. Det var det som motiverte meg til å åpne nye fordypningstekster, ikke nysgjerrighet på innholdet. Men det kan også hende det handlet mer om mine interesser enn installasjonens vellykkethet. 


Fordypning
I siste halvdel av utstillingen var to fordypningsstasjoner. En om vikingenes reiser og en om Islands kulturelle- og genetiske bånd til andre land som følge av bosettingen i vikingtiden. Fordypningstekstene  er delt opp i korte avsnitt, og publikum selv velger om de vil lese neste. Man får også vite hvor mange avsnitt som gjenstår på temaet man leser om. Dette gjør det enkelt å få med seg poenget i hvert avsnitt, og tekstmengden blir overskuelig. Skjermene er lavt på veggen og krakker er satt opp foran. Fordypning uten sitteplass er kun for spesielt interesserte og folk med gode sko.

Forskningen som utstillingen bygger på får god plass, uten at det har gjort tekstene vanskelige. Forbehold og antakelser er med, og det er gode begrunnelser på hvorfor man antar at ting har vært på denne eller denne måten. Dette gjør tekstene spennende og styrker utstillingens konsept - at den er basert på arkeologiske utgravninger og er utviklet i tett samarbeid med forskere. 

Form og innhold - estetikk
Utstillingen viser en fantastisk utnyttelse av hva jeg mener er den kulturhistoriske utstillingens to viktigste kvalifiserende aspekter - rommet og kontaktpunktene til fortiden/historisiteten. Panoramabildet som går rundt hele rommet forsterker romligheten og spiller godt sammen med langhuset. Det er et godt grep for å forsøke å skape et bilde av hvordan huset lå ute i landskapet en gang for over tusen år siden. På denne måten skaper man en referanse til fortiden både indeksikalsk- et direkte spor etter folkene som levde da, og ikonisk  - et bilde av hvordan det så ut. Langhuset og panoramabildet knytter dessuten rommet sammen med det historiske, og jeg tror ofte at de beste utstillingene er de som klarer å gjøre dette.

onsdag 1. august 2012

Petter Dass museet


I sommer besøkte jeg Petter Dass museet på Alstadhaug i Nordland. Alstadhaug er Nordlands tusenårssted, og etter å ha jobbet med tusenårsstedet i Oppland var det morsomt å se et av de andre.

På Alstadhaug kan man besøke prestegården, Alstadhaug domkirke og det nye Petter Dass museet som er tegnet av Snøhetta. Bygget er skåret inn i fjellet for å forstyrre de gamle bygningene minst mulig. Inne bygningen kan man i første etasje besøke en hyggelig kafé med utsikt mot fjorden og et auditorium hvor man kan se en film om Petter Dass og Alstadhaug. I andre etasje er det en utstilling om Petter Dass. Utstillingen er utviklet av Kvorning design og kommunikasjon, som jeg tidligere har skrevet om her

Utstillingen består hovedsaklig av vegger som tar for seg ulike temaer knyttet til Petter Dass liv og virke. I tillegg er det noen montre med gjenstander og en avdeling hvor man kan lytte til noen av Petter Dass’ salmer.



Utstillingen fikk meg til å tenke på disse utfordringene knyttet til utstillingsdesign:

Måten publikum møter utstillingen på
Utstillingen kan virke litt uoversiktlig ved første øyekast. Ettersom man kommer inn midt i rommet,  og man kan velge om man ville gå til høyre og venstre, kan man bli usikker på hvor man skal starte. Jeg har lagt merke til at dersom jeg blir usikker på hvor jeg skal begynne å lese, leser jeg mye mer overflatisk. I stedet for å ta til meg informasjonen leter jeg etter noe å orientere meg utifra. 

Jeg savnet også, en introduksjon til utstillingen. Dette er noe jeg tidligere har skrevet om i forbindelse med et besøk på Frammuseet.

Bruk av historiske medietekster
Utstillingen er illustrert med et stort utvalg gamle malerier, håndskrevne dokumenter, tegninger og lignende fra 1600-tallet, og endel film-klipp av naturen på Helgelandskysten som jeg regner med er produsert til utstillingen. En av de jeg besøkte museet sammen med kommenterte etterpå at det hadde vært fint å få vite litt mer om bildene (medietekstene) som ble brukt i utstillingen. Og det er jeg enig i. Noe av det jeg kunne tenke meg å få informasjon om er: Er disse bildene spesifikt knyttet til Petter Dass, Alstadhaug eller Norge? Har de en betydning utover at de gir assosiasjoner til 1600-tallet? Hvem har laget dem, og hvorfor? 

Jeg har skrevet mer om bruk av historiske medietekster i dette innlegget som handler om historisk troverdighet på museer.

Formidling av litteratur og musikk på museer
Lyttestasjonen i enden av rommet var helt klart min favoritt. Musikk på øret, mulighet til å velge sanger, et sted å sette seg ned og god utsikt er et godt utgangspunkt for å bli kjent med Petter Dass salmer.

mandag 2. juli 2012

Åpning av Tusenårsstien i lyd

23.juni åpnet Tusenårsstien i lyd. Etter et halvt års intesivt arbeid var det utrolig gøy å se de første gjestene prøve lydturene. Både sola og ordføreren var innom, og Mari og jeg fikk presentere konseptet for et lydhørt publikum.


 

De tolv turene som du nå kan høre dersom du besøker Dale-Gudbrands gard på Hundorp i Gudbrandsdalen er:

1) Makt og religion på Hundorp
2) Arkeologiske spor
3) Kultur i bevegelse
4) Tidsreisen - passer for deg under ti år!
5) Å vandre i fortellinger - fortellinger og sanger fra Sør-Fron og Gudbrandsdalen
6) Å vandre i naturen - musikk og poesi fra Sør-Fron, Gudbrandsdalen og Norge
7) Fortellingen om Dale-Gudbrand - utdrag fra Olav den helliges saga, lest av Per Tofte
8) Fra da til da - en komposisjon i tre deler, tilegnet Tusenårsstien (2012) av Camilla Barratt-Due

9) The Millennium Path Audio Wandering
10) Wandering with Music
11) The Story of Dale Gudbrand
12) From Now and Then - A site spesific piece composed to the Millennium Path, by Camilla Barratt-Due




God sommer!

søndag 10. juni 2012

Snart i mål

Som på mange andre blogger, er det også ganske stille her når det egentlig skjer en hel masse. Den siste måneden har jeg og Mari jobbet for fullt for å få ferdig alle lydturene  til prosjektet Tusenårsstien i lyd. Vi nærmer oss, og 23.juni blir det åpning!

Sist vi var oppe på Hundorp ble vi intervjuet av avisa Dølen. Journalisten fikk høre en smakebit av produksjonen, og virket heldigvis ganske fornøyd. Vi testet også en av turene, den som heter Arkeologiske spor, på noen tilfeldige turister. "Utrolig behagelig fortellerstemme" (Det er Mari som er den norske fortelleren) og "som et godt p2 program" var noen av kommentarene. Det er godt å ha med seg når man jobber 16 timers dager for å få alt på plass.


onsdag 9. mai 2012

Artikkel på nett - om anmeldelser av utstillinger





I mars intervjuet jeg Knut Olav Åmås, Marit Anne Hauan, Bjørn Vidar Johansen og Inger Johanne Lyngø om situasjonen for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Artikkelen ble publisert i Museumsnytt nr. 2 og er nå lagt ut på Museumsnytts nettsider.


onsdag 25. april 2012

De siste fire dagene har jeg tilbragt her, på Dale-Gudbrands gard som ligger på Hundorp i Gudbrandsdalen.



Det har vært fire intense dager hvor jeg og min samarbeidspartner Mari Paus har jobbet lange dager med prosjektet Tusenårsstien i Lyd. For Gudbrandsdalsmusea skal vi produsere 8 lydturer som formidler historien til Dale-Gudbrands gard med forskjellige vinklinger. Siden februar har vi arbeidet med konsept og manus. Nå har vi endelig fått kommet i gang med produksjonen. Lydturene er mer inspirert av radio enn av tradisjonelle audioguider, så vi har gjort intervjuer og fått forskjellige skuespillere til å lese inn dikt og andre litterære tekster. En kjeller i en av gravhaugene på gården fungerte godt som studio.

Det er spennende å oppleve at det vi har tenkt ut og forestilt oss i så lang tid, plutselig blir virkelig. Nå sitter vi på toget på vei til Oslo med mange timer lydopptak i bagasjen. Klare til å sette i gang med redigeringa.

søndag 1. april 2012

Et møte med en museumsansatt - SMK København

Navn: Martine Seedorff
Stilling: frivillig på Statens Museum

Gjennom bloggen We Unite har jeg blitt kjent med Martine Seedorff som er frivillig for Statens Museum for Kunst i København. Her forteller hun om sine arbeidsoppgaver.

- Hver onsdag eftermiddag arbejder jeg som frivillig på Statens Museum for Kunst i Unges laboratorium for kunst som kunstpilot med 30 andre unge mennesker i aldersgruppen 15 – 25. Vores arbejde er at hjælpe museet med at målrette ung-til-ung formidling og kommunikation. Det gør vi ved at holde åbne arrangementer med forskellige kunstneriske omdrejningspunkter og forskellige samarbejder ved f.eks. at repræsentere museet på Roskilde Festival.

- Det frivillige arbejde giver en unik mulighed for at opleve en kulturinstitution indefra, møde de forskellige afdelinger og lære om den lange arbejdsproces der ligger bag en udstilling lige fra kunsthistorikeren til arkitekterne og grafikkernes arbejde, samt ikke mindst at møde andre unge med interesse for kunst (læs mere på www.ulk.dk).

- Under åbningsweekenden af den nye særudstilling med Hammershøi på museet blev jeg lønnet for at være guide i museets smartphone og Ipod application, hvilket gav en ny viden om hvordan den typiske museumsgæst oplever app’en og for nogens vedkommende ligefrem, første gang de står med en Ipod Touch i hånden, som kan lånes i billetsalget.

- For det første var de fleste begejstrede for App’en som udstillingen også lægger op til kan vække billederne til live og bruges som både supplering og perspektivering til værkerne ved f.eks. at vise billeder og film der ikke er en del af udstillingen. Hvilket jeg oplevede hos en gæst der glædeligt fortalte efter han havde set udstillingen “... at den båd i den ene film den eje hans ven.”

- Der hvor App’en valgte problemer var typisk hos de folk der ikke er vant til at bruge deres smartphone eller en Ipod Touch. Layoutet af App’en og dens brugervenlighed kommer her til at spille en central rolle. Det skal både i udstillingen og på App’en være tydeligt hvilke værker der hænger sammen med hvilket link i App’en.
Ligeledes er vi som mennesker forskellige og med forskellige måder hvorpå vi ønsker at opleve en udstilling. En knivskarp beskrivelse af hvad museumsgæsterne får ud af App’en var derfor også prioriteret højt.

- I forhold til Hammershøi App’en er den bygget op på den måde at der er seks værker som museet har valgt og gå i dybden med i små film på et par minutter. Derudover er der også et kort hvor man kunne se de udvalgte værkers motiv i byen i dag, en længere biografi om Hammershøi og fortællinger om opsætningen af udstillingen. Når jeg forklarede gæsterne formålet med App’en som et redskab til både at kunne forstå værkerne i deres samtid men i særdeleshed også hvad vi kan bruge Hammershøis malerier til i dag, var det som om de bedre forstod App’ens brugerflade, fordi de kendte til dens formål.

Hvis har nogen spørgsmål må du endelig skrive til martine@seedorff.dk

mandag 26. mars 2012

Danseren - det der som setter deg igang.

For en stund siden skaffet jeg meg Merete Morken Andersens bok Skriveboka. Boka er full av nyttige tips og refleksjoner om det å skrive, både skjønnlitterært og sakprosa. Særlig liker jeg Andersens beskrivelser av de fem stadiene i skriveprosessen, eller de fem musene som hun kaller dem - danseren, samleren, skaperen, ordneren og analytkeren. Å bli klar over disse fem stadiene, og de fem ulike måtene å jobbe på og forholde seg til teksten, kan være til stor hjelp for å unngå å stå fast i arbeidet med en tekst.

Jeg har tidligere, uten å bruke Andersens betegnelse, skrevet om danseren. Det var i dette innlegget som handlet om hvordan jeg endte opp med å skrive masteroppgave om historiske utstillinger og medier. Det jeg beskriver i dette innlegget er hvordan danseren ble satt i sving. I følge Andersen er det danseren som får deg til å bli nysgjerrig og som ser nye ting i sammenheng. Jeg skriver i innlegget "As most master students, I believe, my interest for my chosen subject did not arise from a pointed and specific question or hypothesis, but rather from a vague feeling that there is something here. Something that might be revealed if you dig deeper into it. Something that intrigues you, but you are not sure why." Dette noe, det er danseren i arbeid.

Selv om Andersens bok handler om det å skrive, så gjelder de fem musene for alt skapende arbeid. Det er veldig nyttig å bli klar over disse ulike fasene i sitt eget arbeidet, men kanskje enda viktigere når man arbeider sammen med andre. Hvordan kan man gi rom for hverandres dansere? Når har man samlet nok informasjon? Hvordan skal man gi rom for at mange kan skape sammen? Hvem skal ta seg av å ordne materialet? Setter man av tid til å analysere det man har gjort?


tirsdag 28. februar 2012

Nettutstilling - Del 5: Hva skal nettutstillinger brukes til?

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium, Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut?)

Medietekster som tilhører samme sjanger brukes til det samme formålet, og har derfor noen likheter. Men hva skal nettutstillinger brukes til? Det var dårlig med svar i diskusjonen, og ingen hadde egentlig noen erfaringer med vellykkede nettutstillingsbesøk. Derfor var det desto flere spørsmål:

Er nettutstillingen en aktivitet?

Skal man se/ta/spille/oppleve en nettutstilling med samme innstilling som når man setter seg for å se en film, eller spille et spill?

Når forestiller man seg at folk skal bruke nettutstillingene?

Søndag formiddag? Fredag kveld? Mens man venter på bussen? Mens man tar toget? Er det mobilen som blir nettutstillingens tekniske medium?

Hvor lenge ønsker man at folk er inne på nettutstillinger?

De digitale fortellingene på Digitalt fortalt er korte, kun 3 minutter. Samtidig vet man at folk kan bruke timer på dataspill og nett-tv. Hvor skal man plassere nettutstillinga? Er det noe man tilfeldigvis havner innom, eller noe man oppsøker og setter av tid til å bruke?

Hvem er målgruppen?

Er det skoleelever? Barnefamilier? De som ellers ikke går på museet? Ungdommer? Unge voksne? Eldre? Den vitebegjærlige, eller den som søker opplevelser?

Hvorfor oppsøker man en nettutstilling?

For å finne svaret på et spørsmål? For å få en estetisk opplevelse? For å se på bilder av gjenstander fra museets magasiner? For å høre en fortelling? For å gjøre oppgaver? For å delta med egen kunnskap? For å komme i kontakt med museet?

Jeg tror dette er forventninger som må avklares både hos produsenter og brukere av nettutstillinger. Så lenge man ikke har noen klar forståelse av når og hvordan nettutstillinger skal oppleves, så er det vanskelig å få grep på hva det er eller hva det kan være.

onsdag 22. februar 2012

Nettutstilling - Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut? Økonomi og muligheter.

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium.)

I diskusjonen om nettutstillinger var vi langt fra å klare å sette ord på hvordan en nettutstilling ser ut eller oppleves. Men en ting var alle var enige i, og det var at nettutstillinger må ha en spesiell atmosfære som skiller seg fra museets nettsider. Nettutstillinger må være noe annet.

Andre forslag nettutstillingers karaktertrekk var blant annet:

  • Nettutstillingen er avgrenset.
  • Det er brukerens bevegelsesrom som er definerende.
  • Man må ha mulighet til å bevege seg rundt slik man selv ønsker.
  • Det må være et faglig utgangspunkt.
  • Hensikt og avsender må være klar.
  • Det må være en klar mening bak.

Spørsmål som dukket opp:

  • Er det form eller innhold som skal definere nettutstillingen?
  • Må det være en fagperson som står bak?
  • Hva med brukermedvirkning?

Og som noen så godt sa det: ”Vi har jo en slags forestilling om hva det kan være siden vi reagerer med en gang på det vi mener ikke er en nettutstilling.”

Kanskje må vi bare begynne å lage nettutstillinger?

Den økonomiske utfordringen

Et problem, som det er viktig å erkjenne, er den økonomiske utfordringen det er for et museum å lage en nettutstilling. Mange har nok en ganske tydelig forestilling av hvordan en god nettutstilling burde være, men slike multimediale prosjekter vil kreve store ressurser. Utfordringen er da å finne løsninger som museene har økonomisk og kompetansemessig muligheter til å gjennomføre.

Kanskje bør man lete etter inspirasjon i helt andre miljøer og blant helt andre uttrykk enn det som vanligvis knyttes til museer. Kanskje kreves det også en helt annen nytenkning hos museene for hvordan nettet kan brukes. Hvordan kan man for eksempel bruke allerede eksisterende plattformer? Hvor mye kan man få til med en enkel html-nettside og hyperlinker? Kanskje burde man hente inspirasjon fra interaktiv litteratur? Kanskje man må leke litt?

Jeg tar gjerne utfordringen med å prøve å lage en nettutstilling med bruk av for eksempel en bloggplattform, med utgangspunkt i de karaktertrekkene som er listet opp i begynnelsen av innlegget.

søndag 19. februar 2012

Nettutstilling - Del 3: Nettutstilling som medium

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?.)

Overgangen til dataskjermen
På nettet er det mange eksempler på etterligninger av andre eldre medier – for eksempel nettaviser, nett-radio, nett-tv, nettmagasiner og e-bøker. For noen medier er overgangen til nett smertefri, og mediet trenger ikke store endringer for å tilpasse seg dataskjermen og distribusjonen over nett. Utstillingen, derimot, er et av de mediene som har større problemer med overgangen til dataskjermen. Det mister rett og slett en veldig viktig del av sitt opprinnelige særpreg, nemlig tredimensjonaliteten. Uten tredimensjonaliteten er ikke utstillingen så mye annet enn tekst og bilder. Det vil si, det ligner en bok, et magasin, o.l.

Andre kjennetegn ved utstillingen som medium er multimedialitet, et spesifikt sammfunnsoppdrag, en forankring i faglig forskning, publikums frihet til å selv velge hva man vil se og når man vil se det (i motsetning til film). Disse kjennetegnene overlever overgangen til nett, men hvis man fjerner tredimensjonaliteten, så passer denne karakteristikken også til et tema-magasin, et tidskrift og en foto-reportasje. Om man tar innholdet i en utstilling og gjør det todimensjonalt hvordan skiller det seg fra disse sjangrene?

Kanskje kan man finne svaret ved å se på avsenderen og samfunnsoppdraget. Utstillingers avsendere er tradisjonelt anonyme og flertallige (menneskene), og samtidig svært synlig og enhetlig (institusjonen). I tillegg er innholdet forankret i forskning. Museumsutstillinger har også et samfunnsoppdrag som er svært annerledes enn aviser og magasiner. Kanskje er det her man finner de definerende faktorene for nettutstillinger?

Museets eget medium
Utstillingen er museenes medium, slik teaterforestillingen er teatrenes, og avisen er avishusenes. Når man skal vurdere bruken av begrepet nettutstilling så må man spørre seg om man skal ta mest hensyn til utstillingens tradisjonelle egenskaper som medium, eller om man skal ta utgangspunkt i utstillingen som museets særegne medium. Lager man nettutstillinger fordi man ønsker å legge utstillinger på nettet, eller fordi man flytter museets aktivitet fra bygningen til dataskjermen? Utstillingen er museenes medium, men ikke museets eneste medium. Museer kommuniserer også gjennom bøker, artikler, kataloger, blogger, nettsider, sms, sosialenettverk og så videre.

Hvis man finner ut at man ønsker å lage et todimensjonalt motsvar til den tredimensjonale utstillingen, og hvis rommet er det som til syvende og sist er den definerende faktoren for den fysiske utstillingen, hva er den definerende faktoren for nettutstillingen? Hva er nettutstillingens ”romlighet”? Holder det å bytte ut fysiske gjenstander med fotografier av gjenstander, og publikums kroppslige bevegelse i rommet med navigasjon gjennom ulike nettsider?

lørdag 18. februar 2012

Nettutstilling - Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor skal museer lage nettutstillinger?

Selv om vi ikke snakket så mye om hvorfor museer skal lage nettutstillinger, ble det ytret noen interessante tanker om hvorfor museene skal bruke tid på å lage noe de nesten ikke en gang vet hva er.

Muligheten for å styrke museets faglige formidling, er jo hovedgrunnen til at man ønsker å lage nettutstillinger. I tillegg kan nettutstillinger ha en viss markedsføringseffekt, og trekke flere mennesker til selve museet. For museer med en nasjonal profil og et nasjonalt ansvar, så gjør nettet helt klart at de i større grad kan oppfylle kravet om å være et museum for hele Norge.

Men nettutstillinger er ikke et begrep for all aktiviteten museer har på nettet, det var vi alle enige om. Nettutstillinger er noe annet enn nettsider med informasjon om åpningstider og noe annet enn blogg-, facebook- og twitter-aktivitet. Vi diskuterte derfor om det er det bedre å bruke begrepet nettformidling. Nettformidling er mer åpent og gir også rom for formidling via sosiale medier. Det er ikke bundet opp til våre forestillinger om hva en utstilling er.

Et argument som kom opp i diskusjonen for et fokus på nettutstillinger, er interessant å diskutere videre. Nettutstillinger er som sagt en av flere muligheter museer har for kommunikasjon og formidling på nettet, men nettutstillinger er noe som er særegent for museer. At nettutstillinger er noe man kun kan finne hos museer kan kanskje være en grunn til å styrke dette mediet/denne sjangeren?

Et annet spørsmål som ble stilt er om nettutstillinger kan styrke museumsinstitusjonen på nettet. Kan nettutstillinger bidra til å bevare en egenidentitet som kanskje blir svekket av museets deltakelse på alle mulige sosiale nettverksplattformer?

Et viktig spørsmål er derfor om man ønsker, eller trenger, en deskriptiv eller normativ definisjon av nettutstilling (Se Del 1). Skal definisjonen si noe om hva en nettutstilling er, eller skal den si noe om hva en nettutstilling burde være? En definisjon er et verktøy, men hva slags verktøy er det behov for i denne sammenhengen?

Jeg tror at for å kunne definere nettutstilling er man nødt til å vite hvorfor man ønsker å lage noe som kalles akkurat nettutstilling, og deretter finne ut hva en definisjon kan bidra med i dette arbeidet.

fredag 17. februar 2012

Nettutstilling - Del 1: Definisjon

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor definere nettutstilling?

Det er flere grunner til at det er ønskelig med en tydeligere definisjon av nettutstilling.

1) gjøre det lettere for museene å rapportere til kulturrådet

2) gjøre det lettere å produsere nettutstillinger.

Det er lettere å samarbeide når alle som er med vet hva man skal produsere. Skal man for eksempel produsere en musikal, da vet alle at det innebærer musikk og dans. Men hva innebærer det å produsere en nettutstilling?

3) heve kvaliteten på det som kalles nettutstillinger.

I dag holder det å kombinere bilder og tekst på museenes egne nettsider for å kalle det en nettutstilling. Ofte ser slike nettsider ut som de er ti år gamle. Produksjonen av nettutstillinger henger veldig langt etter i forhold til det spennende som skjer på nettet. En definisjon kan legge et press på utviklingen av kommende nettutstillinger.

4) gjøre det lettere for publikum å bruke mediet/sjangeren.

Nettutstilling er en sjanger/medium som publikum som regel ikke har noen forkunnskaper om. Publikum trenger opplæring i hvordan man skal bruke en nettutstilling, hvor man finner den, hvor lang tid det tar osv. Terskelen er høy for å sette seg ned for å gjøre noe når man ikke aner noe om hva det innebærer og hva man får ut av det. Men om ikke en gang de som produserer nettutstillinger vet hva det innebærer, hvordan kan vi forvente at publikum skal gjøre det?

Andre spørsmål som ble stilt i diskusjonen:

Hvem skal definere nettutstilling?
Er det slik at alle kan lage noe og kalle det en nettutstilling?
Hvordan defineres nettutstilling andre steder, internasjonalt?

Har du andre grunner til at det kan være nyttig å definere nettutstilling, eller eksempler på flere spørsmål det er viktig å stille i denne sammenhengen?

mandag 6. februar 2012

Mind Gap - og forholdet mellom form og innhold

Mind Gap, som kan sees på Teknisk museum ut 2012, er en utstilling i tre deler. Del to er hovedrommet hvor det gis informasjon om hjerneforskning. Del en og tre gir først og fremst en sanselig opplevelse hvor hjernen og hjerneforskning finnes som elementer. Utstillingen er designet av scenekunstneren Robert Wilson i samarbeid med Serge von Arx. For å komme inn i utstillingen går man først igjennom en sluse med lyd. Dørene åpner seg automatisk og man blir tatt med inn i en ukjent verden.

1: Velkommen til en annen verden
Den første delen av utstillingen er et rom hvor alle vegger og taket er dekket av speil, og man kan høre tivoli-musikk; livlig, ferieaktig jazz som får meg til å tenke på Madmen. Kanskje på grunn av de små smellene som høres ut som de kommer fra en skrivemaskin? Stemningen er så spesiell at det ikke minner meg om noe jeg kjenner til fra før. Er vi inne i hjernen?


I veggene til speilrommet er det montre med modeller av hjerner. Det er hjerner på formalin, kranier som har vært brukt til forskning, utstoppede dyr som er ofte brukt til hjerneforskning (en sjimpanse, en hane), og utstyr som er brukt til hjerneforskning. På en vegg er det tre rader med deler av hjerner på formalin. Jeg leser på lappene som forklarer hva jeg ser: ”Barnehjerne med vannhode” og ”nervesvulst i synsnerven”. Det er surrealistisk. Hjerner på formalin er blitt estetiske elementer. De er merket som tradisjonelle museumsgjenstander, men teksten er nesten gjennomsiktig på glasset for at de ikke skal ødelegge det visuelle inntrykket. I mine øyne er det lappene som gjør gjenstandene interessante, og jeg tenker at for mange må det være vanskelig å lese hva det står, og de vil dermed miste mye av meningen. Det hele er ganske absurd, med det groteske og skremmende i det vakre speirommet, kombinert med den lystige musikken.

En gruppe barn i gule refleksvester kommer løpende inn i rommet. Jeg er ellers den eneste gjesten denne torsdag formiddagen. ”Fisker!” roper de. En vegg er dekket av like store gjennomsiktige beholdere fylt med vann og små fisker. ”Skulle ønske jeg hadde en fisk,” sier en liten gutt mens han sitter på kne og kikker på fiske som svømmer i en beholder helt nede ved gulvet. Jeg leser på lappen at fiskene brukes til forskning om alzheimer.


2. Vi entrer en skog.
En stemme sier ”Mind Gap” og det er tydelig at ”the” er kuttet bort fra lydklippet. Jeg forstår ikke betydningen av det, annet enn at jeg kjenner igjen tittelen til utstillingen og referansen til Londons tube. Rommet jeg trer inn i er fylt med trestammer som strekker seg fra gulv til tak. Gulvet er svakt ujevnt og gir assosiasjoner til jord og skogbunn. Det er mye lyd i rommet. Lyden av regn, vind, stemmer og musikk. I et rom i veggen, dekket av en glassplate, bor det tre hetterotter.

På mange av trestammene henger det små videoskjermer og telefonrør. Telefonrørene er gammeldagse, grå og runde i formen. Jeg husker vi hadde en sånn telefon da jeg var liten. Man kan løfte røret fra stammen og høre lyden til videoklippet som vises på skjermen. De er alle intervjuer med norske hjerneforskere. Hjerneforskerne snakker om kompliserte ting, og filmene går i loop, så man kan ikke se filmen fra begynnelsen av uten å vente. Lyden er veldig høy. Jeg er nødt til å holde røret vekk fra øret.


Ved en skjerm står teksten på store lapper som henger fra trestammene. Det fungerer godt. Tekstene er korte og overskuelige, og man kan holde lappene opp til ens egen lesehøyde. En av filmene handler om MRI scanning. Den er lang og langsom, jeg har ikke tålmodighet til å se hele. Det surrealistiske er fremdeles framtredende, hovedsaklig gjennom kombinasjonen av et mystisk skogslandskap, seriøse hjerneforskere og tekniske gjenstander på trærne. På et tre henger dessuten det indre øret til en hval. En gjenstand som er surrealistisk nok i seg selv. Det er stor kontrast mellom den umiddelbare sanselige, estetiske opplevelsen av rommet og de lange, langsomme og kompliserte filmene.

De mange skjermene er ikke merket på noen måte, så man vet ikke hva de forskjellige handler om. Man er derfor nødt til å høre og se på alle for å finne temaer man interesserer seg for. Man kan ikke velge målrettet, men må prøve ut alt til man finner det man er interessert i. Jeg finner en interessant film om MS-forskning på gennivå, og en spennende en om forholdet mellom bevissthet, hjerne og moralsk ansvar. Dette siste temaet kunne godt å vært utdypet mer og vært et større tema. Det åpner for mange muligheter for å involvere publikum, men er ikke utnyttet i denne utstillingen.

Å henge utstyr som brukes i hjerneforskning opp på trestammer er helt klart mer estetisk spennende enn mer tradisjonell utstillingsdesign, men jo lenger jeg er i rom nummer to jo mer synes jeg det er for stor avstand mellom form og innhold.

C. Brå avslutning
Det siste rommet er et stort svart rom med et lysende sikksakk-spor i gulvet. Plutselig slukker lyset i sporet. Rommet blir helt mørkt, bortsett fra lyset som skinner ut igjennom et rundt hull i veggen til vestre for meg. Om man kikker inn ser man en stor lyserosa hjerne på et glass med formalin i et hvitt rom. Fra hullet kommer det spilledåse-musikk og en kald vind. Jeg får assosiasjoner til himmelen, til en hjerne på en hvit sky, til noe overjordisk, noe sakralt. Merkelige medisinske instrumenter henger i taket av det store svarte rommet. Følger man det lysende sporet i gulvet kommer man til utstillingens utgang. Det overrasker meg. Jeg føler utstillingen så vidt har kommet i gang og er klar for at informasjonen jeg har tilegnet meg i skogsrommet skal bli behandlet og gjort relevant for meg.

Vurdering
Av en eller annen grunn hadde jeg forventet en utstilling om hjernen, ikke om hjerneforskning, selv om jeg ser nå at Teknisk museum skriver på hjemmesidene sine at den handler om begge deler. Muligens er det medias omtale av utstillingen som har gitt meg feilaktige forventninger.

Da jeg hadde vært igjennom rom 2 forventet jeg blant annet at utstillingen fortsatte med en ny del som gjorde informasjonen jeg hadde fått med meg i så langt relevant for meg og min opplevelse av min egen hjerne. Dette kan skyldes kommentaren fra aftenpostens anmelder om at utstillingen var en ”utstilling av din egen hjerne”, noe jeg er sterkt uenig i.

Det surrealistiske er det mest iøynefallende temaet i utstillingen, og jeg forventet at dette skulle bli behandlet eksplisitt i utstillingen. Etter å ha vært igjennom det første rommet, tenkte jeg at hjernens evne til å sortere sanseimpulser og gjøre dem forstålige ville bli et tema ettersom den absurde og fremmede stemningen var den sterkeste opplevelsen jeg fikk.

Jeg savnet også en mer diskuterende utstilling hvor kritiske spørsmål om hjerneforskning ble fremhevet. På den måten kunne utstillingen aktivert publikum i større grad. Å aktivere publikum trenger ikke handle om å trykke på knapper eller ta på ting, slik Teknisk museum ellers er veldig gode på. Publikum skal også, eller kanskje aller helst, aktiveres som tenkende, reflekterende og kritiske mennesker. I sammenheng med dette kan det kommenteres at utstillingen ikke har noen elementer rettet mot barn. Dette kan være et bevisst valg fra Teknisk museum, ettersom Teknisk museum ellers har rykte på seg for å være veldig barnevennlig. Men voksne setter ofte også stor pris på de pedagogiske elementene for barn.

Den besøkende har et stort ansvar selv for å lære noe av utstillingen. Man må vie mye tid og konsentrasjon på filmene for å få noe ut av dem. Jeg savnet en pedagogisk innføring i hjerneforskning og hjernen. Min Gap er en utstilling uten fortellende elementer, og det gjør at besøkeren har vanskelig for å sette utstillingen inn i en sammenheng. Har Norge et viktig miljø innen hjerneforskning? Er det noe som står på spill? Jeg mener ikke at utstillinger alltid behøver å formidle faktuell kunnskap. En sanselig estetisk opplevelse kan i mange tilfeller være like lærerik som mye informasjon, og kan vekke nysgjerrighet for et tema. Problemet med Mind Gap er at den ikke gjør noen av delene. Form og innhold står fjernt fra hverandre. Det er lite innhold i formen, og lite form på innholdet. Utstillingen gjorde meg først og fremst forvirret fordi jeg prøvde å sette form og innhold i sammenheng.

Utstillingens form gir meg en følelse av at hjerneforskning har blitt ansett som et så kjedelig tema at innpakningen er nødt til å være det som fascinerer publikum. Men hjerneforskning er jo spennende i seg selv. De fascinerende, mystiske, magiske elementene i utstillingen kunne vært hentet fra hjerneforskning. Det gode med Mind Gap er at den viser det store potensialet som ligger i utstillingen som kommunikasjonsform. Men det er et enda større potensial om man klarer å bruke formen som noe mer enn sanselig innpakning, om man klarer å gjøre formen og estetikken betydningsskapende. I stedet for å gjøre hjerneforskning interessant, gjør Mind Gap utstillingsopplevelsen interessant. Det er en sanselig utstilling, ikke en pedagogisk. Det kan virke som om kommunikasjonen og samarbeidet mellom designer og kurator (eller fagansvarlig) ikke har vært så stor. Man får følelsen av at de har kjørt to parallelle løp og ikke har hatt noe å si på hverandres bidrag.

Utstillinger kan gi sterke, verdifulle, sanselige opplevelser, men hva skiller ”faglige” utstillinger fra kunstutstillinger om de ikke forklarer/bygger videre på/ utdyper/ kombinerer sanseopplevelsen med kunnskap og fakta/refleksjon?

mandag 30. januar 2012

En oppfordring til Frammuseet

Forrige uke besøkte jeg Frammuseet på Bygdøy for å se den nye faste utstillingen der.


Frammuseet huser polarskipet Fram, og bygningen er først og fremst en kasse rundt det store skipet. Fra inngangen i første etasje kan man bevege seg opp på to gallerier og gå rundt og inn i skipet. Den nye utstillingen finner man på de to galleriene. (les mer om utstillingen her)


Den nye utstillingen er fin, men det var én ting jeg savnet - et skilt som introduserte museet og utstillingen. Dette er ikke noe som kun gjelder Frammuseet, men er et grep jeg mener de fleste utstillinger kunne ha godt av, av to grunner.

Den første er at de fleste museer formidler informasjon om temaer som publikum ikke har noe særlig kunnskap om - i hvert fall kan man ikke forvente at publikum har det. Norske polarekspedisjoner burde kanskje være allmennkunnskap, men jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har helt styr på dette. Hvis man ikke er forberedt på det man skal lære noe om, så er det mye vanskeligere å orientere seg i informasjonen som presenteres. Man har vanskelig for å skille det de store linjene fra detaljene. Det er derfor nyttig å først bli presentert for de store linjene og de viktigste elementene i utstillingen, slik at man kan knytte resten av informasjonen opp mot dette.

Den andre grunnen til at jeg vil slå et slag for introduksjonsskilt er knyttet forståelsen av en utstilling som et verk, eller en tekst. Når man møter et verk så leter man etter en form og en struktur å forholde seg til. I utstillingen på Frammuseet lette jeg etter en kronologi eller temaer som jeg kunne orientere meg etter, men jeg syntes det ikke var tydelig nok. Strukturen var ikke tydelig nok til å gi meg et overordnet bildet av hva utstillingen handlet om. Jeg fikk ikke noe hjelp av utstillingens form til å lettere kunne fortelle om Fram-ekspedisjonene til noen andre.

Utstillingen er et medium vi ikke er så erfarne med. Vi kjenner ikke til ulike utstillingstyper på samme måte som vi kjenner til film-sjangre som komedier, drama, action, western og lignende. Jeg tror det er mye tjene på å hjelpe publikum til å forstå hvordan man skal gripe utstillingen an. Før man leser en bok eller ser en film så vet man gjerne noe om hva slags sjanger det er snakk om og hva boka/filmen handler om.

Jeg etterlyser derfor både informasjon om innholdet i utstillingen, og informasjon om utstillingens form. En slags vaskeseddel. Ofte finnes denne informasjonen, men gjerne i markedsføringsmateriale som foldere og på nettsider. På Frammuseets nettsider står for eksempel denne setningen som jeg mener burde være det første publikum møter når de entrer Frammuseet:

"Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12."

Hva synes dere? Er det bare jeg som savner dette? Har dere noen eksempler på gode, eller dårlige, introskilt?

(Det var forøvrig mange spennende detaljer og estetiske grep i utstillingen som jeg gjerne kommer tilbake til i en annen post.)

tirsdag 24. januar 2012

Magiske museer

Jeg planlegger å skrive et innlegg om utstillingen Mind Gap på Teknisk museum. Jeg har mange tanker og mange meninger om den utstillingen, så det tar litt tid. I mellomtiden kan dere få se noen bilder.

Kanskje er dette en utstilling som kan gi folk følelsen av at museer noen ganger er litt magiske?


Eller hva med Glyptoteket i København hvor det er fullt av palmer og andre planter?

torsdag 19. januar 2012

Oppsummering 2011

Jeg startet denne bloggen i januar for ett år siden som en del av arbeidet med min masteroppgave. Ettersom jeg bodde i England mens jeg skrev oppgaven ønsket jeg å bruke nettet til å komme i kontakt med det skandinaviske museumsmiljøet. I tillegg ønsket jeg å se om noen av det jeg arbeidet med i masteroppgaven kunne være relevant for andre.

Det første halvåret skrev jeg innlegg på engelsk som hovedsaklig var knyttet prosessen med masteroppgaven, det vil si, innlegg som ikke var så lett tilgjengelige. Men i mars skrev jeg to innlegg som klarte å vekke litt respons. Det ene handlet om hvorvidt museet er et medium, mens det andre stilte spørsmålet: hva er en nettutstilling?

I juni og juli hadde jeg mer enn nok med å skrive ferdig oppgaven, og bloggen ble liggende død, men i august fikk den et nytt liv, på norsk. Som nyutdannet jobbsøker var det utrolig fint å ha noe annet enn jobbsøknader å holde på med, og bloggen ble mer journalistisk enn teoretisk. I oktober intervjuet jeg Tor Jessen og Marianne Strøm fra Playcreate og Motorfinger, Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon, og Bjarne Petersen som er museumsbetjent på Nationalmuseet i København.

I november satte jeg i gang en idé jeg har fundert på en stund, en bloggstafett. Med god hjelp fra Kulturrådet, Marit Kjeksrud Amundsen og Oskar Seljeskog, ble stuntet en suksess og 17 spennende innlegg ble skrevet fra alle deler av museumsbransjen.

Planer for 2012 - gjestebloggere og mer diskusjon
Etter suksessen med å invitere andre skribenter inn på bloggen i forbindelse med bloggstafetten åpner jeg i år for gjestebloggere i andre sammenhenger også. Ta kontakt på mail eller i kommentarfeltet om du har lyst til å skrive et innlegg.

Et annet mål er å starte flere diskusjoner. Selv om bloggstafetten var en suksess er det fremdeles mye å gå på når det gjelder kommentarer til innleggene. Der er jeg også for dårlig selv, og har satt meg som mål å gi minst en kommentar til et museumsfaglig blogginnlegg hver uke, og oppfordrer andre om å gjøre det samme. Oversikt over norske, og noen utenlandske, museumsblogger kan du finne her. Send meg gjerne tips om du kjenner til andre!

onsdag 18. januar 2012

Utstilling på film, film om utstilling, utstillingsfilm

Munch-museet har laget en trailer om museets to kommende utstillinger, og Oslo Kino viser "Leonardo da Vinci: Painter at the Court of Milan" som er en utstilling produsert av U.K National Gallery.

Jeg har tidligere satt spørsmålstegn ved om det vi kaller nettutstillinger egentlig er utstillinger, og det samme kan vel gjøres her. Hvor går grensen mellom film og utstilling i disse to eksemplene?

Munch-museets film utgir seg ikke for å være en utstilling, kun en forsmak på kommende utstillinger. Noe jeg synes er et spennende grep. Filmen/utstillingen om da Vinci har jeg ikke sett. Kanskje burde jeg det, for intermedialisten i meg blir veldig nysgjerrig på hvordan man skal forstå denne blandingen av et to-dimensjonalt medium og et utpreget tre-dimensjonalt medium.

søndag 15. januar 2012

Samfunnsaktøren

I november intervjuet jeg Lars Emil Hansen, som er Oslo Museums nye direktør, og Linken Apall-Olsen, som er museets avdelingsleder for by- og teaterhistorie. Temaet for intervjuet var Oslo Museums målsetning om å være en utfordrende samfunnsaktør. Lars Emil Hansen og Linken Apall-Olsen har begge mange spennende tanker om hva et bymuseum skal og bør være. Intervjuet kan leses i desemberutgaven av Museumsnytt.