Av: Hanne Cecilie Gulstad, Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulturformidling ved Københavns Universitet
Først må jeg takke Hege Huseby for å ha invitert meg til denne bloggstaffeten, noe jeg synes er et godt initiativ i forkant av Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst, som avholdes 16. og 17. november, Maihaugen i Lillehammer.
For tiden skriver jeg på mitt speciale ved Københavns Universitet hvor jeg tar for meg kunstner-kurator rollen og ved denne bloggstafetten er det et tema som tiltalte meg spesielt og som jeg vil ta opp tråden fra, nemlig: Hva betyr det når en kunstner bruker et arkivmateriale for å lage kunst?
Som research for mitt speciale var jeg på det siste opplegget av forskningsseminaret ”Performing the Curatorial: Ett forskningsprojekt kring «det curatoriska» i och bortom konsten” avholdt ved Kunsthøyskolen Valand i Gøteborg, høsten 2010 til våren 2011. Maria Lind sto bak denne seminarrekken hvor hun inviterte en rekke internasjonale kuratorer til å prate om emnet.Det seminartet som jeg var på het Historia, immaterialitet och förmedling: Hur kan vi utöva «det curatoriska» i dag? Her var det mange spennende forslag som ble lagt frem, men det er ett eksempel som har brent seg fast i meg, nemlig Clémentine Deliss’ bruk av kunstnere til å formidle samlingen ved Weltkulturen Museum, som hun for ca. ett år siden ble direktør for i Frankfurt.Museet huser en enorm samling, så mye som 67.000 objekter, 120.000 fotografiske bilder, og et bibliotek med over 50.000 bøker og magasiner. For å håndtere dette enorme materiale og for å skape en kontinuerlig fornyelse i fremvisningen av samlingen opprettet Deliss et forskningslaboratorium kalt Labor, som kan bli sett på som å være i grenseland mellom det å være kunstpraksis og antropologi.
Kort fortalt holder Labor til i en tilhørende 1800-talls villa ved museet hvor det tar i bruk alle tre etasjer. I kjelleren finner man noe av samlingen lagret, i første etasje er hovedlaboratoriet samt et forelesnings rom, og i den siste etasjen finner man en rekke studioer som skal leies ut til besøkende kunstnere, forskere og akademikere.
I spørsmålet om kunstens møte med arkiv og museum, og jeg synes Deliss har skapt et fantastisk møte ved sin institusjon. Objektene i hennes samling viser et bredt bilde på verdenskultur, og de er som de fleste objekter i samlinger og arkiver tatt ut fra sin ordinære funksjon og forventede kretsløp.De er som puttet på syltetøyglass der de står lagret når de ikke er fremvist. Deliss uttrykte en frustrasjon over at institusjonen ikke var stor nokk til å vise mer av samlingen samtidig, men hun sa også at hun hadde funnet en måte å utnytte dette på. Gjennom å la kunstnere re-mediere objektene får de et nytt liv, de blir lest på en ny måte, av noen andre enn forskere og kuratorer ansatt ved museet. De re-medierte objektene blir vist frem i laboratoriet for offentligheten, samtidig skaper også kunstnerne selv et eller flere verk som på sin måte kommuniserer med deres utvalg. Objektene i samlingen blir sett på som uleste tekster i Barthes forstand, og som Deliss selv sier i et intervju for MetropolisM, hvor hun siterer Pontus Hulten, er objektene i samlingen sett på som energikilder for henne, men også som kapital, og som hun sier ”we can do a lot more with them than has been done lately”.
Det jeg tror på, er at det ligger en enorm mulighet for å berike kulturarven ved å la den bli ”mikset”med samtidens kultur. På en særegen måte blir den mer aktuell og kanskje mer lesbar for et større publikum. Charlotte S H Jensen skrev 7. November innlegget som het ”Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?”, hvor hun så på eksempler hvor fortid og nåtid var blandet, som i blant annet Shimon Atties projeksjonsprosjekt ”Shimon Attie: The writing on the wall”. Her kommer jødiske foretninger og miljøer til live igjen over bilder av samtidens Berlin.
Personlig vil Charlotte legge vekt på at disse former blander fortid til en ny og annerledes helhet, og at denne kan noe annet enn den tradisjonelle, forklarende museumstekst. Hun refererer avslutningsvis til en annen tidligere skribent i staffeten, Benjamin Asmussen, som var inne på at en kunstnerisk tilgangsvinkel til kulturhistorie kan ende med å estetisere gjenstander i et så stort omfang at ingen forstår eller fornemmer deres bruk og opprinnelige kontekst. Denne kritikken er ganske relevant! Når man lager en versjon av noe, enten det er en bok, en sang eller et bilde, er man avhengig av å ha noen elementer av originalen i den nye versjonen som gjør den gjenkjennbart for det tidligere publikum. Ellers vil ingen oppfatte at det er en versjon som sådan, og det vil bare være et nytt verk. Min gode venninne (Anna B., aka Master of Reggae) som har skrevet om Jamaicansk musikk og versjonering av originalen, kom med et viktig poeng under gårsdagens samtale: Hva om kunsten hadde vært litt mer fri på samme måte som musikk, hvor det hele tiden re-medieres og re-mixes lyder og tekster. Man blander også sammen forskjellige sjangere, operasangere synger rock, Justin Bieber synger i samme sang som Eminem. Noen ganger får man gode resultater som dette, når ikke lenger Beyonce synger Crazy in Love, men han her.
Det siste spørsmålet Charlotte S H Jensen stilte var dette: Kan man demokratisere kontekstualiseringen af museumsgenstande og arkivmaterialer gennem brug af “kunstneriske” metoder i formidlingen? Det tror jeg så absolutt er mulig, men man skal selvfølgelig finne gode blandinger og passe på at man ikke overkjører originalens gjenkjennbare elementer, for så kan man sitte der med et samtidskunstverk, ikke et forhistorisk objekt.
For tiden skriver jeg på mitt speciale ved Københavns Universitet hvor jeg tar for meg kunstner-kurator rollen og ved denne bloggstafetten er det et tema som tiltalte meg spesielt og som jeg vil ta opp tråden fra, nemlig: Hva betyr det når en kunstner bruker et arkivmateriale for å lage kunst?
Som research for mitt speciale var jeg på det siste opplegget av forskningsseminaret ”Performing the Curatorial: Ett forskningsprojekt kring «det curatoriska» i och bortom konsten” avholdt ved Kunsthøyskolen Valand i Gøteborg, høsten 2010 til våren 2011. Maria Lind sto bak denne seminarrekken hvor hun inviterte en rekke internasjonale kuratorer til å prate om emnet.Det seminartet som jeg var på het Historia, immaterialitet och förmedling: Hur kan vi utöva «det curatoriska» i dag? Her var det mange spennende forslag som ble lagt frem, men det er ett eksempel som har brent seg fast i meg, nemlig Clémentine Deliss’ bruk av kunstnere til å formidle samlingen ved Weltkulturen Museum, som hun for ca. ett år siden ble direktør for i Frankfurt.Museet huser en enorm samling, så mye som 67.000 objekter, 120.000 fotografiske bilder, og et bibliotek med over 50.000 bøker og magasiner. For å håndtere dette enorme materiale og for å skape en kontinuerlig fornyelse i fremvisningen av samlingen opprettet Deliss et forskningslaboratorium kalt Labor, som kan bli sett på som å være i grenseland mellom det å være kunstpraksis og antropologi.
Kort fortalt holder Labor til i en tilhørende 1800-talls villa ved museet hvor det tar i bruk alle tre etasjer. I kjelleren finner man noe av samlingen lagret, i første etasje er hovedlaboratoriet samt et forelesnings rom, og i den siste etasjen finner man en rekke studioer som skal leies ut til besøkende kunstnere, forskere og akademikere.
I spørsmålet om kunstens møte med arkiv og museum, og jeg synes Deliss har skapt et fantastisk møte ved sin institusjon. Objektene i hennes samling viser et bredt bilde på verdenskultur, og de er som de fleste objekter i samlinger og arkiver tatt ut fra sin ordinære funksjon og forventede kretsløp.De er som puttet på syltetøyglass der de står lagret når de ikke er fremvist. Deliss uttrykte en frustrasjon over at institusjonen ikke var stor nokk til å vise mer av samlingen samtidig, men hun sa også at hun hadde funnet en måte å utnytte dette på. Gjennom å la kunstnere re-mediere objektene får de et nytt liv, de blir lest på en ny måte, av noen andre enn forskere og kuratorer ansatt ved museet. De re-medierte objektene blir vist frem i laboratoriet for offentligheten, samtidig skaper også kunstnerne selv et eller flere verk som på sin måte kommuniserer med deres utvalg. Objektene i samlingen blir sett på som uleste tekster i Barthes forstand, og som Deliss selv sier i et intervju for MetropolisM, hvor hun siterer Pontus Hulten, er objektene i samlingen sett på som energikilder for henne, men også som kapital, og som hun sier ”we can do a lot more with them than has been done lately”.
Det jeg tror på, er at det ligger en enorm mulighet for å berike kulturarven ved å la den bli ”mikset”med samtidens kultur. På en særegen måte blir den mer aktuell og kanskje mer lesbar for et større publikum. Charlotte S H Jensen skrev 7. November innlegget som het ”Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?”, hvor hun så på eksempler hvor fortid og nåtid var blandet, som i blant annet Shimon Atties projeksjonsprosjekt ”Shimon Attie: The writing on the wall”. Her kommer jødiske foretninger og miljøer til live igjen over bilder av samtidens Berlin.
Personlig vil Charlotte legge vekt på at disse former blander fortid til en ny og annerledes helhet, og at denne kan noe annet enn den tradisjonelle, forklarende museumstekst. Hun refererer avslutningsvis til en annen tidligere skribent i staffeten, Benjamin Asmussen, som var inne på at en kunstnerisk tilgangsvinkel til kulturhistorie kan ende med å estetisere gjenstander i et så stort omfang at ingen forstår eller fornemmer deres bruk og opprinnelige kontekst. Denne kritikken er ganske relevant! Når man lager en versjon av noe, enten det er en bok, en sang eller et bilde, er man avhengig av å ha noen elementer av originalen i den nye versjonen som gjør den gjenkjennbart for det tidligere publikum. Ellers vil ingen oppfatte at det er en versjon som sådan, og det vil bare være et nytt verk. Min gode venninne (Anna B., aka Master of Reggae) som har skrevet om Jamaicansk musikk og versjonering av originalen, kom med et viktig poeng under gårsdagens samtale: Hva om kunsten hadde vært litt mer fri på samme måte som musikk, hvor det hele tiden re-medieres og re-mixes lyder og tekster. Man blander også sammen forskjellige sjangere, operasangere synger rock, Justin Bieber synger i samme sang som Eminem. Noen ganger får man gode resultater som dette, når ikke lenger Beyonce synger Crazy in Love, men han her.
Det siste spørsmålet Charlotte S H Jensen stilte var dette: Kan man demokratisere kontekstualiseringen af museumsgenstande og arkivmaterialer gennem brug af “kunstneriske” metoder i formidlingen? Det tror jeg så absolutt er mulig, men man skal selvfølgelig finne gode blandinger og passe på at man ikke overkjører originalens gjenkjennbare elementer, for så kan man sitte der med et samtidskunstverk, ikke et forhistorisk objekt.
Tekster:
Intervju av Clémentine Deliss for MetropolismM, nr. 4 2010.
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar