Blogger og prosjektmedarbeider på Fredssenteret

For en uke siden debuterte jeg som blogger på Nobel Fredsenters blogg Fredsprisvinnerutstillingen 2011. Innlegget kan du lese her.

Mens bloggstafetten pågikk var jeg nemlig på jobbintervju på Fredssenteret. Jeg ble tilbudt en stilling som prosjektmedarbeider i fem uker som jeg med stor glede takket ja til. I første halvdel av desember er det Fredsprisvinnerutstillingen som gjelder, og om det ikke blir for travelt opp mot åpning regner jeg med å skrive flere innlegg på utstillingsbloggen.

Skal vi fortsette samtalen?

Så var bloggstafetten og kulturrådets årskonferanse overstått. Takket være kulturrådets positive respons på prosjektet gikk stafetten over all forventning og resultert i 17 gode og interessante innlegg fra en rekke forskjellige aktører fra museum, arkiv og kunstbransjen. Tusen takk alle sammen!

Jeg har fått signaler fra flere om at det kan være ønskelig både å arrangere en ny bloggstafett på et senere tidspunkt og å fortsette denne stafetten i etterkant av konferansen. Jeg er enig i at det er synd å stoppe de diskusjonene som er startet, nå som vi har fått enda mer påfyll av tanker og ideer etter konferansen.

Å fortsette bloggstafetten med samme intensitet som den hadde tror jeg derimot ikke vil fungere. Det vil være behov for mer tid i mellom innleggene, et slikt tempo som vi har hatt fungerer best når man har et klart mål. Jeg vil derfor spørre dere som har vært med, og dere som ikke fikk vært med i denne runden men som kan tenke dere å være med på en fortsettelse, om hva dere mener. Jeg har noen forslag:

a) Fortsette bloggstafetten i samme spor ut 2011, men med f.eks to innlegg i uka.

b) Alle gjør en innsats for å legge ut egne innlegg om samme tema, kommentere andres innlegg, og linke til interessante innlegg om temaet slik at vi fortsetter en felles debatt, men uten at det styres av noen. Jeg vil fremdeles åpne for at om man ikke har egen blogg kan man legge ut på min som gjesteblogger.

c) [din idé her]


Bloggstafetten var et stunt for å sjekke om det er noe liv i museumsbransjen på nettet. Nå vil jeg gjerne oppfordre til et nytt stunt for å sjekke om den aktiviteten bloggstafetten har fått fram kan leve videre på egenhånd (forslag b).

Hva tenker dere?

For de som ikke var på konferansen, eller fulgte med på streamingen av den, så tror jeg kulturrådet vil legge ut opptak fra konferansen etter hvert.

Bloggstafett: Museum, kunst og arkiv - "alt vi trenger er en app!"

Bloggstafettens siste innlegg, Museum, kunst og arkiv – “alt vi trenger er en app!”, er skrevet av Marit Kjeksrud Amundsen. Innlegget er en oppsummering av bloggstafetten og du finner det på bloggen mKamu - ikke la teknologien stoppe din eller museets ytringsfrihet.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Midt i kulturen

Dagens innlegg med tittelen "Midt i kulturen" er skrevet av Liv Kreken Kvalnes, styreleder i Norsk visearkiv. Innlegget finner du på Norsk visearkivs blogg Visearkivaren, og det er innlegg nr. 16 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie

Dagens innlegg med tittelen "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie" er skrevet av Hanne S. Ø Butvillo ved Berger museum. Innlegget finner du på Berger museums blogg, og det er innlegg nr. 15 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Pinner på rekker mellom glitrende stein

Dagens innlegg med tittelen "Pinner på rekke mellom glitrende stein" er skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011. Innlegget finner du på hennes blogg (More) Useful Collections, og det er innlegg nr. 14 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Kunstnerisk bruk av arkivmateriale

Av: Hanne Cecilie Gulstad, Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulturformidling ved Københavns Universitet

Først må jeg takke Hege Huseby for å ha invitert meg til denne bloggstaffeten, noe jeg synes er et godt initiativ i forkant av Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst, som avholdes 16. og 17. november, Maihaugen i Lillehammer.

For tiden skriver jeg på mitt speciale ved Københavns Universitet hvor jeg tar for meg kunstner-kurator rollen og ved denne bloggstafetten er det et tema som tiltalte meg spesielt og som jeg vil ta opp tråden fra, nemlig: Hva betyr det når en kunstner bruker et arkivmateriale for å lage kunst?

Som research for mitt speciale var jeg på det siste opplegget av forskningsseminaret ”Performing the Curatorial: Ett forskningsprojekt kring «det curatoriska» i och bortom konsten” avholdt ved Kunsthøyskolen Valand i Gøteborg, høsten 2010 til våren 2011. Maria Lind sto bak denne seminarrekken hvor hun inviterte en rekke internasjonale kuratorer til å prate om emnet.Det seminartet som jeg var på het Historia, immaterialitet och förmedling: Hur kan vi utöva «det curatoriska» i dag? Her var det mange spennende forslag som ble lagt frem, men det er ett eksempel som har brent seg fast i meg, nemlig Clémentine Deliss’ bruk av kunstnere til å formidle samlingen ved Weltkulturen Museum, som hun for ca. ett år siden ble direktør for i Frankfurt.Museet huser en enorm samling, så mye som 67.000 objekter, 120.000 fotografiske bilder, og et bibliotek med over 50.000 bøker og magasiner. For å håndtere dette enorme materiale og for å skape en kontinuerlig fornyelse i fremvisningen av samlingen opprettet Deliss et forskningslaboratorium kalt Labor, som kan bli sett på som å være i grenseland mellom det å være kunstpraksis og antropologi.

Kort fortalt holder Labor til i en tilhørende 1800-talls villa ved museet hvor det tar i bruk alle tre etasjer. I kjelleren finner man noe av samlingen lagret, i første etasje er hovedlaboratoriet samt et forelesnings rom, og i den siste etasjen finner man en rekke studioer som skal leies ut til besøkende kunstnere, forskere og akademikere.

I spørsmålet om kunstens møte med arkiv og museum, og jeg synes Deliss har skapt et fantastisk møte ved sin institusjon. Objektene i hennes samling viser et bredt bilde på verdenskultur, og de er som de fleste objekter i samlinger og arkiver tatt ut fra sin ordinære funksjon og forventede kretsløp.De er som puttet på syltetøyglass der de står lagret når de ikke er fremvist. Deliss uttrykte en frustrasjon over at institusjonen ikke var stor nokk til å vise mer av samlingen samtidig, men hun sa også at hun hadde funnet en måte å utnytte dette på. Gjennom å la kunstnere re-mediere objektene får de et nytt liv, de blir lest på en ny måte, av noen andre enn forskere og kuratorer ansatt ved museet. De re-medierte objektene blir vist frem i laboratoriet for offentligheten, samtidig skaper også kunstnerne selv et eller flere verk som på sin måte kommuniserer med deres utvalg. Objektene i samlingen blir sett på som uleste tekster i Barthes forstand, og som Deliss selv sier i et intervju for MetropolisM, hvor hun siterer Pontus Hulten, er objektene i samlingen sett på som energikilder for henne, men også som kapital, og som hun sier ”we can do a lot more with them than has been done lately”.

Det jeg tror på, er at det ligger en enorm mulighet for å berike kulturarven ved å la den bli ”mikset”med samtidens kultur. På en særegen måte blir den mer aktuell og kanskje mer lesbar for et større publikum. Charlotte S H Jensen skrev 7. November innlegget som het ”Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?”, hvor hun så på eksempler hvor fortid og nåtid var blandet, som i blant annet Shimon Atties projeksjonsprosjekt ”Shimon Attie: The writing on the wall”. Her kommer jødiske foretninger og miljøer til live igjen over bilder av samtidens Berlin.

Personlig vil Charlotte legge vekt på at disse former blander fortid til en ny og annerledes helhet, og at denne kan noe annet enn den tradisjonelle, forklarende museumstekst. Hun refererer avslutningsvis til en annen tidligere skribent i staffeten, Benjamin Asmussen, som var inne på at en kunstnerisk tilgangsvinkel til kulturhistorie kan ende med å estetisere gjenstander i et så stort omfang at ingen forstår eller fornemmer deres bruk og opprinnelige kontekst. Denne kritikken er ganske relevant! Når man lager en versjon av noe, enten det er en bok, en sang eller et bilde, er man avhengig av å ha noen elementer av originalen i den nye versjonen som gjør den gjenkjennbart for det tidligere publikum. Ellers vil ingen oppfatte at det er en versjon som sådan, og det vil bare være et nytt verk. Min gode venninne (Anna B., aka Master of Reggae) som har skrevet om Jamaicansk musikk og versjonering av originalen, kom med et viktig poeng under gårsdagens samtale: Hva om kunsten hadde vært litt mer fri på samme måte som musikk, hvor det hele tiden re-medieres og re-mixes lyder og tekster. Man blander også sammen forskjellige sjangere, operasangere synger rock, Justin Bieber synger i samme sang som Eminem. Noen ganger får man gode resultater som dette, når ikke lenger Beyonce synger Crazy in Love, men han her.

Det siste spørsmålet Charlotte S H Jensen stilte var dette: Kan man demokratisere kontekstualiseringen af museumsgenstande og arkivmaterialer gennem brug af “kunstneriske” metoder i formidlingen? Det tror jeg så absolutt er mulig, men man skal selvfølgelig finne gode blandinger og passe på at man ikke overkjører originalens gjenkjennbare elementer, for så kan man sitte der med et samtidskunstverk, ikke et forhistorisk objekt.

Tekster:
Intervju av Clémentine Deliss for MetropolismM, nr. 4 2010.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Mens vi trykker på knappene..." ble skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis Universitetet i Nordland, neste innlegg vil bli skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011.

Bloggstafett: Mens vi trykker på knappene...

Dagens innlegg med tittelen "Mens vi trykker på knappene..." er skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk som er førsteamanuensis ved Universitetet i Nordland. Innlegget finner du på hennes blogg Bare museum, og det er innlegg nr. 12 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Fjes før Facebook

Dagens innlegg med tittelen "Fjes før Facebook" er skrevet av Linken Apall-Olsen som er formidlingsleder på Oslo Museum. Innlegget finner du på Oslo Museums blogg, og det er innlegg nr. 11 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Det digitale utstillingsroms potensiale

Av: Sophie Fuglesang. Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulurformidling ved Københavns Universitet

Jeg starter også som flere andre med å si takk for innvitasonen fra Hege og gi et klapp på skulderen for et veldig fint engasjement. Veldig spennende lesning med alle innleggene.

Jeg vil bruke dette innlegget til å bringe det digitale utstillingsrom på banen og pladere for potensialet det har som et alternativ til det fysiske utstillingsrom. Mine argumenter for å implementere det digitale utstillingsrom kan også ses som et innspark til en diskusjon jeg mener er meget relevant. Hvordan de kunst-og kulturhistoriske institusjoner burde arbeide med demokratisering og en mer utadvent form for å ikke dø med sin utdøende publikum. Med det digitale utstillingsrom mener jeg et digitalt rom som fungerer som alternativ til det fysiske utstillingsrom. Jeg mener ikke museumsinstitusjonen engasjement digitalt, eksempelvis på hjemmesiden, i sosiale medier eller lignende.

Statens Museum for Kunst i København har på sin hjemmeside lavet et konsept de kaller for Kunsthistorier. Kunsthistoriers overordnede ide er at brukerne skal danne seg sin egen vei gjennom kunsthistorien. Siden består av fire hovedmenypunkter Verker, Historier, Kunstnere, Spor. Her finner man enten et verk med utdypende informasjon, en kunstners biografi, informasjon om en kunsthistorisk periode, beskrivelse av en kunstsjanger eller lignende. Ved å velge enten det ene eller andre vil siden føre deg videre til et relevant tema basert på ditt valg. Løpende kan man hele tiden klikke seg inn på en side som viser en oversikt over hvilke spor du har valgt gjennom kunsthistorien.


Kunsthistorier framstår som et helt særlig og eget opplevelsesrom. Statens Museum for Kunst har gjennom kunsthistorier skapt et rom som tilfører museumsmediet noen elementer det fysiske rom ikke gjør og kanskje heller ikke har muligheten til å gjøre. Eksempelet illustrerer en måte å formidle kunst på jeg mener er meget hensiktsmessig og relevant for alle kunst- og kulturhistoriske institusjoner.

For det første opphører tid og sted fullstendig i Kunsthistorier. Brukeren kan når og hvor som helst gå inn på Kunsthistorier og utforske historien. Kunsthistorier er rent visuelt heller ikke en simulasjon av det fysiske utstillingsrom, Kunsthistorier er sitt helt eget univers. Det mener jeg er viktig for å understreke sin særegenhet og ikke skape en diskusjon om hva som er best. Det fysiske- og digitale utstillingsrom er simpelthen to forskjellige ting. Særlig for kunsthistorier er også at brukeren er i sentrum. Det er brukerens interesser som definerer hva Kunsthistorier er. Brukeren er ikke underlagt en bestemt kuratorisk linje og kan selv velge hvilke deler av kunsthistorien den ønsker å fordype seg i og hvor mye den ønsker å vite om forskjellige ting. Mengde og hvilke type informasjon brukeren blir presentert for er helt individuelt. Maktstrukturen i museumsinstitusjonen blir også vendt på hodet gjennom Kunsthistorier. Kunsthistorier representerer ikke en ”top down” struktur, der museet forteller brukeren hvilke verker man skal se og hvilke informasjon man skal få. Men en ”bottom up” struktur der brukerne bestemmer hva de vil se, hvilke verker de selv mener er gode og dårlige og hvor mye informasjon de vil ha. På den måten kan man si at Kunsthistorier representerer en demokratisering av den informasjonen museet besitter.

For mange er nok poenget med museet den fysiske tilstedeværelse og møtet mellom verk og beskuer; at folk skal kunne se, føle og være i nærheten av objektet er essensielt. Og det er jeg helt enig i. Det fysiske utstillingsrom representerer noe helt eget og uerstattelig det ikke går an at digitalisere, derfor skal det heller ikke være tale om å endre på det. Statens Museum for Kunst er fortsatt det samme og har ikke forsømt den fysiske formidling, men ved å skape et digitalt utstillingsrom har de utnyttet internettes særlige egenskaper til å skape noe helt nytt - ikke erstatte det gamle!

Men å lage et digitalt konsept som Kunsthistorier, krever at man går helhjertet inn i prosjektet. Når museer forsøker å utvide deres digitale aktivitet ved enten å gå på facebook, legge opp filmer på hjemmesiden, eller lage en blogg, gjennomføres prosjektene ofte på en halvhjertet måte. Ingenting virker mer uprofesjonelt enn en dysfunksjonell hjemmeside eller en ikke- oppdatert facebook profil. Derfor krever det mye hvis man velger å gå hele veien med å skape et nyt digitalt museumsrom, men gevinsten er kjempe stor. Det er den spesielt i en tid der museene kjemper for å utvide sin publikums kres og appell til yngre generasjoner. Danske museer har gjennom flere analyser og med press fra en ny kulturminister erkjent denne utfordring. De vil vekk fra myten om at museet kun er et sted for den kulturradikale kvinne i 50 årene med en mellomlang utdannelse og god innkomst. Helt utopisk tror jeg en løsning på denne utfordring kun kan gjennomføres gjennom å nedbryte museenes ramme som autoritært og innadvent vitenssenter. Mer konkret tror jeg det handler om å sette brukeren i sentrum. Ta utgangspunkt i brukeren, dens interesser, behov og forståelseshorisont for å skape en god kulturopplevelse. Forstå meg rett, museene skal ikke gå på kompromis med den kunst- eller kulturhistoriske faglighet de for å bevege seg i retting av et opplevelsessenter, men må imøtekomme brukeren der de er! Så må man som kunst eller kulturhistorisk fagperson stole på seg selv og sin faglighet, for det faglige fundament skal nok bestå, selv om brukeren settes i sentrum for kulturopplevelsen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" ble skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent, neste innlegg vil bli skrevet av Oslo Museum.

Bloggstafett: Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?

Dagens innlegg med tittelen "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" er skrevet av Charlotte S.H. Jensen, Webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent. Innlegget finner du på hennes blogg, og det er innlegg nr. 9 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Multimediale Munch

Skrevet av Lin Stafne-Pfisterer, Museumslektor og ansvarlig for sosiale medier ved Munch-museet. @_L_I_N

Tusen takk til Hege Huseby for initiativet til Bloggstafetten, og til alle bidragsyterne for interessante innlegg så langt. Vi gleder oss til fortsettelsen! Vi ønsker med dette innlegget å fokusere på våre positive erfaringer med digital formidling som et nødvendig supplement til kunstverkene og den direkte kunstopplevelsen, som selvfølgelig utgjør kjernen ved vår virksomhet. Kommunikasjonen mellom museum og publikum er i dag radikalt forandret med innmarsjen av sosiale medier. Museene har endelig mulighet til faktisk dialog med publikum, som igjen opplever å få svar på sine spørsmål. Vi jobber for å være synlige og tilgjengelige der folk er, og der de venter å finne oss, både på nett, i museet og andre steder. ”Munchmuseet bør flytte til internett”, var nylig et av de mer humoristiske twitter-kommentarene i lokaliseringsdebatten rundt Munch-museet. Dette var sikkert ironisk ment, men i en situasjon der museet sliter med for små og utilstrekkelige lokaler, gir museets digitale tilstedeværelse enda mer mening enn før.

Munch-museets store og verdifulle samling var Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune. De færreste er nok klar over at vi ikke bare forvalter Munchs malerier, grafiske trykk og tegninger, men også bibliotek, skissebøker, notater, brev, brevutkast, postkort, dokumenter og fotografier fra en kunstner som ikke kastet noe. Edvard Munch (1863-1944) selv var også en kunstner som på alle måter fulgte med i tiden. Han benyttet seg av teknologiske nyvinninger som filmkamera og fotoapparat, og ble direkte inspirert av andre medier på en måte som kan minne om enkelte samtidskunstnere. Han var også en av de første til å fotografere seg selv på strak arm, og han drømte om en telefon som han kunne ta med seg. På en måte står Munch-museet selv midt i skjæringspunktet mellom arkiv, bibliotek og museum og vi har jobbet lenge med problemstillingene som er tema for Kulturrådets årskonferanse.

Museet er på mange måter i en heldig situasjon fordi vi gjennom utstillingene stadig kan vise frem utvalgte verk fra magasin og arkiv. Men det er så mange skatter som aldri når dagens lys. Store deler av museumsarbeidet foregår i kulissene og vi ønsker å fortelle mer om alt fra spennende konserveringsprosjekter til funn i Munchs tekster. Noen ganger er det nettopp ytre begrensninger som får oss til å finne kreative løsninger. Under konserveringen av ”Solen” og ”Forskerne” i Munch-museet for noen år siden, gjorde bl.a. malerienes enorme formater at de ikke kunne flyttes ut av museets såkalte foredragssal. Løsningen ble å installere et webkamera som filmet konservatorene under arbeidet, slik at også publikum fikk glede av dette. Se videodagbøkene her: http://www.munch.museum.no/content.aspx?id=80&mid=76

Digital formidling er en fantastisk mulighet for museer til å fortelle historiene som ikke nådde frem til selve utstillingen. Enkelte ting lar seg heller ikke så godt formidle fysisk, men fungerer rett og slett bedre digitalt. Dette gjelder bl.a. Munchs skissebøker, som i en utstilling kun kan vises bak en monter.

http://www.munch.museum.no/tegneren/skissebok/skissebok2.swf

I denne skisseboken finnes bl.a. Munchs første utkast til maleriet ”Skrik” 1893/1910

Munchs notater og tekster kom for alvor frem i lyset under arbeidet med et eget nettsted, www.eMunch.no, som også resulterte i utstillingen ”eMunch – tekst og bilde” vinteren 2011. Nå er søkefunksjonen igjen forbedret, og eMunch.no har blitt et unikt verktøy for både forskere og generelt kunstinteresserte, som får internasjonal oppmerksomhet. Dessverre skorter det på ressurser til å fullføre prosjektet, og å oversette transkriberte tekster til flere språk, men deler er tilgjengelig på engelsk, tysk og fransk.

www.facebook.com/edvard.munch har i dag over 36 000 tilhengere, og her har vi integrert flere av Munch-museets digitale kanaler. På http://audiomunch.no/aula kan publikum gratis laste ned en audioguide for android, iPhone eller iPod til den aktuelle utstillingen ”Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen” før eller under museumsbesøket. Se flere filmer om utstillingen på www.youtube.com/themunchmuseum. Munch-museet har gratis WiFi og håper folk også bruker den til å tvitre fra besøket. Skriv til @themunchmuseum eller bruk hashtaggen #Munchmuseet.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" , er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg, neste innlegg vil bli skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent.

Bloggstafett: Udstilling mellem æstetisering og mennesker

Dagens innlegg med tittelen "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg. Innlegget finner du på www.historieblog.dk, og er innlegg nr. 7 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Kan formidlingen stille seg i veien for objektet?

Av: Gunhild Varvin, kommunikasjonsansvarlig Henie Onstad Kunstsenter

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet, neste innlegg vil bli skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og søfartsmuseet på Kronborg.

Først vil vi takke Hege Huseby for initiativet til bloggstafetten og muligheten til å delta. Flere interessante spørsmål har blitt tatt opp i de tidligere innleggene. I denne teksten vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i Kajsa Hartigs synspunkter samtidig som jeg i likhet med Hege Huseby vil snu om på problemstillingen til Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg. Som case presenteres Henie Onstad Kunstsenters app for iPad laget i tilknytning til utstillingen Dubuffet som arkitekt, vist på Henie Onstad Kunstsenter våren 2011.

En praktisk teoretisk tilnærming
Svært presist understreker Kajsa Hartig ”användarnas och besökarnas behov av att vara medskapande, att kunna återanvända och remixa.” Tilbakemeldingene fra publikum viser hvor viktig dette er.

I mange år har vi søkt å løse dette gjennom faste barneverksteder og workshops. Her legger vi til rette for at barn og unge kan besøke kunstsenteret og se utstillingene for så gå ned i verkstedet og arbeide videre med relevante teknikker og tema.

Rent praktisk har vi en begrensning på 15 barn om gangen. Etterspørselen er ofte mye høyere. Og selv om vi arrangerer en rekke workshops, klarer vi gjennom denne typen tilbud ikke å nå ut til så mange som vi skulle ønske.

I denne sammenhengen er digitale verktøy interessante i to ulike måter: 1) Som formidlingsverktøy kan de bidra til at vi får utvidet tilbudet i tillegg til at vi slik trolig når ut til flere målgrupper også utenfor kunstsenteret. 2) Som kunstneriske verktøy er de interessante ettersom mange samtidskunstnerne med største selvfølgelighet arbeider med kameraer, datamaskiner og ulik programvare. Her kan vi bidra til å gi publikum en forståelse av at verktøy de bruker til daglig også kan være interessante i forhold til å skape kunst.


iPad
I forhold til utstillingen Dubuffet som arkitekt så vi at iPaden med sitt intuitive grensesnitt kunne være et svært interessant verktøy. Ved å ta utgangspunkt i kunstnerens særpregede cellelignende teknikk, hvor bilder konstrueres ved å sette samme ulike elementer, laget vi et digitalt puslespill. Vi ville at barn skulle få en forståelse av hvordan kunstneren jobbet, ved selv å teste Dubuffets arbeidsmetode gjennom en gratis app. I tekst og bilder knyttet til puslespillet la vi inn mer informasjon om kunstneren og utstillingen.

En overveldende mottagelse
Vi testet appen på barnehagebarn. Først fikk de en introduksjon til utstillingen og kunstneren. Deretter studerte vi skulpturen Beniquet Trompette (brukt som objekt i appen).

Når vi snakket om hvilken teknikk kunstneren Dubuffet hadde brukt, tok vi frem iPadene og oppfordret til at barna selv skulle teste appen.

De fleste av barna hadde aldri tidligere sett en iPad og de yngste var ikke eldre enn 3 år. Til vår store glede så vi at teknologien ikke var et hinder. Det tok ikke lang tid før oppmerksomheten var flyttet fra utstillingen til iPaden. Med stor kyndighet puslet barna skulpturen som de nettopp hadde studert. De samarbeidet og løste oppgavene sammen. Men hvordan påvirket det nye digitale formidlingsverktøyet selve utstillingen? Var det noen av barna som nå var interessert i å se på Dubuffets ekte kunst?

Barna fikk helt klart oppleve utfordringene med å sette sammen Dubuffets mange celler, men interessen for Dubuffets originale arbeider ble dessverre merkbart lavere etter vi introduserte iPaden. Med iPadens store attraksjonsverdi i seg selv har vi i ettertid måtte stille oss spørsmålet om vi gjennom denne formidlingen bidro til å sette selve kunstverket/kunstneren i skyggen.Et annet moment er at flere av barna etter endt pusling ikke klarte å gjøre koblingen mellom det fysiske kunstverket og verket i det digitale puslespillet.

Motstanden i kunsten
Alt i alt har vi hatt svært positive erfaringer med appen. Ikke bare har den blitt brukt på museet, den har også blitt lastet ned av privatpersoner i hele verden. Likevel ser vi at vi ved å introdusere digitale plattformer som har høy attraksjonsverdi i seg selv, må lære oss mer om hvordan de ulike verktøyene påvirker selve utstillingen. Og ettersom vi ikke har gjort målinger på responsen over tid, vet vi ikke sikkert hvordan appen har påvirket barnas totale inntrykk av Dubuffet.

I kunsten ligger det ofte en motstand. Vi ønsker ikke å fjerne denne. I stedet søker vi å skape en interesse for kunsten som forhåpentligvis kan bidra til at flere vil ta seg tid til å oppleve kunsten.

For å få til dette ønsker vi som kunstsenter å tilegne oss mer kunnskap om hvordan vi arbeider med digital formidling av kunst og historiske objekter – uten at vi stiller kunstneren og verket i skyggen.

Med det kaster jeg ballen videre til Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg.

Bloggstafett: Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet

Dagens innlegg med tittel “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet. Innlegget finner du på Nordiska Museets blogg om nye medier, og er innlegg nr. 5 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Minner, metaforer og metaverse

Dagens innlegg med tittel “Minner, metaforer og metaverse” er skrevet av Heidi Dahlsveen som er profesjonell historieforteller. Innlegget finner du på hennes blogg www.mimesismonday.com, og er innlegg nr. 4 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: På grensen til kunst?

Av: Hege Børrud Huseby, frilans kulturformidler og skribent

I bloggstafettens første innlegg skriver Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke om prosjekter der kunst og kunstnere har fått lov til å komme inn på kulturhistoriske museer. I disse prosjektene kom kunsten utenfra, og var ønsket som et ”eksternt og kritisk blikk” på museets praksis, skriver Slettvåg og Brekke.

Mitt bidrag i denne stafetten vil også handle om kunst og kulturhistoriske museer, men jeg vil vise fram et eksempel på at kulturhistoriske utstillinger beveger seg mot det kunstneriske. Det vil si, en omvendt prosess enn det Slettvåg og Brekke beskriver. Det er ikke den institusjonerte kunsten som beveger seg inn i den kulturhistoriske utstillingen, men den kulturhistoriske utstillingen som beveger seg ut mot et uttrykk som minner om kunst.

For å skille natur- og kulturhistoriske museer fra kunstmuseer har jeg valgt å bruke betegnelsene fagmuseer og fagutstillinger, i mangel av noe bedre.

Remixet begravelse

Hvis du besøker Churchill War Rooms i London vil du innerst i de underjordiske korridorene finne Churchill Museum. Churchill Museum er en utstilling om Winston Churchills liv spekket med ny teknologi og gamle filmklipp, fotografier, plakater og radiotaler. En av installasjonene i utstillingen representerer Churchills store offentlige begravelse. Installasjonen består av tre skjermer satt sammen som et triptyk på en vegg foran en benk og et monter med flagget som dekket Churchills kiste.

Alle de tre skjermene viser tv-opptak fra begravelsen, men de originale opptakene er klippet og redigert så de tre skjermene sammen gir en annerledes estetisk opplevelse enn tv-sendingen gjorde. Lyden som avspilles er også tatt opp på nytt, slik at lyden fra folkemengden og gravfølget er tydeligere, og trekker tilskueren mer inn i opplevelsen av begravelsen. På baksiden av benkens rygg er det en tekst om Churhills begravelse, men det er ingen tekst som forklarer hvordan filmklippene opprinnelig var brukt og klippet sammen. Til sammenligning er det en tekst knyttet til flagget i monteret. Den teksten forklarer at det var akkurat dette flagget som lå over Churchills kiste. Filmklippene blir derfor ikke behandlet som en museumsgjenstand, på samme måte som flagget i monteret.

Fra historisk dokumentasjon til kunst?

Om monteret med flagget og teksten bak på benken hadde blitt fjernet kunne denne installasjonen helt fint ha vært plassert i et kunstmuseum, tenker jeg.

Mange fagmuseer tar i bruk virkemidler som tidligere har vært forbehold kunsten. Historien skal oppleves, og aller helst føles, og de besøkende skal selv reflektere. Museene ønsker å stille flere spørsmål enn de svarer på, fordi sannheten ikke er entydig. Kunst, i mange tilfeller, handler nettopp om tvetydighet og personlige tolkninger. Hvor langt kan kulturhistoriske museer bevege seg mot kunstneriske virkemidler før publikum ikke lenger har tiltro til det som formidles?

I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan historiske medietekster, som fotografier, film, lydopptak o.l. blir utstilt av kulturhistoriske museer. Jeg analyserte 12 installasjoner på hhv. Museum of London og Churchill Museum. Analysene viste at medietekster sjelden blir stilt ut som historiske gjenstander på disse to museene. De brukes i stedet som estetiske virkemidler. De forstørres, forminskes, gjøres interaktive, klippes i, settes inn i nye kontekster og så videre. Museumsgjenstander settes også inn i nye kontekster, men de beholder rollen som original historisk gjenstand, noe som en gang hadde en funksjon i samfunnet. Medietekstene gjør ikke det. Deres opprinnelige funksjon forsvinner til fordel for deres illustrative og estetiske kvaliteter. Medietekster er lette å leke med, og ny teknologi skaper mange muligheter for å vekke følelser og skape opplevelser. Teknikker som tidligere var forbeholdt kunstmuseer finner vi nå også i fagmuseer.

Med bakgrunn i dette eksempelet er det to spørsmål jeg vil bringe inn i bloggstafetten.

Det første er: Hvordan skal vi forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) som materiale for nye tekster som minner om kunstverk?

Det andre er: kan vi se en bevegelse mot kunstnerkuraterte fagutstillinger? Vil fagutstillinger i framtiden bli presentert som én persons verk? Teknisk museum har allerede begynt denne trenden ved å hyre inn scenekunstneren Robert Wilson. Hva tenker du?

Alle foto: Hege Børrud Huseby

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Kunstneren i arkivet", ble skrevet av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter, neste innlegg vil bli skrevet av Heidi Dahlsveen, Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA.