Av: Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg, Norsk Kulturråd,
redaktører av ein erfaringsrapport frå
Forsvarsmuseets Artist in Residence prosjekt
Forsvarsmuseets Artist in Residence prosjekt
Fleire av stortingsmeldingane knytte til kultursektoren som har komme dei seinare åra, legg vekt på at arkiva og musea skal vera aktive og aktuelle samfunnsinstitusjonar. Dei skal ha fokus på kritisk refleksjon og skapande innsikt, og skal fungera som møtestader og sosiale arenaer for mange ulike grupper. Institusjonane skal med andre ord vera med på å styrkja demokratiet og ytringsfridomen gjennom arbeidet sitt.
Arkiv og museum er ulike når det gjeld å tolka og setja ut i livet rolla som kritisk reflekterande samfunnsinstitusjonar. Det er rom for stor variasjon i måtar å operasjonalisera samfunnsrolla på. Forvarsmuseet valde gjennom sitt Artist-in Residence-prosjekt (AiR) å gripa denne rolla på ein ny og utfordrande måte. Prosjektet vart skipa dels etter inspirasjon frå Kulturrådets prosjekt ”Museale forstyrrelser”, som vart avslutta i 2009, og dels etter erfaringane med ”Miss Landmine Kambodsja”-utstillinga på Forsvarsmuseet, òg støtta av Kulturrådet. Som ”artist-in-residence” hadde kunstnar Morten Traavik fast arbeidsplass på museet og i utgangspunktet full kunstnarleg fridom til å sjå kritisk på ulike sider ved militær verksemd.
Forsvarsmuseet ville altså prøva handlingsrom og nye formidlingsformer. Dei ville ha eit eksternt og gjerne kritisk blikk på eiga verksemd. Så kvifor vart prosjektet så omstridd hjå museumseigarane at dei freista å stogga det? Vi trur at dette vart vanskeleg fordi eigarane i løpet av prosjektet oppdaga at dei hadde liten eller ingen kontroll på kunstnaren. Dette er kan hende heile utfordringa ved å opna for kunstnarisk fridom – ein må sleppa kontroll og kan risikera å ikkje lika resultatet.
Med AiR-prosjektet gjekk Forsvarsmuseet i Oslo føre med eit modig og nyttig stykke nybrottsarbeid, ikkje minst fordi dei tilhøyrer ein type museum som kan hende har eit tettare forhold til eigarane sine av di dei er eit etatsmuseum.
Liknande prosjekt har likevel fungert godt både ved Luftfartsmuseet i Bodø og Armémuseet i Stockholm, og har gjeve opphav til interessante diskusjonar og problemstillingar som er viktige i den stadige vidareutviklinga av samfunnsrolla til musea og arkiva. Bratt læringskurve og motvillige eigarar til tross, Forsvarsmuseet har tydelegvis lært mykje av denne prosessen og gjort seg erfaringar som har stor overføringsverdi til andre prosjekt, både ved eige og andre museum. Til alt overmål har det heller ikkje skremt dei frå å tenkja seg nye slike samarbeidsprosjekt i framtida.
Både spørsmål om kva kunst er, og korleis den fungerer i offentlege rom, er berre nokre av problemstillingane som har komme til syne i løpet av prosessen. I Bodø noterer dei seg at ein av dei tinga som er spennande med eit slikt kunstverk ”… er at i skjæringspunktet mellom dem som blir støtt og provosert og dem som synes kunstidéen er morsom og interessant, oppstår det nye problemstillinger.” (Aasjordet White, Luftfartsmuseet i Bodø).
(Den fullstendige erfaringsrapporten frå Forsvarsmuseet sitt AiR-prosjekt er i kjømda, og vert tilgjengeleg til årskonferansen til Kulturrådet i november.)
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com .
Arkiv og museum er ulike når det gjeld å tolka og setja ut i livet rolla som kritisk reflekterande samfunnsinstitusjonar. Det er rom for stor variasjon i måtar å operasjonalisera samfunnsrolla på. Forvarsmuseet valde gjennom sitt Artist-in Residence-prosjekt (AiR) å gripa denne rolla på ein ny og utfordrande måte. Prosjektet vart skipa dels etter inspirasjon frå Kulturrådets prosjekt ”Museale forstyrrelser”, som vart avslutta i 2009, og dels etter erfaringane med ”Miss Landmine Kambodsja”-utstillinga på Forsvarsmuseet, òg støtta av Kulturrådet. Som ”artist-in-residence” hadde kunstnar Morten Traavik fast arbeidsplass på museet og i utgangspunktet full kunstnarleg fridom til å sjå kritisk på ulike sider ved militær verksemd.
Forsvarsmuseet ville altså prøva handlingsrom og nye formidlingsformer. Dei ville ha eit eksternt og gjerne kritisk blikk på eiga verksemd. Så kvifor vart prosjektet så omstridd hjå museumseigarane at dei freista å stogga det? Vi trur at dette vart vanskeleg fordi eigarane i løpet av prosjektet oppdaga at dei hadde liten eller ingen kontroll på kunstnaren. Dette er kan hende heile utfordringa ved å opna for kunstnarisk fridom – ein må sleppa kontroll og kan risikera å ikkje lika resultatet.
Med AiR-prosjektet gjekk Forsvarsmuseet i Oslo føre med eit modig og nyttig stykke nybrottsarbeid, ikkje minst fordi dei tilhøyrer ein type museum som kan hende har eit tettare forhold til eigarane sine av di dei er eit etatsmuseum.
Liknande prosjekt har likevel fungert godt både ved Luftfartsmuseet i Bodø og Armémuseet i Stockholm, og har gjeve opphav til interessante diskusjonar og problemstillingar som er viktige i den stadige vidareutviklinga av samfunnsrolla til musea og arkiva. Bratt læringskurve og motvillige eigarar til tross, Forsvarsmuseet har tydelegvis lært mykje av denne prosessen og gjort seg erfaringar som har stor overføringsverdi til andre prosjekt, både ved eige og andre museum. Til alt overmål har det heller ikkje skremt dei frå å tenkja seg nye slike samarbeidsprosjekt i framtida.
Både spørsmål om kva kunst er, og korleis den fungerer i offentlege rom, er berre nokre av problemstillingane som har komme til syne i løpet av prosessen. I Bodø noterer dei seg at ein av dei tinga som er spennande med eit slikt kunstverk ”… er at i skjæringspunktet mellom dem som blir støtt og provosert og dem som synes kunstidéen er morsom og interessant, oppstår det nye problemstillinger.” (Aasjordet White, Luftfartsmuseet i Bodø).
(Den fullstendige erfaringsrapporten frå Forsvarsmuseet sitt AiR-prosjekt er i kjømda, og vert tilgjengeleg til årskonferansen til Kulturrådet i november.)
Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.
Flott start på stafetten, og spennende tema. Blir gøy å lese rapporten som kommer.
SvarSlettHva syntes publikum om prosjektet? Hvordan opplevde de å møte kunstnerisk frihet i et rom hvor de forventet å møte fakta? Offentlige rom er veldig ulike, og man går inn i dem med ulike forventninger om hva man vil møte.
SvarSlettKanskje kan kunst i kulturhistoriske museer oppleves som farligere eller viktigere enn kunst man møter i en kunstinstitusjon, fordi kunsten i fagmuseene ikke kan avfeies som "bare kunst" og én kunstners verk. Ved å bli plassert i en institusjon som ikke trekker frem enkeltpersoner så vil verket oppfattes som anerkjent av institusjonen. Og det vil lettere sees i sammenheng med den virkeligheten verket kommenterer.
Jeg vet ikke om jeg er nødvendigvis enig med deg, HSH. Det er ikke alltid slik at de publikumsgruppene/segmentene som bruker og er publikummere ved 'fagmuseer' er de samme som oppsøker kunstmuseer. Man skal selvsagt være forsiktig med å sette publikummere i bås - både som en eneste gruppe og som forskjellige grupper med et fåtall interesser uten mulighet for endring - men likevel tror jeg at vi kan se tydelige skiller mellom brukerne. Forskjellige grupper vil igjen oppleve kunsten fra forskjellige ståsteder - for noen farligere, for andre viktigere, etc. Dette kommer i tillegg til det som skjer med verket i forskjellige kontekster, naturligvis.
SvarSlettDet som er kanskje enda mer interessant, er likevel gnistningene mellom eier og kunstner. Her er nettopp det at verket, som presentert på 'fagmuseum', oppfattes som anerkjent av institusjonen det som er problematisk. Eller? Jeg håper at rapporten vil fortelle oss mer om det - Jeg gleder meg!