fredag 23. desember 2011

Noen tanker fra konferansen "Fortiden for tiden - møter mellom museer, arkiv og kunst."

Den siste tiden har vært travel. Det planlagte innlegget fra kulturrådets årskonferanse har derfor blitt utsatt alt for lenge. Men jeg gjør et forsøk likevel.

Konferansen hadde et godt og variert program. Mange forskjellige temaer ble diskutert, og mye fortjener å bli husket. Men for at ikke dette innlegget skal gå utover alle proporsjoner vil jeg skrive om de to delene jeg fikk mest ut av.


"Fortiden for tiden" var en samtale mellom historiker Synne Corell, forfatter Espen Søbye, direktør for Lillehammer museum Ågot Gammersvik og musiker Espen Sommer Eide. Ordstyrer var Jonas Ekeberg. Temaet om ble diskutert var først og fremst hvordan vi presenterer fortiden, og hvordan vi bruker fortiden i dag til forskjell fra tidligere. Dette er noe jeg kom innpå i arbeidet med masteroppgaven min, og et tema jeg kan tenke meg å arbeide videre med. Jeg har skrevet litt om det tidligere, her og her.

Spesielt var det Synne Corell som tok opp dette temaet og som inspirerte. Hun brukte kunstverket "The Lynching of Leo Frank" av Oliver Lutz som eksempel, og stilte spørsmålet: Hvordan visualiserer vi fortid? Dette kunstverket tar utgangspunkt i et fotografi av lynsjingen av jøden Leo Frank. Bildet ble opprinnelig brukt som en souvernir og som et bevis på at "jeg var der" for de som deltok i lynsjingen. Kunstverket tar utgangspunkt i fotografiets sjanger, men snur den opprinnelige stoltheten noen kunne føle for bildet, til en påminnelse om at vi alle er en del av historien. Hun brukte kunstverket som utgangspunkt for å snakke om at det vi ser på som vår fortid ikke alltid er den samme for andre, og at ulike oppfatninger av fortiden også kommer til syne i den dokumentasjonen av fortiden som finnes. Kunstverket setter fokus både på hvordan de som opplevde hendelsen presenterer sin nære fortid, og hvordan vi i ettertid kan bruke deres presentasjon på nye måter for å fortelle en annen historie.

Bruk av kilder og arkivmateriale på nye måter var et gjennomgående tema i samtalen. Espen Sommer Eide hadde før samtalen presentert sitt arbeid med opptak av utdøende samiske språk. Som musiker har han redigert, manipulert og klippet sammen opptak til estetiske komposisjoner. Samtidig som han ganske strukturert har samlet inn opptak av ord. Hans prosjekt befinner seg derfor på grensa mellom dokumentasjon og estetikk. Et av spørsmålene som ble stilt av ordstyreren var: "Kan man både ta vare på kilder og estetisere kilder?" Espen Søbye var den i panelet som var mest kritisk. Han mente det er skummelt å estetisere kilder, men måtte innrømme at det er vanskelig å komme unna: "Jeg er selv varsom med å estetisere kilder, men selv det er jo også estetikk."

"Forstyrrelser" var en av fem parallellsesjoner, og den tok utgangspunkt i kulturrådets prosjekt "Museale forstyrrelser". Innleggene var presentasjoner av samarbeid mellom kunstnere og museum, med svært reflekterte innleggsholdere som stilte interessante spørsmål og engasjerte publikum. I stedet for å prøve å gjengi det som ble sagt vil jeg trekke frem to relaterte spørsmål som utfordrer vår forståelse av forskjellen mellom et kulturhistorisk museum og en kunstner.

1) Er kunstnere de museumsansatte/museenes alibi for å slippe å ta tak i kompliserte og vanskelige spørsmål selv?

Jeg husker ikke helt hvem som stilte spørsmålet, men tror det var Eva-Sofi Ernstell fra Armémuseet i Stockholm. Hun sa i hvert fall "Vi er feige. Når kunstnere slippes inn da er det greit for da har ikke museet 'ansvaret'."

2) Gjorde kunstneren noe museet selv ikke kunne gjort?

Dette spørsmålet ble stilt fra salen til Ole Aastad Bråthen som presenterte Valdresmuseas deltakelse i museale forstyrrelser, et samarbeid med kunstneren Pierre Lionel Matt.

Museene tar gradvis i bruk flere og flere estetiske og symbolske virkemidler for å formidle fortiden. Noen ganger er det vanskelig å se den store forskjellen på et kunstverk og en utstilling som formidler fortiden gjennom sanseinntrykk i stedet for fakta, slik jeg diskuterte i mitt bloggstafettinnlegg "På grensen til kunst?". Kjernen i disse spørsmålene er den forskjellige statusen til en kunster og en museumsansatt/utstillingsdesigner. Kan en "vanlig" ansatt på et museum/en "vanlig" utstillingsdesigner få lov til å lage utstillinger med kunstneriske virkemidler? Hva vil da skje med vår forståelse av museet som institusjon? Kommer dette til å gjøre utstillingsdesignere til "auteurer" og utstillinger til "verk"? Formålet med å åpne museets dører for kunstnere er å få inn andre perspektiver, men kan ikke alle mennesker komme med et annet, og personlig, perspektiv?

Dag to av konferansen åpnet med en presentasjon av verket "Saganatt" av Marianne Heier, som kan sees ute på Maihaugen. Jeg synes dette er et godt eksempel på at grensen mellom hva en kunstner kan gjøre og museet kan gjøre er uklar. Verket består av en asfaltert vei gjennom boligfeltet med de moderne eneboligene på Maihaugen. Husene er plassert i kronologisk rekkefølge, og asfaltsveien starter i "1968", dvs et sted mellom huset fra 1960- tallet og huset fra 1970-tallet. Grunnen til at veien starter i 1968 er at det var da det norske oljeeventyret startet. Denne fysiske delen av verket mener jeg at museet uten problemer selv kunne ha laget. Det er et fint, konkret og visuelt virkemiddel for fortelle noe om utviklingen i Norge. Men prosessen som førte til dette resultatet, og de tankene som ligger rundt, det kunne nok ikke museet i samme grad ha stått for. Jeg husker dessverre ikke alt hun sa, og vil derfor ikke prøve å gjengi det her. Spørsmålet er kanskje hvor mye av denne prosessen og alle de bakenforliggende tankene publikum får med seg når de går på den asfalterte veien?

Mer kunne vært skrevet, men dette får være nok for denne gang. Mange av inntrykkene og tankene jeg fikk i løpet av de to dagene på Lillehammer vil nok dukke opp igjen i senere innlegg.

Andre tanker om konferansen kan leses i dette innlegget av Olaug Irene Røssvik Andreassen. Skriv gjerne i kommentarfeltet om du har skrevet noe, eller kjenner til andre blogginnlegg e.l. om konferansen.

mandag 28. november 2011

Blogger og prosjektmedarbeider på Fredssenteret

For en uke siden debuterte jeg som blogger på Nobel Fredsenters blogg Fredsprisvinnerutstillingen 2011. Innlegget kan du lese her.

Mens bloggstafetten pågikk var jeg nemlig på jobbintervju på Fredssenteret. Jeg ble tilbudt en stilling som prosjektmedarbeider i fem uker som jeg med stor glede takket ja til. I første halvdel av desember er det Fredsprisvinnerutstillingen som gjelder, og om det ikke blir for travelt opp mot åpning regner jeg med å skrive flere innlegg på utstillingsbloggen.

fredag 18. november 2011

Skal vi fortsette samtalen?

Så var bloggstafetten og kulturrådets årskonferanse overstått. Takket være kulturrådets positive respons på prosjektet gikk stafetten over all forventning og resultert i 17 gode og interessante innlegg fra en rekke forskjellige aktører fra museum, arkiv og kunstbransjen. Tusen takk alle sammen!

Jeg har fått signaler fra flere om at det kan være ønskelig både å arrangere en ny bloggstafett på et senere tidspunkt og å fortsette denne stafetten i etterkant av konferansen. Jeg er enig i at det er synd å stoppe de diskusjonene som er startet, nå som vi har fått enda mer påfyll av tanker og ideer etter konferansen.

Å fortsette bloggstafetten med samme intensitet som den hadde tror jeg derimot ikke vil fungere. Det vil være behov for mer tid i mellom innleggene, et slikt tempo som vi har hatt fungerer best når man har et klart mål. Jeg vil derfor spørre dere som har vært med, og dere som ikke fikk vært med i denne runden men som kan tenke dere å være med på en fortsettelse, om hva dere mener. Jeg har noen forslag:

a) Fortsette bloggstafetten i samme spor ut 2011, men med f.eks to innlegg i uka.

b) Alle gjør en innsats for å legge ut egne innlegg om samme tema, kommentere andres innlegg, og linke til interessante innlegg om temaet slik at vi fortsetter en felles debatt, men uten at det styres av noen. Jeg vil fremdeles åpne for at om man ikke har egen blogg kan man legge ut på min som gjesteblogger.

c) [din idé her]


Bloggstafetten var et stunt for å sjekke om det er noe liv i museumsbransjen på nettet. Nå vil jeg gjerne oppfordre til et nytt stunt for å sjekke om den aktiviteten bloggstafetten har fått fram kan leve videre på egenhånd (forslag b).

Hva tenker dere?

For de som ikke var på konferansen, eller fulgte med på streamingen av den, så tror jeg kulturrådet vil legge ut opptak fra konferansen etter hvert.

tirsdag 15. november 2011

Bloggstafett: Museum, kunst og arkiv - "alt vi trenger er en app!"

Bloggstafettens siste innlegg, Museum, kunst og arkiv – “alt vi trenger er en app!”, er skrevet av Marit Kjeksrud Amundsen. Innlegget er en oppsummering av bloggstafetten og du finner det på bloggen mKamu - ikke la teknologien stoppe din eller museets ytringsfrihet.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

mandag 14. november 2011

Bloggstafett: Midt i kulturen

Dagens innlegg med tittelen "Midt i kulturen" er skrevet av Liv Kreken Kvalnes, styreleder i Norsk visearkiv. Innlegget finner du på Norsk visearkivs blogg Visearkivaren, og det er innlegg nr. 16 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

søndag 13. november 2011

Bloggstafett: Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie

Dagens innlegg med tittelen "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie" er skrevet av Hanne S. Ø Butvillo ved Berger museum. Innlegget finner du på Berger museums blogg, og det er innlegg nr. 15 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

lørdag 12. november 2011

Bloggstafett: Pinner på rekker mellom glitrende stein

Dagens innlegg med tittelen "Pinner på rekke mellom glitrende stein" er skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011. Innlegget finner du på hennes blogg (More) Useful Collections, og det er innlegg nr. 14 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

fredag 11. november 2011

Bloggstafett: Kunstnerisk bruk av arkivmateriale

Av: Hanne Cecilie Gulstad, Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulturformidling ved Københavns Universitet

Først må jeg takke Hege Huseby for å ha invitert meg til denne bloggstaffeten, noe jeg synes er et godt initiativ i forkant av Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst, som avholdes 16. og 17. november, Maihaugen i Lillehammer.

For tiden skriver jeg på mitt speciale ved Københavns Universitet hvor jeg tar for meg kunstner-kurator rollen og ved denne bloggstafetten er det et tema som tiltalte meg spesielt og som jeg vil ta opp tråden fra, nemlig: Hva betyr det når en kunstner bruker et arkivmateriale for å lage kunst?

Som research for mitt speciale var jeg på det siste opplegget av forskningsseminaret ”Performing the Curatorial: Ett forskningsprojekt kring «det curatoriska» i och bortom konsten” avholdt ved Kunsthøyskolen Valand i Gøteborg, høsten 2010 til våren 2011. Maria Lind sto bak denne seminarrekken hvor hun inviterte en rekke internasjonale kuratorer til å prate om emnet.Det seminartet som jeg var på het Historia, immaterialitet och förmedling: Hur kan vi utöva «det curatoriska» i dag? Her var det mange spennende forslag som ble lagt frem, men det er ett eksempel som har brent seg fast i meg, nemlig Clémentine Deliss’ bruk av kunstnere til å formidle samlingen ved Weltkulturen Museum, som hun for ca. ett år siden ble direktør for i Frankfurt.Museet huser en enorm samling, så mye som 67.000 objekter, 120.000 fotografiske bilder, og et bibliotek med over 50.000 bøker og magasiner. For å håndtere dette enorme materiale og for å skape en kontinuerlig fornyelse i fremvisningen av samlingen opprettet Deliss et forskningslaboratorium kalt Labor, som kan bli sett på som å være i grenseland mellom det å være kunstpraksis og antropologi.

Kort fortalt holder Labor til i en tilhørende 1800-talls villa ved museet hvor det tar i bruk alle tre etasjer. I kjelleren finner man noe av samlingen lagret, i første etasje er hovedlaboratoriet samt et forelesnings rom, og i den siste etasjen finner man en rekke studioer som skal leies ut til besøkende kunstnere, forskere og akademikere.

I spørsmålet om kunstens møte med arkiv og museum, og jeg synes Deliss har skapt et fantastisk møte ved sin institusjon. Objektene i hennes samling viser et bredt bilde på verdenskultur, og de er som de fleste objekter i samlinger og arkiver tatt ut fra sin ordinære funksjon og forventede kretsløp.De er som puttet på syltetøyglass der de står lagret når de ikke er fremvist. Deliss uttrykte en frustrasjon over at institusjonen ikke var stor nokk til å vise mer av samlingen samtidig, men hun sa også at hun hadde funnet en måte å utnytte dette på. Gjennom å la kunstnere re-mediere objektene får de et nytt liv, de blir lest på en ny måte, av noen andre enn forskere og kuratorer ansatt ved museet. De re-medierte objektene blir vist frem i laboratoriet for offentligheten, samtidig skaper også kunstnerne selv et eller flere verk som på sin måte kommuniserer med deres utvalg. Objektene i samlingen blir sett på som uleste tekster i Barthes forstand, og som Deliss selv sier i et intervju for MetropolisM, hvor hun siterer Pontus Hulten, er objektene i samlingen sett på som energikilder for henne, men også som kapital, og som hun sier ”we can do a lot more with them than has been done lately”.

Det jeg tror på, er at det ligger en enorm mulighet for å berike kulturarven ved å la den bli ”mikset”med samtidens kultur. På en særegen måte blir den mer aktuell og kanskje mer lesbar for et større publikum. Charlotte S H Jensen skrev 7. November innlegget som het ”Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?”, hvor hun så på eksempler hvor fortid og nåtid var blandet, som i blant annet Shimon Atties projeksjonsprosjekt ”Shimon Attie: The writing on the wall”. Her kommer jødiske foretninger og miljøer til live igjen over bilder av samtidens Berlin.

Personlig vil Charlotte legge vekt på at disse former blander fortid til en ny og annerledes helhet, og at denne kan noe annet enn den tradisjonelle, forklarende museumstekst. Hun refererer avslutningsvis til en annen tidligere skribent i staffeten, Benjamin Asmussen, som var inne på at en kunstnerisk tilgangsvinkel til kulturhistorie kan ende med å estetisere gjenstander i et så stort omfang at ingen forstår eller fornemmer deres bruk og opprinnelige kontekst. Denne kritikken er ganske relevant! Når man lager en versjon av noe, enten det er en bok, en sang eller et bilde, er man avhengig av å ha noen elementer av originalen i den nye versjonen som gjør den gjenkjennbart for det tidligere publikum. Ellers vil ingen oppfatte at det er en versjon som sådan, og det vil bare være et nytt verk. Min gode venninne (Anna B., aka Master of Reggae) som har skrevet om Jamaicansk musikk og versjonering av originalen, kom med et viktig poeng under gårsdagens samtale: Hva om kunsten hadde vært litt mer fri på samme måte som musikk, hvor det hele tiden re-medieres og re-mixes lyder og tekster. Man blander også sammen forskjellige sjangere, operasangere synger rock, Justin Bieber synger i samme sang som Eminem. Noen ganger får man gode resultater som dette, når ikke lenger Beyonce synger Crazy in Love, men han her.

Det siste spørsmålet Charlotte S H Jensen stilte var dette: Kan man demokratisere kontekstualiseringen af museumsgenstande og arkivmaterialer gennem brug af “kunstneriske” metoder i formidlingen? Det tror jeg så absolutt er mulig, men man skal selvfølgelig finne gode blandinger og passe på at man ikke overkjører originalens gjenkjennbare elementer, for så kan man sitte der med et samtidskunstverk, ikke et forhistorisk objekt.

Tekster:
Intervju av Clémentine Deliss for MetropolismM, nr. 4 2010.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Mens vi trykker på knappene..." ble skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis Universitetet i Nordland, neste innlegg vil bli skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011.

torsdag 10. november 2011

Bloggstafett: Mens vi trykker på knappene...

Dagens innlegg med tittelen "Mens vi trykker på knappene..." er skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk som er førsteamanuensis ved Universitetet i Nordland. Innlegget finner du på hennes blogg Bare museum, og det er innlegg nr. 12 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

onsdag 9. november 2011

Bloggstafett: Fjes før Facebook

Dagens innlegg med tittelen "Fjes før Facebook" er skrevet av Linken Apall-Olsen som er formidlingsleder på Oslo Museum. Innlegget finner du på Oslo Museums blogg, og det er innlegg nr. 11 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

tirsdag 8. november 2011

Bloggstafett: Det digitale utstillingsroms potensiale

Av: Sophie Fuglesang. Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulurformidling ved Københavns Universitet

Jeg starter også som flere andre med å si takk for innvitasonen fra Hege og gi et klapp på skulderen for et veldig fint engasjement. Veldig spennende lesning med alle innleggene.

Jeg vil bruke dette innlegget til å bringe det digitale utstillingsrom på banen og pladere for potensialet det har som et alternativ til det fysiske utstillingsrom. Mine argumenter for å implementere det digitale utstillingsrom kan også ses som et innspark til en diskusjon jeg mener er meget relevant. Hvordan de kunst-og kulturhistoriske institusjoner burde arbeide med demokratisering og en mer utadvent form for å ikke dø med sin utdøende publikum. Med det digitale utstillingsrom mener jeg et digitalt rom som fungerer som alternativ til det fysiske utstillingsrom. Jeg mener ikke museumsinstitusjonen engasjement digitalt, eksempelvis på hjemmesiden, i sosiale medier eller lignende.

Statens Museum for Kunst i København har på sin hjemmeside lavet et konsept de kaller for Kunsthistorier. Kunsthistoriers overordnede ide er at brukerne skal danne seg sin egen vei gjennom kunsthistorien. Siden består av fire hovedmenypunkter Verker, Historier, Kunstnere, Spor. Her finner man enten et verk med utdypende informasjon, en kunstners biografi, informasjon om en kunsthistorisk periode, beskrivelse av en kunstsjanger eller lignende. Ved å velge enten det ene eller andre vil siden føre deg videre til et relevant tema basert på ditt valg. Løpende kan man hele tiden klikke seg inn på en side som viser en oversikt over hvilke spor du har valgt gjennom kunsthistorien.


Kunsthistorier framstår som et helt særlig og eget opplevelsesrom. Statens Museum for Kunst har gjennom kunsthistorier skapt et rom som tilfører museumsmediet noen elementer det fysiske rom ikke gjør og kanskje heller ikke har muligheten til å gjøre. Eksempelet illustrerer en måte å formidle kunst på jeg mener er meget hensiktsmessig og relevant for alle kunst- og kulturhistoriske institusjoner.

For det første opphører tid og sted fullstendig i Kunsthistorier. Brukeren kan når og hvor som helst gå inn på Kunsthistorier og utforske historien. Kunsthistorier er rent visuelt heller ikke en simulasjon av det fysiske utstillingsrom, Kunsthistorier er sitt helt eget univers. Det mener jeg er viktig for å understreke sin særegenhet og ikke skape en diskusjon om hva som er best. Det fysiske- og digitale utstillingsrom er simpelthen to forskjellige ting. Særlig for kunsthistorier er også at brukeren er i sentrum. Det er brukerens interesser som definerer hva Kunsthistorier er. Brukeren er ikke underlagt en bestemt kuratorisk linje og kan selv velge hvilke deler av kunsthistorien den ønsker å fordype seg i og hvor mye den ønsker å vite om forskjellige ting. Mengde og hvilke type informasjon brukeren blir presentert for er helt individuelt. Maktstrukturen i museumsinstitusjonen blir også vendt på hodet gjennom Kunsthistorier. Kunsthistorier representerer ikke en ”top down” struktur, der museet forteller brukeren hvilke verker man skal se og hvilke informasjon man skal få. Men en ”bottom up” struktur der brukerne bestemmer hva de vil se, hvilke verker de selv mener er gode og dårlige og hvor mye informasjon de vil ha. På den måten kan man si at Kunsthistorier representerer en demokratisering av den informasjonen museet besitter.

For mange er nok poenget med museet den fysiske tilstedeværelse og møtet mellom verk og beskuer; at folk skal kunne se, føle og være i nærheten av objektet er essensielt. Og det er jeg helt enig i. Det fysiske utstillingsrom representerer noe helt eget og uerstattelig det ikke går an at digitalisere, derfor skal det heller ikke være tale om å endre på det. Statens Museum for Kunst er fortsatt det samme og har ikke forsømt den fysiske formidling, men ved å skape et digitalt utstillingsrom har de utnyttet internettes særlige egenskaper til å skape noe helt nytt - ikke erstatte det gamle!

Men å lage et digitalt konsept som Kunsthistorier, krever at man går helhjertet inn i prosjektet. Når museer forsøker å utvide deres digitale aktivitet ved enten å gå på facebook, legge opp filmer på hjemmesiden, eller lage en blogg, gjennomføres prosjektene ofte på en halvhjertet måte. Ingenting virker mer uprofesjonelt enn en dysfunksjonell hjemmeside eller en ikke- oppdatert facebook profil. Derfor krever det mye hvis man velger å gå hele veien med å skape et nyt digitalt museumsrom, men gevinsten er kjempe stor. Det er den spesielt i en tid der museene kjemper for å utvide sin publikums kres og appell til yngre generasjoner. Danske museer har gjennom flere analyser og med press fra en ny kulturminister erkjent denne utfordring. De vil vekk fra myten om at museet kun er et sted for den kulturradikale kvinne i 50 årene med en mellomlang utdannelse og god innkomst. Helt utopisk tror jeg en løsning på denne utfordring kun kan gjennomføres gjennom å nedbryte museenes ramme som autoritært og innadvent vitenssenter. Mer konkret tror jeg det handler om å sette brukeren i sentrum. Ta utgangspunkt i brukeren, dens interesser, behov og forståelseshorisont for å skape en god kulturopplevelse. Forstå meg rett, museene skal ikke gå på kompromis med den kunst- eller kulturhistoriske faglighet de for å bevege seg i retting av et opplevelsessenter, men må imøtekomme brukeren der de er! Så må man som kunst eller kulturhistorisk fagperson stole på seg selv og sin faglighet, for det faglige fundament skal nok bestå, selv om brukeren settes i sentrum for kulturopplevelsen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" ble skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent, neste innlegg vil bli skrevet av Oslo Museum.


mandag 7. november 2011

Bloggstafett: Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?

Dagens innlegg med tittelen "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?" er skrevet av Charlotte S.H. Jensen, Webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent. Innlegget finner du på hennes blogg, og det er innlegg nr. 9 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

søndag 6. november 2011

Bloggstafett: Multimediale Munch


Skrevet av Lin Stafne-Pfisterer, Museumslektor og ansvarlig for sosiale medier ved Munch-museet. @_L_I_N

Tusen takk til Hege Huseby for initiativet til Bloggstafetten, og til alle bidragsyterne for interessante innlegg så langt. Vi gleder oss til fortsettelsen! Vi ønsker med dette innlegget å fokusere på våre positive erfaringer med digital formidling som et nødvendig supplement til kunstverkene og den direkte kunstopplevelsen, som selvfølgelig utgjør kjernen ved vår virksomhet. Kommunikasjonen mellom museum og publikum er i dag radikalt forandret med innmarsjen av sosiale medier. Museene har endelig mulighet til faktisk dialog med publikum, som igjen opplever å få svar på sine spørsmål. Vi jobber for å være synlige og tilgjengelige der folk er, og der de venter å finne oss, både på nett, i museet og andre steder. ”Munchmuseet bør flytte til internett”, var nylig et av de mer humoristiske twitter-kommentarene i lokaliseringsdebatten rundt Munch-museet. Dette var sikkert ironisk ment, men i en situasjon der museet sliter med for små og utilstrekkelige lokaler, gir museets digitale tilstedeværelse enda mer mening enn før.

Munch-museets store og verdifulle samling var Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune. De færreste er nok klar over at vi ikke bare forvalter Munchs malerier, grafiske trykk og tegninger, men også bibliotek, skissebøker, notater, brev, brevutkast, postkort, dokumenter og fotografier fra en kunstner som ikke kastet noe. Edvard Munch (1863-1944) selv var også en kunstner som på alle måter fulgte med i tiden. Han benyttet seg av teknologiske nyvinninger som filmkamera og fotoapparat, og ble direkte inspirert av andre medier på en måte som kan minne om enkelte samtidskunstnere. Han var også en av de første til å fotografere seg selv på strak arm, og han drømte om en telefon som han kunne ta med seg. På en måte står Munch-museet selv midt i skjæringspunktet mellom arkiv, bibliotek og museum og vi har jobbet lenge med problemstillingene som er tema for Kulturrådets årskonferanse.

Museet er på mange måter i en heldig situasjon fordi vi gjennom utstillingene stadig kan vise frem utvalgte verk fra magasin og arkiv. Men det er så mange skatter som aldri når dagens lys. Store deler av museumsarbeidet foregår i kulissene og vi ønsker å fortelle mer om alt fra spennende konserveringsprosjekter til funn i Munchs tekster. Noen ganger er det nettopp ytre begrensninger som får oss til å finne kreative løsninger. Under konserveringen av ”Solen” og ”Forskerne” i Munch-museet for noen år siden, gjorde bl.a. malerienes enorme formater at de ikke kunne flyttes ut av museets såkalte foredragssal. Løsningen ble å installere et webkamera som filmet konservatorene under arbeidet, slik at også publikum fikk glede av dette. Se videodagbøkene her: http://www.munch.museum.no/content.aspx?id=80&mid=76

Digital formidling er en fantastisk mulighet for museer til å fortelle historiene som ikke nådde frem til selve utstillingen. Enkelte ting lar seg heller ikke så godt formidle fysisk, men fungerer rett og slett bedre digitalt. Dette gjelder bl.a. Munchs skissebøker, som i en utstilling kun kan vises bak en monter.

http://www.munch.museum.no/tegneren/skissebok/skissebok2.swf

I denne skisseboken finnes bl.a. Munchs første utkast til maleriet ”Skrik” 1893/1910

Munchs notater og tekster kom for alvor frem i lyset under arbeidet med et eget nettsted, www.eMunch.no, som også resulterte i utstillingen ”eMunch – tekst og bilde” vinteren 2011. Nå er søkefunksjonen igjen forbedret, og eMunch.no har blitt et unikt verktøy for både forskere og generelt kunstinteresserte, som får internasjonal oppmerksomhet. Dessverre skorter det på ressurser til å fullføre prosjektet, og å oversette transkriberte tekster til flere språk, men deler er tilgjengelig på engelsk, tysk og fransk.

www.facebook.com/edvard.munch har i dag over 36 000 tilhengere, og her har vi integrert flere av Munch-museets digitale kanaler. På http://audiomunch.no/aula kan publikum gratis laste ned en audioguide for android, iPhone eller iPod til den aktuelle utstillingen ”Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen” før eller under museumsbesøket. Se flere filmer om utstillingen på www.youtube.com/themunchmuseum. Munch-museet har gratis WiFi og håper folk også bruker den til å tvitre fra besøket. Skriv til @themunchmuseum eller bruk hashtaggen #Munchmuseet.


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" , er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg, neste innlegg vil bli skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent.

lørdag 5. november 2011

Bloggstafett: Udstilling mellem æstetisering og mennesker

Dagens innlegg med tittelen "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker" er skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg. Innlegget finner du på www.historieblog.dk, og er innlegg nr. 7 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

fredag 4. november 2011

Bloggstafett: Kan formidlingen stille seg i veien for objektet?

Av: Gunhild Varvin, kommunikasjonsansvarlig Henie Onstad Kunstsenter

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet, neste innlegg vil bli skrevet av Benjamin Asmussen, museumsinspektør ved Handels- og søfartsmuseet på Kronborg.

Først vil vi takke Hege Huseby for initiativet til bloggstafetten og muligheten til å delta. Flere interessante spørsmål har blitt tatt opp i de tidligere innleggene. I denne teksten vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i Kajsa Hartigs synspunkter samtidig som jeg i likhet med Hege Huseby vil snu om på problemstillingen til Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg. Som case presenteres Henie Onstad Kunstsenters app for iPad laget i tilknytning til utstillingen Dubuffet som arkitekt, vist på Henie Onstad Kunstsenter våren 2011.

En praktisk teoretisk tilnærming
Svært presist understreker Kajsa Hartig ”användarnas och besökarnas behov av att vara medskapande, att kunna återanvända och remixa.” Tilbakemeldingene fra publikum viser hvor viktig dette er.

I mange år har vi søkt å løse dette gjennom faste barneverksteder og workshops. Her legger vi til rette for at barn og unge kan besøke kunstsenteret og se utstillingene for så gå ned i verkstedet og arbeide videre med relevante teknikker og tema.

Rent praktisk har vi en begrensning på 15 barn om gangen. Etterspørselen er ofte mye høyere. Og selv om vi arrangerer en rekke workshops, klarer vi gjennom denne typen tilbud ikke å nå ut til så mange som vi skulle ønske.

I denne sammenhengen er digitale verktøy interessante i to ulike måter: 1) Som formidlingsverktøy kan de bidra til at vi får utvidet tilbudet i tillegg til at vi slik trolig når ut til flere målgrupper også utenfor kunstsenteret. 2) Som kunstneriske verktøy er de interessante ettersom mange samtidskunstnerne med største selvfølgelighet arbeider med kameraer, datamaskiner og ulik programvare. Her kan vi bidra til å gi publikum en forståelse av at verktøy de bruker til daglig også kan være interessante i forhold til å skape kunst.


iPad
I forhold til utstillingen Dubuffet som arkitekt så vi at iPaden med sitt intuitive grensesnitt kunne være et svært interessant verktøy. Ved å ta utgangspunkt i kunstnerens særpregede cellelignende teknikk, hvor bilder konstrueres ved å sette samme ulike elementer, laget vi et digitalt puslespill. Vi ville at barn skulle få en forståelse av hvordan kunstneren jobbet, ved selv å teste Dubuffets arbeidsmetode gjennom en gratis app. I tekst og bilder knyttet til puslespillet la vi inn mer informasjon om kunstneren og utstillingen.

En overveldende mottagelse
Vi testet appen på barnehagebarn. Først fikk de en introduksjon til utstillingen og kunstneren. Deretter studerte vi skulpturen Beniquet Trompette (brukt som objekt i appen).

Når vi snakket om hvilken teknikk kunstneren Dubuffet hadde brukt, tok vi frem iPadene og oppfordret til at barna selv skulle teste appen.

De fleste av barna hadde aldri tidligere sett en iPad og de yngste var ikke eldre enn 3 år. Til vår store glede så vi at teknologien ikke var et hinder. Det tok ikke lang tid før oppmerksomheten var flyttet fra utstillingen til iPaden. Med stor kyndighet puslet barna skulpturen som de nettopp hadde studert. De samarbeidet og løste oppgavene sammen. Men hvordan påvirket det nye digitale formidlingsverktøyet selve utstillingen? Var det noen av barna som nå var interessert i å se på Dubuffets ekte kunst?

Barna fikk helt klart oppleve utfordringene med å sette sammen Dubuffets mange celler, men interessen for Dubuffets originale arbeider ble dessverre merkbart lavere etter vi introduserte iPaden. Med iPadens store attraksjonsverdi i seg selv har vi i ettertid måtte stille oss spørsmålet om vi gjennom denne formidlingen bidro til å sette selve kunstverket/kunstneren i skyggen.Et annet moment er at flere av barna etter endt pusling ikke klarte å gjøre koblingen mellom det fysiske kunstverket og verket i det digitale puslespillet.

Motstanden i kunsten

Alt i alt har vi hatt svært positive erfaringer med appen. Ikke bare har den blitt brukt på museet, den har også blitt lastet ned av privatpersoner i hele verden. Likevel ser vi at vi ved å introdusere digitale plattformer som har høy attraksjonsverdi i seg selv, må lære oss mer om hvordan de ulike verktøyene påvirker selve utstillingen. Og ettersom vi ikke har gjort målinger på responsen over tid, vet vi ikke sikkert hvordan appen har påvirket barnas totale inntrykk av Dubuffet.

I kunsten ligger det ofte en motstand. Vi ønsker ikke å fjerne denne. I stedet søker vi å skape en interesse for kunsten som forhåpentligvis kan bidra til at flere vil ta seg tid til å oppleve kunsten.

For å få til dette ønsker vi som kunstsenter å tilegne oss mer kunnskap om hvordan vi arbeider med digital formidling av kunst og historiske objekter – uten at vi stiller kunstneren og verket i skyggen.

Med det kaster jeg ballen videre til Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg.

torsdag 3. november 2011

Bloggstafett: Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet

Dagens innlegg med tittel “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet" er skrevet av Kajsa Hartig, digital navigatør ved Nordiska Museet. Innlegget finner du på Nordiska Museets blogg om nye medier, og er innlegg nr. 5 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

onsdag 2. november 2011

Bloggstafett: Minner, metaforer og metaverse

Dagens innlegg med tittel “Minner, metaforer og metaverse” er skrevet av Heidi Dahlsveen som er profesjonell historieforteller. Innlegget finner du på hennes blogg www.mimesismonday.com, og er innlegg nr. 4 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

tirsdag 1. november 2011

Bloggstafett: På grensen til kunst?

Av: Hege Børrud Huseby, frilans kulturformidler og skribent

I bloggstafettens første innlegg skriver Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke om prosjekter der kunst og kunstnere har fått lov til å komme inn på kulturhistoriske museer. I disse prosjektene kom kunsten utenfra, og var ønsket som et ”eksternt og kritisk blikk” på museets praksis, skriver Slettvåg og Brekke.

Mitt bidrag i denne stafetten vil også handle om kunst og kulturhistoriske museer, men jeg vil vise fram et eksempel på at kulturhistoriske utstillinger beveger seg mot det kunstneriske. Det vil si, en omvendt prosess enn det Slettvåg og Brekke beskriver. Det er ikke den institusjonerte kunsten som beveger seg inn i den kulturhistoriske utstillingen, men den kulturhistoriske utstillingen som beveger seg ut mot et uttrykk som minner om kunst.

For å skille natur- og kulturhistoriske museer fra kunstmuseer har jeg valgt å bruke betegnelsene fagmuseer og fagutstillinger, i mangel av noe bedre.

Remixet begravelse

Hvis du besøker Churchill War Rooms i London vil du innerst i de underjordiske korridorene finne Churchill Museum. Churchill Museum er en utstilling om Winston Churchills liv spekket med ny teknologi og gamle filmklipp, fotografier, plakater og radiotaler. En av installasjonene i utstillingen representerer Churchills store offentlige begravelse. Installasjonen består av tre skjermer satt sammen som et triptyk på en vegg foran en benk og et monter med flagget som dekket Churchills kiste.



Alle de tre skjermene viser tv-opptak fra begravelsen, men de originale opptakene er klippet og redigert så de tre skjermene sammen gir en annerledes estetisk opplevelse enn tv-sendingen gjorde. Lyden som avspilles er også tatt opp på nytt, slik at lyden fra folkemengden og gravfølget er tydeligere, og trekker tilskueren mer inn i opplevelsen av begravelsen. På baksiden av benkens rygg er det en tekst om Churhills begravelse, men det er ingen tekst som forklarer hvordan filmklippene opprinnelig var brukt og klippet sammen. Til sammenligning er det en tekst knyttet til flagget i monteret. Den teksten forklarer at det var akkurat dette flagget som lå over Churchills kiste. Filmklippene blir derfor ikke behandlet som en museumsgjenstand, på samme måte som flagget i monteret.



Fra historisk dokumentasjon til kunst?

Om monteret med flagget og teksten bak på benken hadde blitt fjernet kunne denne installasjonen helt fint ha vært plassert i et kunstmuseum, tenker jeg.

Mange fagmuseer tar i bruk virkemidler som tidligere har vært forbehold kunsten. Historien skal oppleves, og aller helst føles, og de besøkende skal selv reflektere. Museene ønsker å stille flere spørsmål enn de svarer på, fordi sannheten ikke er entydig. Kunst, i mange tilfeller, handler nettopp om tvetydighet og personlige tolkninger. Hvor langt kan kulturhistoriske museer bevege seg mot kunstneriske virkemidler før publikum ikke lenger har tiltro til det som formidles?

I min masteroppgave undersøkte jeg hvordan historiske medietekster, som fotografier, film, lydopptak o.l. blir utstilt av kulturhistoriske museer. Jeg analyserte 12 installasjoner på hhv. Museum of London og Churchill Museum. Analysene viste at medietekster sjelden blir stilt ut som historiske gjenstander på disse to museene. De brukes i stedet som estetiske virkemidler. De forstørres, forminskes, gjøres interaktive, klippes i, settes inn i nye kontekster og så videre. Museumsgjenstander settes også inn i nye kontekster, men de beholder rollen som original historisk gjenstand, noe som en gang hadde en funksjon i samfunnet. Medietekstene gjør ikke det. Deres opprinnelige funksjon forsvinner til fordel for deres illustrative og estetiske kvaliteter. Medietekster er lette å leke med, og ny teknologi skaper mange muligheter for å vekke følelser og skape opplevelser. Teknikker som tidligere var forbeholdt kunstmuseer finner vi nå også i fagmuseer.

Med bakgrunn i dette eksempelet er det to spørsmål jeg vil bringe inn i bloggstafetten.

Det første er: Hvordan skal vi forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) som materiale for nye tekster som minner om kunstverk?

Det andre er: kan vi se en bevegelse mot kunstnerkuraterte fagutstillinger? Vil fagutstillinger i framtiden bli presentert som én persons verk? Teknisk museum har allerede begynt denne trenden ved å hyre inn scenekunstneren Robert Wilson. Hva tenker du?

Alle foto: Hege Børrud Huseby


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Kunstneren i arkivet", ble skrevet av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter, neste innlegg vil bli skrevet av Heidi Dahlsveen, Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA.

mandag 31. oktober 2011

Bloggstafett: Kunstneren i arkivet

av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter

Monument to the Nationalist Government (1979/2009)
av Michael Goldberg i utstillingen "Mot og motstand", Iziko National Gallery i Cape Town.

Foto: Tommy Modalsli / Nobels Fredssenter

Da jeg så tittelen på årets konferanse, fikk jeg et helt bestemt kunstverk på netthinnen, nemlig Monument to the Nationalist Government (1979/2009) av Michael Goldberg. Jeg kan vanskelig tenke meg et verk som passer bedre til «Fortiden for tiden. Møter mellom museer, arkiv og kunst.»

Hovedelementet i Goldbergs verk er rett og slett et arkiv. Nærmere bestemt et litt gammeldags grønt arkivskap i metall, av den typen som gjerne ble brukt på offentlige kontorer på 1960-tallet.

I de fire arkivskuffene har kunstneren arkivert alle raselovene som ble vedtatt i Sør-Afrika under apartheidstyret. De fire statsministrene Malan, Strijdom, Verwoerd og Vorster har fått hver sin skuff, inndelt etter deres regjeringstid i tiden fra 1948-79. Publikum kan åpne skuffene, og selv lese lovene.

Goldbergs arbeid viser på en enkel og urovekkende måte hvordan rasisme og raseskille ble satt i system. Arkivskapets rene og ryddige utseende står i skarp kontrast til det skremmende omfattende lovverket, og de brutale konsekvensene det hadde.

Politisk kunst?
I vår hjemlige kunstdebatt rynkes det ofte på nesa over selve begrepet «politisk kunst». Men for mange av de sørafrikanske kunstnerne var kunsten også del av en politisk kamp.

I utstillingen «Mot og Motstand» der Goldsbergs verk ble vist, valgte vi på Nobels Fredssenter, sammen med den sørafrikanske kunstneren og kuratoren Gavin Jantjes, å fortelle historien om Sør-Afrika og de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne gjennom samtidskunst, film og foto.

Å velge kunsten som inngang til historien om Luthuli, Tutu, de Klerk og Mandela ga mange gode erfaringer. Gjennom kunsten åpnet det seg flere muligheter for dialog med publikum. Hvert kunstverk skapte ulike innganger til refleksjon om Sør-Afrikas historie og de fire fredsprisvinnernes historie.

Utstillingen åpnet først i Nasjonalgalleriet i Cape Town, og senere på Fredssenteret i Oslo. I Cape Town åpnet Dronning Sonja utstillingen med Desmond Tutu og Frederik Willem de Klerk til stede. Å høre hvordan fredsprisvinnerne selv opplevde utstillingen var spennende. Men like interessant var det å høre fra museumsdirektøren at for første gang hadde også museumsverter og rengjøringspersonale engasjert seg i diskusjoner om museets utstilling og enkeltverkene.


Kurator Gavin Jantjes forteller HM Dronning Sonja og utenriksminister Jonas Gahr Støre om Goldbergs verk.
Fra åpningen av utstillingen "Mot og motstand" på Nobels Fredssenter 7. mai 2010.

Foto: Sara Johannessen / Nobels Fredssenter



At mange av kunstnerne selv deltok på åpningen, og i egne seminarer i både Cape Town og Oslo var verdifullt. Her ble kunsten også utgangspunkt for samtaler om dagens Sør-Afrika og de utfordringer landet står overfor. Spesielt sterkt ble møte med kunstneren Churchill Madikida
som deltok i utstillingen med verket Virus V (2005) om søsteren som døde av hiv/aids.

I tiden som kommer tror jeg vi må utfordre forestillingen om at museer bare skal være museale, at kunstutstillinger bare er til for kunsten, og at arkiver bare er til for historien. Som en ung kulturinstitusjon har vi valgt å bruke ulike fortellergrep for å fortelle den mer enn 100 år gamle historien om fredsprisen. Samtidig ønsker vi å løfte frem nye og samfunnsaktuelle tema. Slik ønsker vi å være en aktiv og aktuell samfunnsinstitusjon slik også Siri Slettevåg og Åshild Andrea Brekke påpeker viktigheten av.

Et lite apropos til slutt; i skrivende stund runder vi i dag syv milliarder mennesker på kloden. I 2009 viste vi fotoutstillingen «Steder der vi bor» om den eksplosive befolkningsveksten. Sammen med den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen skapte vi fire fysiske slum-miljø i utstillingen, for å fortelle at for første gang i historien bor flertallet av oss i byer. Med utstillingen, og i debatter og et eget undervisningsopplegg forsøkte vi å peke inn i fremtiden.

Gjennom fotografens linse, og kunstnerens håndfaste arbeid, kan vi bedre forstå historien om fortiden, og reflektere om den fremtiden som venter oss. Slik kan museer i dag romme historier både om fortiden og fremtiden.


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.
Forrige innlegg, "Om huskunstnarar og handlingsrom"
ble skrevet av Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke, neste innlegg vil bli skrevet av Hege Børrud Huseby.

onsdag 26. oktober 2011

Bloggstafett: klar ferdig gå!

For under en uke siden inviterte jeg, sammen med Marit Amundsen (Vestfoldmuseene) og Oskar Sejeskog (Oslo Museum), til bloggstafett om møter mellom museer, arkiver og kunst. (Les invitasjonen her.) Responsen har vært veldig positiv, og vi har nå, før start, planlagte innlegg nesten annenhver dag fram til Kulturrådets årskonferanse 16.-17. november.

Om du blir inspirert er det fremdeles mulig å melde seg på. Ellers oppfordrer jeg til bruk av kommentarfeltet, og håper innleggene kan inspirere og vekke diskusjon om forholdet mellom museer, arkiv og kunst.

Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg fra Norsk kulturråd står bak første innlegg, og jeg vil bare si: Velkommen til bloggstafett!

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Bloggstafett: Om huskunstnarar og handlingsrom

Av: Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg, Norsk Kulturråd,
redaktører av ein erfaringsrapport frå
Forsvarsmuseets Artist in Residence prosjekt

Fleire av stortingsmeldingane knytte til kultursektoren som har komme dei seinare åra, legg vekt på at arkiva og musea skal vera aktive og aktuelle samfunnsinstitusjonar. Dei skal ha fokus på kritisk refleksjon og skapande innsikt, og skal fungera som møtestader og sosiale arenaer for mange ulike grupper. Institusjonane skal med andre ord vera med på å styrkja demokratiet og ytringsfridomen gjennom arbeidet sitt.

Arkiv og museum er ulike når det gjeld å tolka og setja ut i livet rolla som kritisk reflekterande samfunnsinstitusjonar. Det er rom for stor variasjon i måtar å operasjonalisera samfunnsrolla på. Forvarsmuseet valde gjennom sitt Artist-in Residence-prosjekt (AiR) å gripa denne rolla på ein ny og utfordrande måte. Prosjektet vart skipa dels etter inspirasjon frå Kulturrådets prosjekt ”Museale forstyrrelser”, som vart avslutta i 2009, og dels etter erfaringane med ”Miss Landmine Kambodsja”-utstillinga på Forsvarsmuseet, òg støtta av Kulturrådet. Som ”artist-in-residence” hadde kunstnar Morten Traavik fast arbeidsplass på museet og i utgangspunktet full kunstnarleg fridom til å sjå kritisk på ulike sider ved militær verksemd.

Forsvarsmuseet ville altså prøva handlingsrom og nye formidlingsformer. Dei ville ha eit eksternt og gjerne kritisk blikk på eiga verksemd. Så kvifor vart prosjektet så omstridd hjå museumseigarane at dei freista å stogga det? Vi trur at dette vart vanskeleg fordi eigarane i løpet av prosjektet oppdaga at dei hadde liten eller ingen kontroll på kunstnaren. Dette er kan hende heile utfordringa ved å opna for kunstnarisk fridom – ein må sleppa kontroll og kan risikera å ikkje lika resultatet.

Med AiR-prosjektet gjekk Forsvarsmuseet i Oslo føre med eit modig og nyttig stykke nybrottsarbeid, ikkje minst fordi dei tilhøyrer ein type museum som kan hende har eit tettare forhold til eigarane sine av di dei er eit etatsmuseum.

Liknande prosjekt har likevel fungert godt både ved Luftfartsmuseet i Bodø og Armémuseet i Stockholm, og har gjeve opphav til interessante diskusjonar og problemstillingar som er viktige i den stadige vidareutviklinga av samfunnsrolla til musea og arkiva. Bratt læringskurve og motvillige eigarar til tross, Forsvarsmuseet har tydelegvis lært mykje av denne prosessen og gjort seg erfaringar som har stor overføringsverdi til andre prosjekt, både ved eige og andre museum. Til alt overmål har det heller ikkje skremt dei frå å tenkja seg nye slike samarbeidsprosjekt i framtida.

Både spørsmål om kva kunst er, og korleis den fungerer i offentlege rom, er berre nokre av problemstillingane som har komme til syne i løpet av prosessen. I Bodø noterer dei seg at ein av dei tinga som er spennande med eit slikt kunstverk ”… er at i skjæringspunktet mellom dem som blir støtt og provosert og dem som synes kunstidéen er morsom og interessant, oppstår det nye problemstillinger.” (Aasjordet White, Luftfartsmuseet i Bodø).

(Den fullstendige erfaringsrapporten frå Forsvarsmuseet sitt AiR-prosjekt er i kjømda, og vert tilgjengeleg til årskonferansen til Kulturrådet i november.)


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

fredag 21. oktober 2011

Stafett - lagoppsettet

26. oktober: Norsk kulturråd - ved Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke
- "Om huskunstnarar og handlingsrom"
31. oktober: Liv Astrid Sverdrup - Utstillingssjef, Nobels Fredssenter
- "Kunstneren i arkivet"
1. november: Hege Huseby - Frilansskribent og kulturformidler
- "På grensen til kunst?"
2. november: Heidi Dahlsveen - Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA
- "Minner, metaforer og metaverse"
3. november: Kajsa Hartig - Digital navigatør, avdelingen Nye medier, Nordiska Museet Stockholm
- “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet"
4. november: Gunhild Varvin - Henie Onstad Kunstsenter
- "Kan formidlingen stille seg i veien for objektet?"
5. november: Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg
- "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker"
6. november: Lin Stafne-Pfisterer - Museumslektor og ansvarlig for sosiale medier ved Munch-museet- "Multimediale Munch"
7. november: Charlotte S.H. Jensen - Webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent
- "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?"
8. november: Sophie Fuglesang - student, Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet
- "Det digitale utstillingsroms potensiale"
9. november: Oslo Museum - ved Linken Apall-Olsen, formidlingsleder
- "Fjes før Facebook"
10.november: Ellen Sæthre-McGuirk - Førsteamanuensis UiN
- "Mens vi trykker på knappene..."
11. november: Hanne Cecilie Gulstad - student, Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet
- "Kunstnerisk bruk av arkivmateriale"
12. november: Olaug Irene Røsvik Andreassen - Smithsonian Museum Practice Fellow 2011
- "Pinner på rekke mellom glitrende stein"
13. november: Hanne S. Ø Butvillo - Berger museum
- "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie"
14. november: Norsk visearkiv - ved Liv Kreken Kvalnes, Styreleder
- "Midt i kulturen"
15. november: Marit K. Amundsen - Museumskonsulent, Vestfoldmuseene
- Museum, kunst og arkiv – “alt vi trenger er en app!”

16.-17. november: Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden: møter mellom museer, arkiv og kunst, Maihaugen, Lillehammer.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Første innlegg finner du her.

torsdag 20. oktober 2011

Invitasjon til bloggstafett

Hva er møtepunktene mellom arkiv, kunst og museum? Og hva skjer i disse møtene?

Museer, arkiv og kunstfeltet tar i økende grad initiativ til samarbeid på tvers. Flere kunstprosjekter har i den senere tid rettet interessen mot å undersøke, avdekke og ta i bruk historisk materiale. På samme tid bruker kultur- og naturhistoriske museer i større grad kunst både til kilder og formidling. Digitalisering og internett har gjort grensene mellom arkiv og utstilling uklare. Arkivmateriale blir i dag tilgjengeliggjort på stadig nye måter, og kuratering og utstilling finner sted på arkivers nettsider, mens museene inkluderer arkiver og arkivets organisering i utstillinger.

I november arrangerer Norsk Kulturråd sin årskonferanse. Den har tittelen Fortiden for tiden - møter mellom museer, arkiv og kunst. I forkant av konferansen vil jeg, med støtte fra Marit Kjeksrud Amundsen (Vestfoldmuseene) og Oskar Seljeskog (Oslo Museum), invitere til en bloggstafett om temaet. Målet er en rekke av blogginnlegg, publisert på forskjellige blogger, som tar utgangspunkt i temaet møter mellom museer, arkiv og kunst.

Slik fungerer stafetten
  1. Du melder deg på i kommentarfeltet her, eller ved å sende en mail til hegebhuseby@gmail.com. Påmeldingen må inneholde mailadresse, litt informasjon om deg, om du skriver på vegne av arbeidsplass eller for deg selv, og om du vil publisere på egen blogg eller denne.
  2. Jeg sender ut en liste over når de ulike deltakerne skal publisere. Stafetten vil foregå i tidsrommet 26.oktober til 16. november.
  3. Vi skriver!
Forslag til hvordan innleggene kan vinkles
  1. Ta utgangspunkt i en konkret opplevelse av et møte mellom museer, arkiv og kunst, og gjør noen refleksjoner omkring denne opplevelsen. Det kan være både en opplevelse som publikum, eller en opplevelse fra produksjon / tilrettelegging for et slikt møte.
  2. Dine asossiasjoner til tittelen ”Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst”
  3. Ta tak i et av temaene som skal diskuteres på konferansen. Se program her.
  4. Fortsett diskusjonen av et tema som er tatt opp tidligere i stafetten.
Form
For å gjøre innleggene i stafetten mest mulig lesevennlige bør de ikke være på mer enn 800 ord. De skal ha mellomtitler og gjerne et bilde. Innleggene bør også ha en tydelig vinkling, og kun ett hovedargument.

Å få diskusjonen til å henge sammen
For å skape en følelse av sammenheng mellom de ulike innleggene er det viktig at hvert innlegg starter med en link til det første innlegget som forklarer stafetten, og en link til bloggen man får stafettpinnen av, gjerne direkte til bloggens stafettinnlegg. Til sist i innlegget linkes det til neste deltager. Denne linken må gjerne oppdateres til en link direkte til neste deltagers stafettinnlegg når dette innlegget er publisert. Ettersom tidsrommet for stafetten er begrenset, og deltakerne antagelig er travle folk, vil det ikke alltid være mulig for deltakerne å lese forrige innlegg før man skriver sitt eget, selv om dette er det optimale.

Diskusjonen vil kobles med twitter ved at alle innlegg blir nevnt på twitter, og ved at man merker alle tweets som handler om stafetten med #bloggstafett. (Ny på twitter? Les mer her, og her.)

Hvorfor bloggstafett?

  • For å skape dialog og diskusjon om et aktuelt og interessant tema.
  • For å inspirere og forberede Årskonferansens deltakere.
  • For å bygge opp om blogging som platform for kunnskapsutvikling for museer og relaterte aktører.
  • For å teste mulighetene for blogging som medium for museumsbransjen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Intervju: Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon

Jeg har fått en avtale med prosjektutvikler Pernille Wahlgren i Kvorning design og kommunikasjon, og er invitert på et formiddagsmøte i firmaets kontorer i København sentrum. Jeg blir sluppet inn gjennom en grønn, buet port, inn til et smalt, idyllisk gårdsrom med trapper opp til dørene og brostein på bakken. Snart åpnes en av dørene og Pernille Wahlgren slipper meg inn i en av Københavns eldste bygninger.
Kvorning design og kommunikasjon er et av Danmarks største designfirmaer, og har spesialisert seg på utstillingsdesign, grafisk kommunikasjon og innretning. Det er ikke store plassen de 12 ansatte har å boltre seg på, men lokalene er hyggelige. Pernille forteller at de har prøvd å sette sitt preg på lokalene, men bygningen er fredet så det er ikke mye de får lov til. I entreen er det utstilt bilder og modeller av Kvornings siste arbeider, og i møterommet, der vi setter oss ned, står en Lego-modell av Kvornings plan for det nye bymuseet i Odense. Det er høstferie i Danmark denne uka og roligere på kontoret enn det pleier å være, forteller Pernille.
Fokus på arkitektur og design
Pernille Wahlgren er den eneste i firmaet som ikke er arkitekt eller designer. Hun er utdannet etnolog og jobbet tidligere på Nationalmuseet i København. Hun er derfor en av firmaets viktigste kontakter til museumsbransjen. Kvorning design og kommunikasjon utvikler og produserer en rekke forskjellige utstillinger, fra midlertidige utstillinger og vandreutstillinger, til store faste utstillinger, opplevelsesparker, akvarier og showrooms. Man kan se på prosjektene at det er design, arkitektur og innredning som er Kvornings spesialiteter, selv om de med sitt nyeste prosjekt i Dover viser at de også behersker formidling med multimediateknologi.
Internasjonal rekkevidde
Kvorning er et internasjonalt orientert firma, og har hatt oppdrag i over 40 land i hele verden. I det siste har de begynt å få fotfeste som en aktør i England, og har åpnet et kontor i London. Deres foreløpig største prosjekt i England er Dover Secret Wartime Tunnels som åpnet i sommer. Kvorning har her utviklet to utstillinger inne i tunnelene som går gjennom de hvite klippene i Dover. I disse utstillingene har de brukt originale film-opptak som de har prosjektert på innsiden av tunnelenes vegger, se mer her.
- Kvorning jobber ikke direkte med å produsere innhold til i en utstilling, forteller Pernille, men arbeider tett med kunden om å utvikle et godt konsept.
Utviklingen av en utstilling er et kreativt forløp hvor museet og Kvorning møtes og prøver å forene sine respektive ekspertiser for å forme innholdet og konseptet. Kvorning lager rammen for gjenstandene og informasjonen museet ønsker å formidle. Museene skriver som regel tekstene, og Kvorning retter litt til om det er nødvendig for å bedre kommunikasjonen.
- Vi er sterke på konseptutvikling, utover at vi har gode designere, og det skiller oss ofte fra konkurrentene. Det var derfor vi vant Petter Dass-utstillingen og Bjørneparken.

Etter at Pernille Wahlgren har fortalt om Kvornings arbeide spør jeg henne hva hun mener er det viktigste som skjer innenfor utstillingsdesign nå.
Jeg tror noe av det viktigste akkurat nå er et sterkt konsept, enkelhet og et tydelig budskap. Designet må ikke overgå innholdet. Man kan godt bli litt stresset om det er tekster over alt. Jeg har sansen for løsninger der man kan fordype seg, f.eks på touchskjermer.
En god café synes jeg også er veldig viktig. Og stillesoner, områder der det ikke er noe input. Et sted man kan legge seg ned og slappe av. Jeg synes det er viktig at man på en eller annen måte skaper noen stille rom. Man får jo ikke noe ut av det om man blir stresset, og man er jo på museet i fritiden sin. Det tror jeg er veien fram. Det kan gjerne være en skjerm man kan se på, bare det ikke er for mye informasjon.
Man skal passe på å ikke lage for avanserte ting, kompliserte dataspill for eksempel. Det som fungerer best er noe simpelt, som er morsomt, og som ikke går i stykker. Det verste som kan skje er jo om man går bort til en fancy touchscreen og så er den ødelagt.
Jeg synes også formidling til barn er veldig spennende. Post- og telemuseet i København har f. eks en utstilling for barn oppe i 3de etasje, den liker mine barn veldig godt. Arbejdermuseet (i København) har også en. Sist fredag var jeg på åpningen av Københavns Museums nye utstilling, SKRALD, og den er rettet mot 10-14 åringer, men det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde sett den. Jeg syntes utstillingen var veldig interessant, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Det var mange små elementer der som jeg fikk noe ut av. Det er de små detaljene man lærer noe av, og det synes jeg er ganske spennende.
Jeg liker også godt å bli forført. Å stå å lese blir raskt ganske kjedelig. Det er utrolig bra at ikke alt trenger å være i monter. Utstillingen i Dover er et godt eksempel på en totalopplevelse av lyd, bilde og rom. Noen av de som var med i krigen har vært og sett utstillingen og de sa at det nesten var som å være der.

lørdag 15. oktober 2011

VÆGGEN - museet ut i byen


På rådhusplassen i København står en stor digital vegg i en container. Den glir lett inn i byggerotet som preger plassen på grunn av byggingen av en ny metro-linje i byen. Veggen er satt opp av Københavns Museum - bymuseet i København, og den flyttes rundt i byen sammen med metroutgravingene. For i tillegg til at store jordmasser skal fjærnes for at byens beboere skal kunne kjøre førerløse vogner til enda flere steder, så foretas det også arkeologiske utgravninger. Københavns Museum har tatt på seg oppgaven med å trekke linjene fra de arkeologiske funnene til utbyggingen av den nye metro-linjen, og trekke byens beboere og turister inn i formidlingen av dette historiske spennet. Det er dette VÆGGEN er til for.

København i navigerbar collage-versjon
Det er ingen som bruker Væggen når jeg kommer, men ikke lenge etter at jeg har begynt å bla i bildene og navigere rundt i by-collagen kommer det flere til. På VÆGGEN kan du bevege deg rundt i et København skapt av en digital collage av fotografier, tegninger og malerier. Ved å horisontalt på skjærmen kan du bevege deg til høyre og venstre i byen, og ved å stryke vertikalt kan du bevege den innover eller utover i byen. I tillegg er den et rullefelt som bestemmer hvilket år man ser byen fra. Ved å bevege knappen til høyre eller venstre kan du endre årstallet du ser området du utforsker fra. I tillegg til å bevege seg rundt i byen kan man også velge hvilken del av byen man vil utforske fra en meny. Man kan få opp bilder både ved å røre ved bildene i collagen og ved å få åpne menyer hvor man blir presentert for mange bilder fra en gate eller et sted i byen. De fleste bildene er lagt til av museet, mens noen er lagt til av VÆGGENs brukere.


Hva får man ut av den?
Væggen er fin, ideen er god og den er et spennende bud på hvordan museet kan beveget seg ut i byrommet og engasjere flere av byens beboere. Men brukeropplevelsen har noen mangler. Til tross for at jeg har sett VÆGGEN før og lest en del om hvordan den fungerer tar det litt tid før jeg skjønner hvordan jeg skal navigere. Har man aldri hørt om den vil jeg tro det er vanskelig å forstå hva man skal gjøre. Det er mange bilder å se på, men lite informasjon. Jeg føler derfor ikke at jeg blir så mye klokere på Københavns historie. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde lagt opp noen bilder selv. Da kunne jeg ha satt mitt bilde inn i en kontekst og sett på de andre bildene som handlet om det samme. Nå blar jeg litt rundt på måfå og vet ikke helt hva jeg skal se etter. Det hadde nok også vært annerledes om jeg var fra København. Da kunne jeg ha lett etter stedene jeg vokste opp og sett på hvordan byen jeg kjenner har endret seg. Min historie i København er for kort for den opplevelsen.

Kommentarer og brukerdeltagelse
Som bruker av VÆGGEN kan man skrive kommentarer til bildene. Det er ikke så mange som har gjort det, og de fleste kommentarene er det ikke så mye innhold i. Men jeg fant et fint eksempel på at denne funksjonen kan fungere. Tittelen på bildet av de to damene er "To ludere i gadedør i Holmensgade. En i uniform." Men hvem som er i uniform er ikke lett å se, som Anonymous kommenterer. Det var ingen som hadde svart på spørsmålet ennå, men det vil det kanskje være. På denne måten vil det bli mer informasjon å hente, og det er antagelig også Københavns Museums intensjon at brukerne selv skal bidra med informasjon og fortellinger om Københavns historie.

Et møte med en bruker av VÆGGEN
Ved VÆGGEN møter jeg Narve Kallevik, fra Haugesund. En av mange norske turister som passer rådhusplassen.

Hva fikk deg til å gå bort til Væggen? Det var utgravningene, jeg ville se hva som skjer her. Jeg så veggen og begynte å lese introduksjonen, men gikk videre før jeg hadde lest ferdig.

Hvordan synes du den fungerer? Jeg hadde ikke lest brukerveiledningen, og det merka jeg når jeg begynte.

Hva synes du om at museene beveger seg ut i byen? Jeg syntes det er stilig, veldig okay, for da blir man mer nysgjerrig. Det gjør at man tenker på å besøke museet. Vi hadde ikke tenkt på det før, men nå vet vi jo om det.

Hva synes du om at museer deltar i den politiske debatten? Det er jeg litt spørrende til. Jeg synes museene skal gi oss historien på en ok måte. For meg er museet et sted man kan gå tilbake og se hva som var. Hvis det blir for politisk og opp i dagen i dag, da kan den siden ved museet forsvinne.