Bloggstafett: Kunstneren i arkivet

av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter

Monument to the Nationalist Government (1979/2009)
av Michael Goldberg i utstillingen "Mot og motstand", Iziko National Gallery i Cape Town.
Foto: Tommy Modalsli / Nobels Fredssenter

Da jeg så tittelen på årets konferanse, fikk jeg et helt bestemt kunstverk på netthinnen, nemlig Monument to the Nationalist Government (1979/2009) av Michael Goldberg. Jeg kan vanskelig tenke meg et verk som passer bedre til «Fortiden for tiden. Møter mellom museer, arkiv og kunst.»

Hovedelementet i Goldbergs verk er rett og slett et arkiv. Nærmere bestemt et litt gammeldags grønt arkivskap i metall, av den typen som gjerne ble brukt på offentlige kontorer på 1960-tallet.

I de fire arkivskuffene har kunstneren arkivert alle raselovene som ble vedtatt i Sør-Afrika under apartheidstyret. De fire statsministrene Malan, Strijdom, Verwoerd og Vorster har fått hver sin skuff, inndelt etter deres regjeringstid i tiden fra 1948-79. Publikum kan åpne skuffene, og selv lese lovene.

Goldbergs arbeid viser på en enkel og urovekkende måte hvordan rasisme og raseskille ble satt i system. Arkivskapets rene og ryddige utseende står i skarp kontrast til det skremmende omfattende lovverket, og de brutale konsekvensene det hadde.

Politisk kunst?
I vår hjemlige kunstdebatt rynkes det ofte på nesa over selve begrepet «politisk kunst». Men for mange av de sørafrikanske kunstnerne var kunsten også del av en politisk kamp.

I utstillingen «Mot og Motstand» der Goldsbergs verk ble vist, valgte vi på Nobels Fredssenter, sammen med den sørafrikanske kunstneren og kuratoren Gavin Jantjes, å fortelle historien om Sør-Afrika og de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne gjennom samtidskunst, film og foto.

Å velge kunsten som inngang til historien om Luthuli, Tutu, de Klerk og Mandela ga mange gode erfaringer. Gjennom kunsten åpnet det seg flere muligheter for dialog med publikum. Hvert kunstverk skapte ulike innganger til refleksjon om Sør-Afrikas historie og de fire fredsprisvinnernes historie.

Utstillingen åpnet først i Nasjonalgalleriet i Cape Town, og senere på Fredssenteret i Oslo. I Cape Town åpnet Dronning Sonja utstillingen med Desmond Tutu og Frederik Willem de Klerk til stede. Å høre hvordan fredsprisvinnerne selv opplevde utstillingen var spennende. Men like interessant var det å høre fra museumsdirektøren at for første gang hadde også museumsverter og rengjøringspersonale engasjert seg i diskusjoner om museets utstilling og enkeltverkene.


Kurator Gavin Jantjes forteller HM Dronning Sonja og utenriksminister Jonas Gahr Støre om Goldbergs verk.
Fra åpningen av utstillingen "Mot og motstand" på Nobels Fredssenter 7. mai 2010.
Foto: Sara Johannessen / Nobels Fredssenter


At mange av kunstnerne selv deltok på åpningen, og i egne seminarer i både Cape Town og Oslo var verdifullt. Her ble kunsten også utgangspunkt for samtaler om dagens Sør-Afrika og de utfordringer landet står overfor. Spesielt sterkt ble møte med kunstneren Churchill Madikida
som deltok i utstillingen med verket Virus V (2005) om søsteren som døde av hiv/aids.

I tiden som kommer tror jeg vi må utfordre forestillingen om at museer bare skal være museale, at kunstutstillinger bare er til for kunsten, og at arkiver bare er til for historien. Som en ung kulturinstitusjon har vi valgt å bruke ulike fortellergrep for å fortelle den mer enn 100 år gamle historien om fredsprisen. Samtidig ønsker vi å løfte frem nye og samfunnsaktuelle tema. Slik ønsker vi å være en aktiv og aktuell samfunnsinstitusjon slik også Siri Slettevåg og Åshild Andrea Brekke påpeker viktigheten av.

Et lite apropos til slutt; i skrivende stund runder vi i dag syv milliarder mennesker på kloden. I 2009 viste vi fotoutstillingen «Steder der vi bor» om den eksplosive befolkningsveksten. Sammen med den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen skapte vi fire fysiske slum-miljø i utstillingen, for å fortelle at for første gang i historien bor flertallet av oss i byer. Med utstillingen, og i debatter og et eget undervisningsopplegg forsøkte vi å peke inn i fremtiden.

Gjennom fotografens linse, og kunstnerens håndfaste arbeid, kan vi bedre forstå historien om fortiden, og reflektere om den fremtiden som venter oss. Slik kan museer i dag romme historier både om fortiden og fremtiden.


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.
Forrige innlegg, "Om huskunstnarar og handlingsrom" ble skrevet av Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke, neste innlegg vil bli skrevet av Hege Børrud Huseby.

Bloggstafett: klar ferdig gå!

For under en uke siden inviterte jeg, sammen med Marit Amundsen (Vestfoldmuseene) og Oskar Sejeskog (Oslo Museum), til bloggstafett om møter mellom museer, arkiver og kunst. (Les invitasjonen her.) Responsen har vært veldig positiv, og vi har nå, før start, planlagte innlegg nesten annenhver dag fram til Kulturrådets årskonferanse 16.-17. november.

Om du blir inspirert er det fremdeles mulig å melde seg på. Ellers oppfordrer jeg til bruk av kommentarfeltet, og håper innleggene kan inspirere og vekke diskusjon om forholdet mellom museer, arkiv og kunst.

Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg fra Norsk kulturråd står bak første innlegg, og jeg vil bare si: Velkommen til bloggstafett!

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Bloggstafett: Om huskunstnarar og handlingsrom

Av: Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg, Norsk Kulturråd,

redaktører av ein erfaringsrapport frå
Forsvarsmuseets Artist in Residence prosjekt

Fleire av stortingsmeldingane knytte til kultursektoren som har komme dei seinare åra, legg vekt på at arkiva og musea skal vera aktive og aktuelle samfunnsinstitusjonar. Dei skal ha fokus på kritisk refleksjon og skapande innsikt, og skal fungera som møtestader og sosiale arenaer for mange ulike grupper. Institusjonane skal med andre ord vera med på å styrkja demokratiet og ytringsfridomen gjennom arbeidet sitt.

Arkiv og museum er ulike når det gjeld å tolka og setja ut i livet rolla som kritisk reflekterande samfunnsinstitusjonar. Det er rom for stor variasjon i måtar å operasjonalisera samfunnsrolla på. Forvarsmuseet valde gjennom sitt Artist-in Residence-prosjekt (AiR) å gripa denne rolla på ein ny og utfordrande måte. Prosjektet vart skipa dels etter inspirasjon frå Kulturrådets prosjekt ”Museale forstyrrelser”, som vart avslutta i 2009, og dels etter erfaringane med ”Miss Landmine Kambodsja”-utstillinga på Forsvarsmuseet, òg støtta av Kulturrådet. Som ”artist-in-residence” hadde kunstnar Morten Traavik fast arbeidsplass på museet og i utgangspunktet full kunstnarleg fridom til å sjå kritisk på ulike sider ved militær verksemd.

Forsvarsmuseet ville altså prøva handlingsrom og nye formidlingsformer. Dei ville ha eit eksternt og gjerne kritisk blikk på eiga verksemd. Så kvifor vart prosjektet så omstridd hjå museumseigarane at dei freista å stogga det? Vi trur at dette vart vanskeleg fordi eigarane i løpet av prosjektet oppdaga at dei hadde liten eller ingen kontroll på kunstnaren. Dette er kan hende heile utfordringa ved å opna for kunstnarisk fridom – ein må sleppa kontroll og kan risikera å ikkje lika resultatet.

Med AiR-prosjektet gjekk Forsvarsmuseet i Oslo føre med eit modig og nyttig stykke nybrottsarbeid, ikkje minst fordi dei tilhøyrer ein type museum som kan hende har eit tettare forhold til eigarane sine av di dei er eit etatsmuseum.

Liknande prosjekt har likevel fungert godt både ved Luftfartsmuseet i Bodø og Armémuseet i Stockholm, og har gjeve opphav til interessante diskusjonar og problemstillingar som er viktige i den stadige vidareutviklinga av samfunnsrolla til musea og arkiva. Bratt læringskurve og motvillige eigarar til tross, Forsvarsmuseet har tydelegvis lært mykje av denne prosessen og gjort seg erfaringar som har stor overføringsverdi til andre prosjekt, både ved eige og andre museum. Til alt overmål har det heller ikkje skremt dei frå å tenkja seg nye slike samarbeidsprosjekt i framtida.

Både spørsmål om kva kunst er, og korleis den fungerer i offentlege rom, er berre nokre av problemstillingane som har komme til syne i løpet av prosessen. I Bodø noterer dei seg at ein av dei tinga som er spennande med eit slikt kunstverk ”… er at i skjæringspunktet mellom dem som blir støtt og provosert og dem som synes kunstidéen er morsom og interessant, oppstår det nye problemstillinger.” (Aasjordet White, Luftfartsmuseet i Bodø).

(Den fullstendige erfaringsrapporten frå Forsvarsmuseet sitt AiR-prosjekt er i kjømda, og vert tilgjengeleg til årskonferansen til Kulturrådet i november.)


Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Stafett - lagoppsettet

26. oktober: Norsk kulturråd - ved Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke
- "Om huskunstnarar og handlingsrom"

31. oktober: Liv Astrid Sverdrup - Utstillingssjef, Nobels Fredssenter
- "Kunstneren i arkivet"
1. november: Hege Huseby - Frilansskribent og kulturformidler
- "På grensen til kunst?"
2. november: Heidi Dahlsveen - Forteller og høgskolelektor i Fortellerkunst HioA
- "Minner, metaforer og metaverse"
3. november: Kajsa Hartig - Digital navigatør, avdelingen Nye medier, Nordiska Museet Stockholm
- “Om estetisering och innovation i förmedling av kulturarvet"
4. november: Gunhild Varvin - Henie Onstad Kunstsenter
- "Kan formidlingen stille seg i veien for objektet?"
5. november: Benjamin Asmussen - Museumsinspektør, Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg
- "Udstillinger mellem æstetisering og mennesker"
6. november: Lin Stafne-Pfisterer - Museumslektor og ansvarlig for sosiale medier ved Munch-museet- "Multimediale Munch"
7. november: Charlotte S.H. Jensen - Webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent
- "Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?"
8. november: Sophie Fuglesang - student, Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet
- "Det digitale utstillingsroms potensiale"
9. november: Oslo Museum - ved Linken Apall-Olsen, formidlingsleder
- "Fjes før Facebook"
10.november: Ellen Sæthre-McGuirk - Førsteamanuensis UiN
- "Mens vi trykker på knappene..."
11. november: Hanne Cecilie Gulstad - student, Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet
- "Kunstnerisk bruk av arkivmateriale"
12. november: Olaug Irene Røsvik Andreassen - Smithsonian Museum Practice Fellow 2011
- "Pinner på rekke mellom glitrende stein"
13. november: Hanne S. Ø Butvillo - Berger museum
- "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie"
14. november: Norsk visearkiv - ved Liv Kreken Kvalnes, Styreleder
- "Midt i kulturen"
15. november: Marit K. Amundsen - Museumskonsulent, Vestfoldmuseene
- Museum, kunst og arkiv – “alt vi trenger er en app!”

16.-17. november: Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden: møter mellom museer, arkiv og kunst, Maihaugen, Lillehammer.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Første innlegg finner du her.

Invitasjon til bloggstafett

Hva er møtepunktene mellom arkiv, kunst og museum? Og hva skjer i disse møtene?

Museer, arkiv og kunstfeltet tar i økende grad initiativ til samarbeid på tvers. Flere kunstprosjekter har i den senere tid rettet interessen mot å undersøke, avdekke og ta i bruk historisk materiale. På samme tid bruker kultur- og naturhistoriske museer i større grad kunst både til kilder og formidling. Digitalisering og internett har gjort grensene mellom arkiv og utstilling uklare. Arkivmateriale blir i dag tilgjengeliggjort på stadig nye måter, og kuratering og utstilling finner sted på arkivers nettsider, mens museene inkluderer arkiver og arkivets organisering i utstillinger.

I november arrangerer Norsk Kulturråd sin årskonferanse. Den har tittelen Fortiden for tiden - møter mellom museer, arkiv og kunst. I forkant av konferansen vil jeg, med støtte fra Marit Kjeksrud Amundsen (Vestfoldmuseene) og Oskar Seljeskog (Oslo Museum), invitere til en bloggstafett om temaet. Målet er en rekke av blogginnlegg, publisert på forskjellige blogger, som tar utgangspunkt i temaet møter mellom museer, arkiv og kunst.

Slik fungerer stafetten

1. Du melder deg på i kommentarfeltet her, eller ved å sende en mail til hegebhuseby@gmail.com. Påmeldingen må inneholde mailadresse, litt informasjon om deg, om du skriver på vegne av arbeidsplass eller for deg selv, og om du vil publisere på egen blogg eller denne.
2. Jeg sender ut en liste over når de ulike deltakerne skal publisere. Stafetten vil foregå i tidsrommet 26.oktober til 16. november.
3. Vi skriver!

Forslag til hvordan innleggene kan vinkles

1. Ta utgangspunkt i en konkret opplevelse av et møte mellom museer, arkiv og kunst, og gjør noen refleksjoner omkring denne opplevelsen. Det kan være både en opplevelse som publikum, eller en opplevelse fra produksjon / tilrettelegging for et slikt møte.
2. Dine asossiasjoner til tittelen ”Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst”
3. Ta tak i et av temaene som skal diskuteres på konferansen. Se program her.
4. Fortsett diskusjonen av et tema som er tatt opp tidligere i stafetten.

Form

For å gjøre innleggene i stafetten mest mulig lesevennlige bør de ikke være på mer enn 800 ord. De skal ha mellomtitler og gjerne et bilde. Innleggene bør også ha en tydelig vinkling, og kun ett hovedargument.

Å få diskusjonen til å henge sammen

For å skape en følelse av sammenheng mellom de ulike innleggene er det viktig at hvert innlegg starter med en link til det første innlegget som forklarer stafetten, og en link til bloggen man får stafettpinnen av, gjerne direkte til bloggens stafettinnlegg. Til sist i innlegget linkes det til neste deltager. Denne linken må gjerne oppdateres til en link direkte til neste deltagers stafettinnlegg når dette innlegget er publisert. Ettersom tidsrommet for stafetten er begrenset, og deltakerne antagelig er travle folk, vil det ikke alltid være mulig for deltakerne å lese forrige innlegg før man skriver sitt eget, selv om dette er det optimale.

Diskusjonen vil kobles med twitter ved at alle innlegg blir nevnt på twitter, og ved at man merker alle tweets som handler om stafetten med #bloggstafett. (Ny på twitter? Les mer her, og her.)

Hvorfor bloggstafett?

• For å skape dialog og diskusjon om et aktuelt og interessant tema.
• For å inspirere og forberede Årskonferansens deltakere.
• For å bygge opp om blogging som platform for kunnskapsutvikling for museer og relaterte aktører.
• For å teste mulighetene for blogging som medium for museumsbransjen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Intervju: Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon

Jeg har fått en avtale med prosjektutvikler Pernille Wahlgren i Kvorning design og kommunikasjon, og er invitert på et formiddagsmøte i firmaets kontorer i København sentrum. Jeg blir sluppet inn gjennom en grønn, buet port, inn til et smalt, idyllisk gårdsrom med trapper opp til dørene og brostein på bakken. Snart åpnes en av dørene og Pernille Wahlgren slipper meg inn i en av Københavns eldste bygninger.

Kvorning design og kommunikasjon er et av Danmarks største designfirmaer, og har spesialisert seg på utstillingsdesign, grafisk kommunikasjon og innretning. Det er ikke store plassen de 12 ansatte har å boltre seg på, men lokalene er hyggelige. Pernille forteller at de har prøvd å sette sitt preg på lokalene, men bygningen er fredet så det er ikke mye de får lov til. I entreen er det utstilt bilder og modeller av Kvornings siste arbeider, og i møterommet, der vi setter oss ned, står en Lego-modell av Kvornings plan for det nye bymuseet i Odense. Det er høstferie i Danmark denne uka og roligere på kontoret enn det pleier å være, forteller Pernille.

Fokus på arkitektur og design

Pernille Wahlgren er den eneste i firmaet som ikke er arkitekt eller designer. Hun er utdannet etnolog og jobbet tidligere på Nationalmuseet i København. Hun er derfor en av firmaets viktigste kontakter til museumsbransjen. Kvorning design og kommunikasjon utvikler og produserer en rekke forskjellige utstillinger, fra midlertidige utstillinger og vandreutstillinger, til store faste utstillinger, opplevelsesparker, akvarier og showrooms. Man kan se på prosjektene at det er design, arkitektur og innredning som er Kvornings spesialiteter, selv om de med sitt nyeste prosjekt i Dover viser at de også behersker formidling med multimediateknologi.

Internasjonal rekkevidde

Kvorning er et internasjonalt orientert firma, og har hatt oppdrag i over 40 land i hele verden. I det siste har de begynt å få fotfeste som en aktør i England, og har åpnet et kontor i London. Deres foreløpig største prosjekt i England er Dover Secret Wartime Tunnels som åpnet i sommer. Kvorning har her utviklet to utstillinger inne i tunnelene som går gjennom de hvite klippene i Dover. I disse utstillingene har de brukt originale film-opptak som de har prosjektert på innsiden av tunnelenes vegger, se mer her.

- Kvorning jobber ikke direkte med å produsere innhold til i en utstilling, forteller Pernille, men arbeider tett med kunden om å utvikle et godt konsept.

Utviklingen av en utstilling er et kreativt forløp hvor museet og Kvorning møtes og prøver å forene sine respektive ekspertiser for å forme innholdet og konseptet. Kvorning lager rammen for gjenstandene og informasjonen museet ønsker å formidle. Museene skriver som regel tekstene, og Kvorning retter litt til om det er nødvendig for å bedre kommunikasjonen.

- Vi er sterke på konseptutvikling, utover at vi har gode designere, og det skiller oss ofte fra konkurrentene. Det var derfor vi vant Petter Dass-utstillingen og Bjørneparken.

Etter at Pernille Wahlgren har fortalt om Kvornings arbeide spør jeg henne hva hun mener er det viktigste som skjer innenfor utstillingsdesign nå.

Jeg tror noe av det viktigste akkurat nå er et sterkt konsept, enkelhet og et tydelig budskap. Designet må ikke overgå innholdet. Man kan godt bli litt stresset om det er tekster over alt. Jeg har sansen for løsninger der man kan fordype seg, f.eks på touchskjermer.

En god café synes jeg også er veldig viktig. Og stillesoner, områder der det ikke er noe input. Et sted man kan legge seg ned og slappe av. Jeg synes det er viktig at man på en eller annen måte skaper noen stille rom. Man får jo ikke noe ut av det om man blir stresset, og man er jo på museet i fritiden sin. Det tror jeg er veien fram. Det kan gjerne være en skjerm man kan se på, bare det ikke er for mye informasjon.

Man skal passe på å ikke lage for avanserte ting, kompliserte dataspill for eksempel. Det som fungerer best er noe simpelt, som er morsomt, og som ikke går i stykker. Det verste som kan skje er jo om man går bort til en fancy touchscreen og så er den ødelagt.

Jeg synes også formidling til barn er veldig spennende. Post- og telemuseet i København har f. eks en utstilling for barn oppe i 3de etasje, den liker mine barn veldig godt. Arbejdermuseet (i København) har også en. Sist fredag var jeg på åpningen av Københavns Museums nye utstilling, SKRALD, og den er rettet mot 10-14 åringer, men det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde sett den. Jeg syntes utstillingen var veldig interessant, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Det var mange små elementer der som jeg fikk noe ut av. Det er de små detaljene man lærer noe av, og det synes jeg er ganske spennende.

Jeg liker også godt å bli forført. Å stå å lese blir raskt ganske kjedelig. Det er utrolig bra at ikke alt trenger å være i monter. Utstillingen i Dover er et godt eksempel på en totalopplevelse av lyd, bilde og rom. Noen av de som var med i krigen har vært og sett utstillingen og de sa at det nesten var som å være der.

VÆGGEN - museet ut i byen

På rådhusplassen i København står en stor digital vegg i en container. Den glir lett inn i byggerotet som preger plassen på grunn av byggingen av en ny metro-linje i byen. Veggen er satt opp av Københavns Museum - bymuseet i København, og den flyttes rundt i byen sammen med metroutgravingene. For i tillegg til at store jordmasser skal fjærnes for at byens beboere skal kunne kjøre førerløse vogner til enda flere steder, så foretas det også arkeologiske utgravninger. Københavns Museum har tatt på seg oppgaven med å trekke linjene fra de arkeologiske funnene til utbyggingen av den nye metro-linjen, og trekke byens beboere og turister inn i formidlingen av dette historiske spennet. Det er dette VÆGGEN er til for.

København i navigerbar collage-versjon
Det er ingen som bruker Væggen når jeg kommer, men ikke lenge etter at jeg har begynt å bla i bildene og navigere rundt i by-collagen kommer det flere til. På VÆGGEN kan du bevege deg rundt i et København skapt av en digital collage av fotografier, tegninger og malerier. Ved å horisontalt på skjærmen kan du bevege deg til høyre og venstre i byen, og ved å stryke vertikalt kan du bevege den innover eller utover i byen. I tillegg er den et rullefelt som bestemmer hvilket år man ser byen fra. Ved å bevege knappen til høyre eller venstre kan du endre årstallet du ser området du utforsker fra. I tillegg til å bevege seg rundt i byen kan man også velge hvilken del av byen man vil utforske fra en meny. Man kan få opp bilder både ved å røre ved bildene i collagen og ved å få åpne menyer hvor man blir presentert for mange bilder fra en gate eller et sted i byen. De fleste bildene er lagt til av museet, mens noen er lagt til av VÆGGENs brukere.


Hva får man ut av den?

Væggen er fin, ideen er god og den er et spennende bud på hvordan museet kan beveget seg ut i byrommet og engasjere flere av byens beboere. Men brukeropplevelsen har noen mangler. Til tross for at jeg har sett VÆGGEN før og lest en del om hvordan den fungerer tar det litt tid før jeg skjønner hvordan jeg skal navigere. Har man aldri hørt om den vil jeg tro det er vanskelig å forstå hva man skal gjøre. Det er mange bilder å se på, men lite informasjon. Jeg føler derfor ikke at jeg blir så mye klokere på Københavns historie. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde lagt opp noen bilder selv. Da kunne jeg ha satt mitt bilde inn i en kontekst og sett på de andre bildene som handlet om det samme. Nå blar jeg litt rundt på måfå og vet ikke helt hva jeg skal se etter. Det hadde nok også vært annerledes om jeg var fra København. Da kunne jeg ha lett etter stedene jeg vokste opp og sett på hvordan byen jeg kjenner har endret seg. Min historie i København er for kort for den opplevelsen.

Kommentarer og brukerdeltagelse

Som bruker av VÆGGEN kan man skrive kommentarer til bildene. Det er ikke så mange som har gjort det, og de fleste kommentarene er det ikke så mye innhold i. Men jeg fant et fint eksempel på at denne funksjonen kan fungere. Tittelen på bildet av de to damene er "To ludere i gadedør i Holmensgade. En i uniform." Men hvem som er i uniform er ikke lett å se, som Anonymous kommenterer. Det var ingen som hadde svart på spørsmålet ennå, men det vil det kanskje være. På denne måten vil det bli mer informasjon å hente, og det er antagelig også Københavns Museums intensjon at brukerne selv skal bidra med informasjon og fortellinger om Københavns historie.

Et møte med en bruker av VÆGGEN
Ved VÆGGEN møter jeg Narve Kallevik, fra Haugesund. En av mange norske turister som passer rådhusplassen.

Hva fikk deg til å gå bort til Væggen? Det var utgravningene, jeg ville se hva som skjer her. Jeg så veggen og begynte å lese introduksjonen, men gikk videre før jeg hadde lest ferdig.

Hvordan synes du den fungerer? Jeg hadde ikke lest brukerveiledningen, og det merka jeg når jeg begynte.

Hva synes du om at museene beveger seg ut i byen? Jeg syntes det er stilig, veldig okay, for da blir man mer nysgjerrig. Det gjør at man tenker på å besøke museet. Vi hadde ikke tenkt på det før, men nå vet vi jo om det.

Hva synes du om at museer deltar i den politiske debatten? Det er jeg litt spørrende til. Jeg synes museene skal gi oss historien på en ok måte. For meg er museet et sted man kan gå tilbake og se hva som var. Hvis det blir for politisk og opp i dagen i dag, da kan den siden ved museet forsvinne.

Et møte med en museumsansatt - Nationalmuseet i København

Navn: Bjarne Petersen (65)
Stilling: Museumsbetjent

I entreen til Nationalmuseet i København møter jeg Bjarne Petersen. Han har jobbet på museet i 3 år, og er en av museets seniormedarbeidere.

- Stillingen min har for ikke lenge siden skiftet navn fra "oppsynsbetjent" til "museumsbetjent". Senere vil den skifte navn til "museumsvert". Dette er en del av museets arbeid for å gjøre de ansatte mer oppmerksomme om gjestene. Vi skal nå ikke bare passe på at gjestene følger reglene, men også informere og ta godt i mot dem når de kommer. Vi skal også lære mer om samlingene slik at vi kan svare på spørsmål om gjenstander. Vi har vært på mange kurs, blant annet om konflikthåndtering og hvordan vi skal henvende oss til ulike publikumsgrupper. Den nye rollen til museumsbetjenten startet vi med nå i høst, så vi har ikke gjort noen undersøkelser på om gjestene oppfatter museet annerledes ennå. Vi har en gjestebok hvor de besøkende kan skrive om de har lyst. Der kommer det noen positive tilbakemeldinger, men selvfølgelig også litt kritikk og det tar vi seriøst og prøver å gjøre noe med det. Vi tror jo dette arbeidet har en effekt, for det koster jo litt penger.

- Vi er en variert gruppe som arbeider som museumsbetjenter. Noen er studenter, andre er kunstnere, og noen er seniormedarbeidere. Noen har vært her i 10 - 15 - 20 år. Felles for oss er at vi liker å være på museet, man kan ikke gjøre dette bare fordi man vil tjene penger. Noen dager er det ikke så mange gjester, da kan man tenke litt på andre ting og hva man skal ha til middag, men her i ankomsthallen er det som regel travelt. I dag har det for eksempel vært over tusen besøkende, da må man være opmerksom hele tiden.

- Tidligere jobbet oppsynsbetjentene på samme sted i museet hver dag, nå roterer vi hele tiden. På den måten får vi variasjon og vi blir kjent med hele huset. I morgen skal jeg til Oldsakssamlingen, og neste uke til antikksamlingen. Det er også endel arrangementer på museet. I dag har Roskilde Universitet vært i festsalen, og i kveld kommer det 200 mennesker som skal være her i ankomsthallen til en prisutdeling. Da er det også noen arbeidsoppgaver for oss museumsbetjenter.

Intervju: Tor Jessen og Marianne Strøm

I forrige uke var jeg så heldig å få møte Tor Jessen og Marianne Strøm fra Playcreate og Motorfinger design studio, som sammen utgjør Motorfinger utstillingsdesign, til en uformell snakk om deres arbeid med utstillingsdesign. Det ble et spennende og inspirerende innblikk i en del av utstillingsfeltet som befinner seg utenfor museumsinstitusjonene.

Marianne Strøm har en bachelor i International Business, og har jobbet som prosjektleder for utstillingsprosjekter i 16 år. Først ansatt i SixSides, og deretter som dagligleder av design firmaet Motorfinger. Hun framhever det å håndtere kompleksiteten ved utstillingsprosjekter, og å skape trygghet og motivasjon som sine hovedoppgaver som prosjektleder. Tor Jessen er utdannet industridesigner fra Arkitekthøyskolen i Oslo, og jobbet 7 år som utstillingsdesigner i SixSides før han startet opp Playcreate.

Utstillingskonsepter som frister til gjenvisitt

Museer og utstillinger har endret seg mye de siste 20 årene. Mye på grunn av ny teknologi, men også i forhold til forståelsen av hva et museum er og formålet med utstillinger. Jeg spurte derfor hva Marianne Strøm og Tor Jessen mente var museenes største utfordringer akkurat nå.

TJ: Noe av problemet med norske museer er høy billettpris, og at utstillinger står uendret veldig lenge. Dette gjør at det ikke er så mange som vender tilbake til museene flere ganger. Å få folk til å komme tilbake flere ganger er en av museets store utfordringer.

MS: Vi jobber blant annet med hvordan den besøkende kan få noe med seg hjem etter besøket. Og hvordan den besøkende kan avdekke ny informasjon ved nye besøk.

Jessen og Strøm kommer med flere eksempler på hvordan dette kan gjøres. Et er fra Darwin-senteret på Naturhistorisk museum i London. Der kan gjestene scanne strekkoder på de emnene de er interessert i å lese mer om. Når de kommer hjem kan de logge inn på en nettside hvor de finner informasjon om emnene de har plukket ut, og kan fordype seg i det i ro og mak i en god stol. I øyeblikket jobber Strøm og Jessen med en utstillingsdel på Norvegen historiesenter på Karmøy. Historiesenteret ønsker et rom hvor man kan få informasjon om de utgravingene som foregår i området til en hver tid. Et rom der nåtiden får plass, i motsetning til den faste utstillingen som forteller stedets historie over 3500 år.

MS: På denne måten vil det alltid være noe nytt å oppleve i denne delen av museet.

Formidling før teknologi

De nye teknologiske mulighetene museene har i dag gjør valgmulighetene enorme for utvikling av utstillinger. Strøm og Jessen legger vekt på faren for å bli så blendet av teknologien at man glemmer hovedfokuset – formidlingen.

TJ: Det er formidlingen som er viktig, og vi skal bygge opp om den.

MS: Teknologien er ikke så spennende i seg selv lenger. Den er ikke ny lenger, og vi vil jo ikke se det samme på museet som vi har på kontoret. Man må bli overrasket over noe som er annerledes, og teknologien bør helst være usynlig.

En av utfordringene når man skal velge hvilke teknologiske løsninger man skal bruke er at løsningene må tåle stor slitasje. En projektor som kjører åtte timer hver dag kan bli en dyr affære når pærene må skiftes, og hva er vel ikke mer irriterende på et museumsbesøk enn når teknikken ikke virker? Jessen forteller om en audioguideløsning han en gang brukte hvor sensorene som skulle starte de ulike lydklippene, små svarte sensorer på veggen, ble ødelagte etter kort tid. De var for sårbare for den konstante bruken i utstillingen. I dag kan tilsvarende løsninger integreres i lett tilgjengelig og rimelig teknologisk utstyr som f.eks. SMART telefoner.

Utstillinger med spesifikke grep

Tor Jessen ble hyret inn av Naturhistorisk museum i Oslo for å lage utstillingen om apejenta Ida som jeg har skrevet om tidligere. Etter å ha jobbet med utstillinger som en ekstern samarbeidsparter for museer syntes han det var spennende å bli kjent med museet fra innsiden. Han gikk med glede på oppdagelsesferd i museets loft og kjeller, og skulle gjerne vist museets ”bakside” fram til publikum.

Ida-utstillingen er rettet spesifikt mot jenter i seksårsalderen, noe Jessen synes var en tøff beslutning av naturhistorisk museum å ta.

TJ: Museene vil tjene på å tørre å ta et spesifikt grep. Det er derfor Teknisk museum er så populært. Det er avdelingen i kjelleren der man kan leke og prøve ut ting som trekker folk. I Ida-utstillingen la vi elementene ned i barnehøyde, så barn kunne kikke ned på dem, og ta klatre på ting.

Ida-utstillingen er bygget på en barnebok av Jørn Hurum, paleontologen som kjøpte Ida-fossilet. Illustrasjonene fra boka har blitt printet ut på store bannere og skaper et helhetlig visuelt uttrykk. Den rosa gjennomgangsfargen er lagt til utstillingen for å vinkle den inn mot jenter. Jørn Hurums brennende engasjement for formidling, og særlig formidling for barn, har blitt videreført i utstillingen. Jessen forteller at han kun har hørt positive reaksjoner på utstillingen, og mener Dr. Proktor-utstillingen har banet vei for utradisjonelle utstillinger. Dr. Proktor-utstillingen er den mest besøkte utstillingen Naturhistorisk museum har hatt, etter utstillingen om homofili blant dyr, som var en annen kontroversiell utstilling, sier Jessen.

Kunnskap og formidling

Strøm og Jessen gir inntrykk av at det kan være stor avstand mellom det faglige museumsmiljøet og designere, men at forskjellene både kan virke positivt og negativt.

TJ: Noen ganger ruger museene for mye på sine gamle gjenstander, uten å se saken fra publikums side. Det kan føre til at selv om vi blir bedt om å gjøre en jobb, så må vi kjempe for å gjennomføre den.

MS: Samtidig er det inspirerende å jobbe med folk som har så utrolig mye kunnskap om fagfeltet sitt. Når man jobber med utstillinger lærer man noe nytt hele tiden.

TJ: Da jeg gjorde det første utstillingsoppdraget, etter å ha jobbet som industridesigner, fikk jeg utdelt kasser med kompendier, og ble nesten rusa på kunnskap. Jobber man med historikere kan man ikke slurve, for de oppdager det med en gang. Jeg får energi fra fagfolkene, og det er den energien man må bruke.

Forstyrrende kunst for faktaorienterte museer?

Kulturrådets årskonferanse handler i år om møtet mellom museer, arkiv og kunst. En av sesjonene på konferansens andre dag har overskriften "Forstyrrelser". I denne sesjonen stilles spørsmålene:

Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?


I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen "Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes" (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.

Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.

Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (...) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (...) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.

I går var jeg så heldig å snakke med Tor Jessen fra Play Create som har designet utstillingen "Apejenta Ida" som er Zoologisk museums andre skiftende utstilling som vises nå. I løpet av samtalen kom vi inn på Doktor Proktor utstillingen. Jessen var av en annen oppfatning enn Andersen og mener at selv om utstillingen ikke forteller fakta om dyr og zoologi, så trekker den de besøkendes oppmerksomhet mot dette fagfeltet.

Hva mener du?
Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?

Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt "faktaorienterte museer"? Fagmuseer?